Hvordan takle at ting er som de er?

[umakenverdt]

Hvordan kan man bli tøffere? Hva skal man gjøre når man tilsynelatende ikke klarer å fungere ok i hverdagen og man ikke takler at verden er som den er? Hvordan skal man klare å komme seg videre når man står i en situasjon man opplever som svært vanskelig?

 

Verden er et skummelt sted og det er vanskelig å håndtere.

[Madelenemie]

Hvordan kan man bli tøffere? Hva skal man gjøre når man tilsynelatende ikke klarer å fungere ok i hverdagen og man ikke takler at verden er som den er? Hvordan skal man klare å komme seg videre når man står i en situasjon man opplever som svært vanskelig?

Verden er et skummelt sted og det er vanskelig å håndtere.

Hei!

Det er et stort spørsmål å gi svar på.

Men du kan jo starte med å lage en liste = oversikt over situasjonen. Der plasserer du det du ikke takler, områdene du ikke fungerer ok på, hva i verden som gjør at du ikke takler den. Så må du også skrive hva du takler, områdene du fungerer ok, hva i verden du liker osv...

Dette for å skape en oversikt, se hva som henger sammen, om det er et mønster, noen logisk brist:-) ( tuller litt, men det skjer at vi også tenker urasjonelt iblant)

Hvis du ikke liker skrive mye, lag deg et tankekart over dette, eller flere...

Det kan også være greit å ha dette i en perm/ bok, da løse lapper blir borte. Og sånt tar tid å jobbe med.

Når du har skaffet deg en oversikt, konkretisert litt mer, kanskje sett at på noen områder trenger du jobbe spesifikt og med den konkrete saken, så skriver du opp hva det gjelder. Uavhengig av hva problemet er , gir en oversikt bedre forutsetninger for å jobbe målrettet med vansker.

Min psykiater mener jeg har skrevet, organisert og strukturert tanker og det jeg finner vanskelig, så mesterlig at hun syns jeg bør utgi det, da hun sier det burde bli andre til del, jeg mener jeg fikk hjelp og jeg hadde ikke klart det alene, skrive til luften hadde jeg ikke orket, sett noe poeng ved.

Du kan skrive til meg:-) eller dol, også kanskje du gradvis får oversikt? Og at ting gradvis kan løse seg? Har du en psykiater?

Så kunne du fått hjelp på veien av den.

Og til slutt hjelper sport, for min del boksing, en venn av meg som gråter hele tiden??? Men hun er veeldig søt med smilehull, skal begynne på boksing nå dette fordi jeg anbefalte henne det fordi hun gråter så mye, jeg tror det vil hjelpe henne med å bli tøffere. Hun er overfølsom tror jeg. Hun gråt da jeg sa at selvsagt kan du bokse, da gråt hun også....hjelp?? ( det hun har lært meg er at det er ikke farlig å gråte, men det vet hun ikke)

Endret 29. november 2014 av Madelenemie

[umakenverdt]

Tusen takk for konkrete råd.

 

Det hadde kanskje vært lurt å få seg en viss oversikt som du skriver. Nå er ting veldig kaotisk i mitt hode, så kanskje det hjelper å gå litt systematisk til verks. Selv om det ikke føles sånn, må det vel være noe jeg klarer og takler. 

 

Jeg har ingen psykiater, men jeg tror kanskje det er like greit. Jeg tror ikke jeg hadde klart å tatt til meg hjelp fra en psykiater. Jeg håper at noe kan løse seg gradvis. Jeg vil så gjerne takle ting, og klare å håndtere ting som jeg synes er vanskelige. 

 

Jeg gråter også en del, men veldig sjelden foran andre. Da kommer jeg meg unna på en eller annen måte. Du må ta det som en tillitserklæring at hun tør å gråte når hun er med deg. Da stoler hun nok på deg og føler seg trygg sammen med deg. 

[Madelenemie]

Tusen takk for konkrete råd.

Det hadde kanskje vært lurt å få seg en viss oversikt som du skriver. Nå er ting veldig kaotisk i mitt hode, så kanskje det hjelper å gå litt systematisk til verks. Selv om det ikke føles sånn, må det vel være noe jeg klarer og takler.

Jeg har ingen psykiater, men jeg tror kanskje det er like greit. Jeg tror ikke jeg hadde klart å tatt til meg hjelp fra en psykiater. Jeg håper at noe kan løse seg gradvis. Jeg vil så gjerne takle ting, og klare å håndtere ting som jeg synes er vanskelige.

Jeg gråter også en del, men veldig sjelden foran andre. Da kommer jeg meg unna på en eller annen måte. Du må ta det som en tillitserklæring at hun tør å gråte når hun er med deg. Da stoler hun nok på deg og føler seg trygg sammen med deg.

Hei!

