Gradvis mistet interesse og kontroll over livet

[AnonymBruker]

Hei! Håper noen der ute som har erfart noe av det samme, eller har gode råd å gi vil ta seg tid til å hjelpe meg! 

 

Jeg har i løpet av noen år gradvis falt inn i et dårlig mønster og føler jeg har utviklet en form for depresjon/utbrenthet/sosial angst/stress. Jeg tror det har utviklet seg som reaksjon på utallige hendelser opp gjennom ungdomsårene og nå inn i 20-årene. Jeg har vokst opp med krevende foreldre, som ikke alltid gjorde livet så lett for meg, både tankemessig og sosialt. I tillegg har jeg vel tilegnet meg noen av deres dårlige vaner. De har nok hatt sitt å stri med, så jeg har ofte følt at det er jeg som må ta tak for at ting skal fungere for hele familien. Men hver gang, har det endt med at jeg innser at oppgavene jeg har prøvd å påta meg, er alt for krevende og jeg ikke har nubbesjans til å løse dem. Jeg har følt meg konstant utilstrekkelig, hjelpeløs og ikke bra nok. Og nå, etter tjue års tid merker jeg hva det har gjort med meg. 

 

Nå skal jeg ikke klandre alt på hjemmesitusajonen og andre mennesker heller, jeg har nok litt skyld jeg også, i og med at jeg har latt det gå såpass langt. Jeg føler meg svak.

 

Det er mange ting jeg gjerne skulle delt her, men jeg er i første omgang ute etter råd fra dere og ikke etter å fortelle hele livshistorien min. 

 

På utsiden fremstår jeg stort sett som en utrolig livlig og glad, litt kaotisk jente med mye energi. Men på innsiden er det slik:

 

- Døgnrytmen er elendig, og slik har den alltid vært. Jeg sliter med å legge bort mobil/pc på kveldene, og greier ikke stå opp med mindre jeg skal noe veldig viktig.

 

- Jeg trøstespiser, var ikke ordentlig klar over dette før det ble påpekt av noen andre.

 

- Jeg drikker veldig mye på fest. Vil så gjerne slippe meg løs og være bekrymringsfri i møte med andre.

 

- Jeg føler meg uinteressant å snakke meg, og det skinner gjennom. Er så usikker at jeg nesten fremstår som dum noen ganger tror jeg. I tillegg føler jeg meg annerledes og litt rar i forhold til andre, uten at jeg egentlig har noen som helst grunn til det.

 

- Jeg er forferdelig irritabel, særlig på familie. Jeg vil være alene, uten mennesker rundt meg.

 

- Jeg er likegyldig, reagerer ikke om jeg får kritikk eller er i en stressende situasjon. En slags beskyttelsesmekanisme som har utviklet seg over de siste 2-3 årene.

 

- Jeg interesserer meg ikke for noe særlig.

 

- Ting gir ikke så mye mening. Føler ikke at samtaler med andre mennesker har noen verdi.

 

- Jeg er grusom på å holde kontakt med bekjente. Jeg har ikke energi til å svare på meldinger, det kan gå en måned eller to før jeg orker å svare enkelte. Om en person er interessert i meg, finner jeg det mest irriterende og slitsomt. Jeg har ikke kapasitet til å bry meg om andres følelser også.

 

- Jeg inntar offerrollen, for å få medfølelse og oppmerksomhet. Jeg tror underbevisst at jeg vil at folk skal synes litt synd på meg.

 

- Den minste ting er en hindring, jeg blir helt tappet for energi bare av tanken på å rydde eller gjøre små dagligdagse ting.

 

- Ting er ikke bra nok før de er perfekte. Greier f.eks ikke å legge ut et nytt profilbilde med mindre det er helt perfekt, jeg må bli best i alt før jeg er bra nok. Føler jeg må imponerer folk før de vil ha noe med meg å gjøre.

 

- Jeg er konstant lei og sliten.

 

- Jeg har lagt merke til at jeg synes det er ganske ukomfortabelt å gå til butikken/gå en tur/dra i skibakken og andre aktiviteter alene. Jeg føler meg utilpass, redd for å møte mennesker jeg kjenner litt, redd for å drite meg ut og redd for hva andre tenker om meg. Om jeg er på fest, føler jeg noen ganger bare for å rømme, sitte på terrassen alene eller låse meg inne på et rom. Få en pause.

 

- Jeg sliter med å konsentrere meg noen ganger, og hukommelsen min har blitt dårligere.

 

- Alltid en følelse av at livet ikke er bra nok, at dagene suser av gårde og jeg er på akkurat samme plassen.

 

- Har vært nesten sammenhengende syk i over et halvt år nå, noe som aldri har hendt meg før. Dette har dratt meg enda lenger ned, og begynner først nå å bli bedre.

 

- Jeg har ikke lenger grep om livet og tankene mine, og det gjør meg veldig trist.

 

Noen ideér til hva jeg kan gjøre for å bli bedre?

Anonymous poster hash: c9895...7f1

[Caylee]

Gjør du noe på dagtid i ukedagene? Å ha noe å dra til, tror jeg er viktig. Jeg skriver dette av erfaring. Da jeg var hjemme hver dag føltes alt mye verre og meningsløst. Det trenger absolutt ikke være skole eller jobb, men et dagtilbud? Finnes flere av det! Går du på DPS? Der har de brosjyrer om sånt.

 

Jeg tror du ser veldig ned på deg selv. Det er viktig å bare si til seg "Jeg er god nok, om andre ikke liker meg så er det ikke mitt problem". Det er lurt å tenke at andre personer tenker mest på seg selv, og har nok å stri med selv. Det jeg har hjulpet meg ufattelig mye. Før var jeg forferdelig redd hva andre mente om meg. Er forsatt redd, men ikke så mye at det ødelegger alt.

 

Hvordan ting interesser deg ikke? Kanskje du har prøvd ut interesser du ikke har likt? Forsett let videre. Du finner nok noe som gir glede tilslutt. Det du burde si til de som sender deg melding er hvorfor du svarer så sent. Fortell du føler deg nedfor, og at det ikke har noe med dem å gjøre. Mest sannsynlig vil de forstå. Det gjorde ialfall de fleste av mine venner, og det gjør de ennå.

 

Jeg er også irritabel på familie innimellom. Men så stopper jeg opp og tenker. Mest sannsynlig er familien dem du elsker høyest, og ofte går sinne og irritabel mest utover de man elsker mest. Noe å tenke over for alle egentlig. Hvis du vil være mer alene burde du si det til dem, kanskje de forstår?

 

Ellers vil jeg anbefale selvhjelpsbøker men noen syns det er veldig negativt. Jeg derimot... syns det er veldig bra med sånt! Og psykolog er nok smart hvis du ikke går til det.

Endret 25. november 2014 av Caylee