Lurt å gjøre dette nå?

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg maser her for tiden, men håper dere bærer over med meg. Jeg kan ikke ringe spesialister hver gang jeg lurer på noe og dessuten har jeg ikke brukt psykiatri så mye tidligere.

 

Antagelig begynner jeg å bli litt angstpreget selv også nå av situasjonen med sønnen min som er deprimert "med nok attåt" for tiden.

 

I hvert fall blir jeg nervøs når han sier at han vil ut å padle i morgen. Det er en hobby han har, men han padler langt ut i Oslofjorden når han padler, over til Fornebulandet osv.

 

Jeg svarte: Eh, jeg synes du bør vente til du er frisk.

Han ble irritert fordi han mener jeg tror han har tenkt å drukne seg selv.

 

Jeg tenker mer på at han er så ukonsentrert for tiden. Ville dere ha blitt bekymret eller er det jeg som begynner miste all vett og forstand nå? Jeg vil jo ikke være kontrollerende heller egentlig, noe jeg sikkert er. Synes det er fint at han har lyst til dette, men skulle helst ha sett at han var frisk først. Det svinger en del med han, men han er langt i fra frisk. Tydelig deprimert. ( Med litt gode perioder innimellom)

Anonymous poster hash: be9ad...41c

[stiften]

Vet ikke hvor gammel han er.

 

Men jeg ville tenkt det er positivt og helsefremmende å dra ut slik. Som mor ville jeg nok også vært urolig ved padling- men det er mitt problem- og ikke hans.

[stjernestøv]

Jeg hadde også blitt urolig og bekymret, han har jo ikke vært frisk i det siste og burde vente til han var bedre. Men det går jo som regel bra.

[Kayia]

Å padle alene i denne kulden når en ikke er helt i form høres ikke bra ut, og jeg ville tenkt akkurat som deg - "er virkelig dette ok?". Dette er imidlertid en typisk årsak til at jeg allerede på mandag tidligere denne uken ville tatt kontakt med spesialister. Vi mødre er bare mødre, og vet ikke ikke selv alltid hva som er lurt og riktig, og vi som leser innleggene kan ikke vite sikkert hvor dårlig han er uten å ha sett og opplevd han vi heller. Dette gjelder både oss lekfolk og fagfolkene her inne.

Jeg holder på rådet jeg ga før helgen: ta kontakt med fagfolk og forhør deg der om hva de kan hjelpe deg og han med nå. Slike situasjoner vil bare komme igjen og igjen, og du vil sannsynligvis vite like lite hver gang hva som er "rett" reaksjon fra din side.

Klem!

[laban]

Men klarer du å hindre ham i det, hvis du nå skulle finne ut at det ikke er så lurt?  Vil han ikke bli bare mer innstilt på å dra, hvis du synser for mye om saken? 

 

Jeg ville prøvd å finne en "utenforstående" grunn i så fall.  Fordi det blåser for mye (det gjør det vel ikke, men du skjønner hva jeg mener) eller fordi det er for kaldt og våtdrakten er for liten, vent til medisineringen er tilbake på plass (men det er den vel...) osv.  Ikke bare dra "bekymret mor"-kortet, det blir fort oppbrukt.  Kom heller fram til et kompromiss, f.eks. at han drar sammen med noen eller at han drar midt på dagen mens det er lysest og flest ute, elns.

[Madelenemie]

 

Jeg vet at jeg maser her for tiden, men håper dere bærer over med meg. Jeg kan ikke ringe spesialister hver gang jeg lurer på noe og dessuten har jeg ikke brukt psykiatri så mye tidligere.

 

Antagelig begynner jeg å bli litt angstpreget selv også nå av situasjonen med sønnen min som er deprimert "med nok attåt" for tiden.

 

I hvert fall blir jeg nervøs når han sier at han vil ut å padle i morgen. Det er en hobby han har, men han padler langt ut i Oslofjorden når han padler, over til Fornebulandet osv.

 

Jeg svarte: Eh, jeg synes du bør vente til du er frisk.

Han ble irritert fordi han mener jeg tror han har tenkt å drukne seg selv.