Men hva er det konkret du strever med for tiden?

Du er så omtenksom alltid!! Skulle ønske jeg kunne hjulpet mer!

Hvorfor tror du ikke du kan ta til deg hjelp fra en psykiater ?

Jeg trenger ikke psykiater nå... Men jeg trengte noen å skrive med... Andre trenger snakke med.

Du er såå snill og omtenksom, kanskje du tenker mer på andre enn deg selv?

Den vennen jeg skrev om gråter foran alle tror jeg, men naboen gjør ikke det, gråt i min bil første gang fordi jeg spurte om hennes mann slo henne, noe han gjorde, men hun bare hulket. Jeg sa da, så så, og holdt meg fast i rattet det var før jeg skjønte meg på tårers ufarlighet.

Jeg håper du gradvis får det lettere.

Endret 29. november 2014 av Madelenemie

[umakenverdt]

Hei!

Men hva er det konkret du strever med for tiden?

Du er så omtenksom alltid!! Skulle ønske jeg kunne hjulpet mer!

Hvorfor tror du ikke du kan ta til deg hjelp fra en psykiater ?

Jeg trenger ikke psykiater nå... Men jeg trengte noen å skrive med... Andre trenger snakke med.

Du er såå snill og omtenksom, kanskje du tenker mer på andre enn deg selv?

Den vennen jeg skrev om gråter foran alle tror jeg, men naboen gjør ikke det, gråt i min bil første gang fordi jeg spurte om hennes mann slo henne, noe han gjorde, men hun bare hulket. Jeg sa da, så så, og holdt meg fast i rattet det var før jeg skjønte meg på tårers ufarlighet.

Jeg håper du gradvis får det lettere.

 

Det er en del forskjellig. Jeg er på et nytt sted, med bare nye mennesker og nye oppgaver. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til nye mennesker og klare å være ok i det sosiale. Jeg gjør så mye feil både når jeg snakker til andre mennesker og når jeg er på jobb. Jeg er blitt så redd for alt som skjer. Jeg burde taklet alt så veldig mye bedre, jeg er jo så heldig som har både en plass å bo, en jobb og folk som er snille med meg. Jeg føler skam fordi jeg ikke takler ting som andre takler. Jeg synes det er dårlig gjort av meg å være redd for mennesker selv om de bare virker snille.

 

Det er ikke så farlig med meg, jeg holder greit ut, men slik som ting er nå føler jeg at hvordan jeg har det også går ut over andre uten at jeg vil det. Jeg er ikke så effektiv som jeg burde. Jeg klarer ikke lytte skikkelig når andre forteller meg ting, fordi jeg har så mye kaotiske tanker. Jeg klarte til og med ikke hjelpe en venn av meg som trengte hjelp med noen oppgaver, fordi jeg ikke klarte å konsentrere hjernen min om problemstillingene. Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk til å hjelpe

 

Jeg tør rett og slett ikke å be om hjelp hos en psykiater. Jeg kommer sikkert også til å gjøre feil der, jeg er redd for å ta andres plass, eller bry personen med mine trivielle problemer som jeg burde klare å håndtere selv. Han har sikkert mye viktigere ting å gjøre enn å høre på meg. Jeg synes at jeg tar altfor mye plass her allerede ved å skrive altfor mye, og jeg synes det er skremmende å uttrykke hva jeg synes er vanskelig. Det er vanskelig å fortelle noen hva jeg synes er så vondt og problematisk, og fortelle det til noen ansikt til ansikt vet jeg ikke om jeg hadde klart.

 

Det gjør vondt å høre om naboen din. Jeg synes du gjorde en fin ting ved å la henne gråte til deg, uansett om du synes det var vanskelig. Jeg håper det går bedre for henne nå.

[Madelenemie]

Det er en del forskjellig. Jeg er på et nytt sted, med bare nye mennesker og nye oppgaver. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til nye mennesker og klare å være ok i det sosiale. Jeg gjør så mye feil både når jeg snakker til andre mennesker og når jeg er på jobb. Jeg er blitt så redd for alt som skjer. Jeg burde taklet alt så veldig mye bedre, jeg er jo så heldig som har både en plass å bo, en jobb og folk som er snille med meg. Jeg føler skam fordi jeg ikke takler ting som andre takler. Jeg synes det er dårlig gjort av meg å være redd for mennesker selv om de bare virker snille.

