Hvordan håndtere psykisk smerte

[Gjest]

Gjør så vondt å gå i terapi - blir helt kroppssyk og nå gjemme meg i et mørkt rom og tenker non stop. Kjenner meg så ynkelig- heldigvis blir jeg ikke krenket av av ny psykolog , men blir såret og utfordret . Føler meg mistenkt for å være enda verre enn jeg trodde , men dette er jo mine tanker da. Klarer ikke være sammen m noen nå Fryser Kjennes til tider nesten uutholdelig .og i morgen besøk av noen som vil blu skuffet og oppgitt over st jeg er sykemeldt:( huffffffff

Endret 26. november 2014 av En namnlaus

[frosken]

Du kan håndtere det ved å holde ut smerten i øyeblikket uten å fokusere så langt fremover. Du holder ut akkurat nå - og fortsetter med det inntil det igjen blir mindre smertefullt å være til.

 

Noen har stor nytte av å jobbe med sin egen selvmedfølelse. Tenk deg at en bestemor som er glad i deg og som vet alt om hvilke utfordringer og smertefulle erfaringer du har hatt i ditt liv, hva ville hun ha sagt til deg nå? Hva kan du si til deg selv om trøster litt?

[Caylee]

Hva er det psykologen sier til deg som gjør deg trist? Det beste å gjøre er å spørre psykologen rett ut, hva han/hun mener. Og si du er redd for hva han mener og at du blir såret.

[Gjest]

Vet ikke om jeg fortjener trøst .

[frosken]

Vet ikke om jeg fortjener trøst .

 

Jeg kan ikke se noen grunn til at du ikke skulle fortjene trøst. Poenget med å forsøke å forestille seg hva en person som er glad i en og kjenner til ens livsvansker kunne ha kommet til å si, er nettopp at mange av oss har vanskelig for å være like generøse med oss selv som vi ville ha vært med en annen i en tilsvarende situasjon.

[Gjest]

Jeg kan ikke se noen grunn til at du ikke skulle fortjene trøst. Poenget med å forsøke å forestille seg hva en person som er glad i en og kjenner til ens livsvansker kunne ha kommet til å si, er nettopp at mange av oss har vanskelig for å være like generøse med oss selv som vi ville ha vært med en annen i en tilsvarende situasjon.

håper jeg ikke er utrøstelig , har kjentes slik i det siste. Tror heller ikke jeg tørr ta i mot trøst ( blir så lett ydmyket dessverre - likevel lengter jeg etter at noen skal trøste meg . Har skjedd så få ganger i mitt liv . Er visst et slitsomt sammensurium av sprikende emosjoner