 

Jeg tenker mer på at han er så ukonsentrert for tiden. Ville dere ha blitt bekymret eller er det jeg som begynner miste all vett og forstand nå? Jeg vil jo ikke være kontrollerende heller egentlig, noe jeg sikkert er. Synes det er fint at han har lyst til dette, men skulle helst ha sett at han var frisk først. Det svinger en del med han, men han er langt i fra frisk. Tydelig deprimert. ( Med litt gode perioder innimellom)

Anonymous poster hash: be9ad...41c

 

Hei!

 

Han er syk, mitt barn var for kort tid siden også syk:-(

 

Jeg som alltid sovner tidlig satt oppe natt etter natt, med uro.

 

Når man har privilegier som å bo hjemme følger ansvar, dette har jeg innprentet min sønn, da MÅ han følge hjemmeregler også!

 

Heldigvis har han fått en streng psykiater, som han er blitt veldig glad i, det hjelper veldig på å høre på reglene!!

 

Jeg kan være streng og jeg når ikke like lett inn...

 

Psykiateren kan være streng og beklage at han er det... og min sønn sier, "neida du er ikke streng det er fint"

 

Du trenger flere på teamet ditt:-)

[AnonymBruker]

Å padle alene i denne kulden når en ikke er helt i form høres ikke bra ut, og jeg ville tenkt akkurat som deg - "er virkelig dette ok?". Dette er imidlertid en typisk årsak til at jeg allerede på mandag tidligere denne uken ville tatt kontakt med spesialister. Vi mødre er bare mødre, og vet ikke ikke selv alltid hva som er lurt og riktig, og vi som leser innleggene kan ikke vite sikkert hvor dårlig han er uten å ha sett og opplevd han vi heller. Dette gjelder både oss lekfolk og fagfolkene her inne.

Jeg holder på rådet jeg ga før helgen: ta kontakt med fagfolk og forhør deg der om hva de kan hjelpe deg og han med nå. Slike situasjoner vil bare komme igjen og igjen, og du vil sannsynligvis vite like lite hver gang hva som er "rett" reaksjon fra din side.

Klem!

Ja ok, jeg avventer litt til. Jeg vil jo ikke at det skal være "krise" i ene øyeblikket og " alt ok" i det neste som du skrev    Hvis jeg tar kontakt nå, er jeg redd jeg lager "krise" ut av noe som kanskje viser jeg ikke å være krise. Jeg kan mulignes krisemaksimere litt når jeg tenker det verste noen ganger. Han dro ikke på padletur heller heldigvis. Det jeg har gjort i steden i  dag er å ringe ene kompisen hans.  Mente det var du som kom med det rådet i en annen tråd ? Grunnen til det er at jeg synes han virket litt verre igjen i dag da jeg ringte hjem. Svarte meg aggressivt, da jeg ringte hjem for å høre hvordan det sto til. I ettertid skjønner jeg det kommer av at han mener jeg behandler han som et lite barn nå. Det irriterer han og det kan jeg jo skjønne :-)

 

Men i mitt hode begynte jeg å krisemaksimere. Jeg ville utelukke rusproblematikk. Har jo vært inne på den tanken også, selv om jeg har oppfattet både han og kameratene hans som skikkelige gutter som studerer og jobber. Jeg startet med å si at vi var litt bekymret for sønnen for tiden og da ble jeg brått avbrutt av kameraten som sier :- Ja, det er vi også. - Hva er det som skjer med han ? Han nevnte da kino-episoden for noen dager siden. Det var da de hadde reagert og de hadde ikke reagert på noe tidligere.

Jeg informerte om situasjonen og han ville informere de andre kompisene. Jeg tror nok det startet for noen uker siden, men at det da var vanskelig å fange det opp før det ble alvorlig de siste ukene. Sønnen selv sier han føler det kom helt brått på, bortsett fra småting han har opplevd når han har vært deppa.

 

Jeg ble beroliget og ble nå overbevist om at det ikke er snakk om noe rusproblemtikk her i hvert fall, annet enn at de drikker av og til i helgene som andre ungdommer og ser ofte film sammen hjemme.

 

Det gjorde meg godt å få dette ut av verden, så håper bare kameratene klarer å la være fortelle at jeg har ringt.

 

Nå tror jeg at jeg skal ta det helt med ro og vente til antidepressivaene begynner å virke, så får jeg heller kontakte mer hjelp hvis ikke den virker.

Anonymous poster hash: be9ad...41c