 

Det er ikke så farlig med meg, jeg holder greit ut, men slik som ting er nå føler jeg at hvordan jeg har det også går ut over andre uten at jeg vil det. Jeg er ikke så effektiv som jeg burde. Jeg klarer ikke lytte skikkelig når andre forteller meg ting, fordi jeg har så mye kaotiske tanker. Jeg klarte til og med ikke hjelpe en venn av meg som trengte hjelp med noen oppgaver, fordi jeg ikke klarte å konsentrere hjernen min om problemstillingene. Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk til å hjelpe

 

Jeg tør rett og slett ikke å be om hjelp hos en psykiater. Jeg kommer sikkert også til å gjøre feil der, jeg er redd for å ta andres plass, eller bry personen med mine trivielle problemer som jeg burde klare å håndtere selv. Han har sikkert mye viktigere ting å gjøre enn å høre på meg. Jeg synes at jeg tar altfor mye plass her allerede ved å skrive altfor mye, og jeg synes det er skremmende å uttrykke hva jeg synes er vanskelig. Det er vanskelig å fortelle noen hva jeg synes er så vondt og problematisk, og fortelle det til noen ansikt til ansikt vet jeg ikke om jeg hadde klart.

 

Det gjør vondt å høre om naboen din. Jeg synes du gjorde en fin ting ved å la henne gråte til deg, uansett om du synes det var vanskelig. Jeg håper det går bedre for henne nå.

Hei!

Du tar i vertfall ikke mye plass her inne:-)

Ellers er det vrient for meg å forstå, jeg skjønner at man ikke vil være til bry og irritasjon og plage for andre, men det virker som du strever forbi det gjennomsnittlige av å være til bry for andre.

Jeg tror ikke du er til bry, og ikke tror jeg du trenger skamme deg. Hm...

Men det er jo hvordan du kan endre på den følelse og tankene?

Jeg er sikker på at du ikke er til bry hos en psykiater, syns du har det strevsomt.

Og om du ikke orker snakke så kunne du jo rett og slett skrevet om det?

Jeg tenker du plages så veldig av disse følelsene, jeg vet ikke når de startet inni deg? Følelsene av å ikke være bra nok?

[umakenverdt]

Hei!

Du tar i vertfall ikke mye plass her inne:-)

Ellers er det vrient for meg å forstå, jeg skjønner at man ikke vil være til bry og irritasjon og plage for andre, men det virker som du strever forbi det gjennomsnittlige av å være til bry for andre.

Jeg tror ikke du er til bry, og ikke tror jeg du trenger skamme deg. Hm...

Men det er jo hvordan du kan endre på den følelse og tankene?

Jeg er sikker på at du ikke er til bry hos en psykiater, syns du har det strevsomt.

Og om du ikke orker snakke så kunne du jo rett og slett skrevet om det?

Jeg tenker du plages så veldig av disse følelsene, jeg vet ikke når de startet inni deg? Følelsene av å ikke være bra nok?

 

Jeg vet jo at mange mennesker strever med mye forskjellig, men likevel klarer å håndtere det. Jeg er usikker på om mine problemer er betydelige nok til at jeg egentlig burde bry noen med dem. Kanskje jeg egentlig bare burde holdt det for meg selv? Men jeg synes det er strevsomt å hele tiden være så redd for at jeg gjør noe feil i forhold til andre mennesker. Noen ganger ønsker jeg bare å være helt stille uten å puste, slik at jeg ikke påvirker noe i verden i det hele tatt.

 

Jeg har vel så lenge jeg kan huske hatt en del av sånne tanker, og det har påvirket meg lenge. Noen av de eldste minnene jeg har er fra situasjoner der jeg var kjemperedd for å gjøre feil. Jeg har kunnet trekke meg litt unna andre mennesker mens jeg har studert, og mine studievaner har ikke påvirket andre så veldig mye negativt. Det er først når jeg jobber sammen med andre som nå at jeg synes det nesten blir for mye for meg, fordi jeg synes så synd på dem som må jobbe med meg. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan, men synes ikke det er godt nok. Jeg føler meg så ekkel når jeg er med andre mennesker. Siden jeg føler at jeg er så ubehagelig å forholde seg til i utgangspunktet, må jeg gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre med alt, slik at ikke alle jeg kommer i kontakt med blir påvirket negativt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å endre slike tanker, når jeg alltid har tenkt slik. 

[Madelenemie]

Jeg vet jo at mange mennesker strever med mye forskjellig, men likevel klarer å håndtere det. Jeg er usikker på om mine problemer er betydelige nok til at jeg egentlig burde bry noen med dem. Kanskje jeg egentlig bare burde holdt det for meg selv? Men jeg synes det er strevsomt å hele tiden være så redd for at jeg gjør noe feil i forhold til andre mennesker. Noen ganger ønsker jeg bare å være helt stille uten å puste, slik at jeg ikke påvirker noe i verden i det hele tatt.

 

Jeg har vel så lenge jeg kan huske hatt en del av sånne tanker, og det har påvirket meg lenge. Noen av de eldste minnene jeg har er fra situasjoner der jeg var kjemperedd for å gjøre feil. Jeg har kunnet trekke meg litt unna andre mennesker mens jeg har studert, og mine studievaner har ikke påvirket andre så veldig mye negativt. Det er først når jeg jobber sammen med andre som nå at jeg synes det nesten blir for mye for meg, fordi jeg synes så synd på dem som må jobbe med meg. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan, men synes ikke det er godt nok. Jeg føler meg så ekkel når jeg er med andre mennesker. Siden jeg føler at jeg er så ubehagelig å forholde seg til i utgangspunktet, må jeg gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre med alt, slik at ikke alle jeg kommer i kontakt med blir påvirket negativt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å endre slike tanker, når jeg alltid har tenkt slik.

Hei!

Hadde lagt meg, så så jeg ditt innlegg, og begynte tenke..

For det første er jeg helt sikker på at du har det så vondt at du bør få hjelp, og i tillegg syns jeg du trenger det, bør få hjelp, og om du ikke hører på deg selv, hør på andre, og nå er andre meg, jeg mener du bør oppsøke hjelp, legge vekk dine egne tanker om at du bør løse ting selv, du har det jo vondt!!

Jeg syns du har lav selvfølelse, og det mer enn vanlig, i tillegg tenker du nedsettende tanker om deg selv, og jeg tror du trenger profesjonell hjelp for å snu det. Jeg har ikke mange råd nå, men jeg tenker, og håper du leser hva jeg skriver og tar det til etterretning.

Måtte bare svare litt, for du må begynne å tenke på å jobbe med de følelsene og tankene inni deg som lyver, det de sier til deg om deg, er ikke sant, og jeg tror det beste er å få snakket med en god psykiater om det, de kan slike samtaler, kan det å hjelpe mennesker frem og opp og tenke bedre tanker.

Håper du skriver og noterer, det vil kanskje også være bra, da har du noe skriftlig, når du, som jeg håper, bestiller time.

[Caylee]

Det er en del forskjellig. Jeg er på et nytt sted, med bare nye mennesker og nye oppgaver. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til nye mennesker og klare å være ok i det sosiale. Jeg gjør så mye feil både når jeg snakker til andre mennesker og når jeg er på jobb. Jeg er blitt så redd for alt som skjer. Jeg burde taklet alt så veldig mye bedre, jeg er jo så heldig som har både en plass å bo, en jobb og folk som er snille med meg. Jeg føler skam fordi jeg ikke takler ting som andre takler. Jeg synes det er dårlig gjort av meg å være redd for mennesker selv om de bare virker snille.

 

Det er ikke så farlig med meg, jeg holder greit ut, men slik som ting er nå føler jeg at hvordan jeg har det også går ut over andre uten at jeg vil det. Jeg er ikke så effektiv som jeg burde. Jeg klarer ikke lytte skikkelig når andre forteller meg ting, fordi jeg har så mye kaotiske tanker. Jeg klarte til og med ikke hjelpe en venn av meg som trengte hjelp med noen oppgaver, fordi jeg ikke klarte å konsentrere hjernen min om problemstillingene. Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk til å hjelpe

 

Jeg tør rett og slett ikke å be om hjelp hos en psykiater. Jeg kommer sikkert også til å gjøre feil der, jeg er redd for å ta andres plass, eller bry personen med mine trivielle problemer som jeg burde klare å håndtere selv. Han har sikkert mye viktigere ting å gjøre enn å høre på meg. Jeg synes at jeg tar altfor mye plass her allerede ved å skrive altfor mye, og jeg synes det er skremmende å uttrykke hva jeg synes er vanskelig. Det er vanskelig å fortelle noen hva jeg synes er så vondt og problematisk, og fortelle det til noen ansikt til ansikt vet jeg ikke om jeg hadde klart.

 

Det gjør vondt å høre om naboen din. Jeg synes du gjorde en fin ting ved å la henne gråte til deg, uansett om du synes det var vanskelig. Jeg håper det går bedre for henne nå.

Dine problemer er store nok hvis det går mye utover din livsskvalitet. For meg har det jeg har funnet på selv hjulpet best på mine følelser. Finne noe som gir glede. Piano har gitt meg mye glede, selvom jeg ikke er så flink. Men sjenerelt er det veldig fint ha noen å gå til og prate om ting som er vanskelig. Syns absolutt du burde prøve psykolog. Hvorfor ikke? Hjelper det ikke har du iallfall prøvd.

Endret 29. november 2014 av Caylee

[umakenverdt]

Hei!

Hadde lagt meg, så så jeg ditt innlegg, og begynte tenke..

For det første er jeg helt sikker på at du har det så vondt at du bør få hjelp, og i tillegg syns jeg du trenger det, bør få hjelp, og om du ikke hører på deg selv, hør på andre, og nå er andre meg, jeg mener du bør oppsøke hjelp, legge vekk dine egne tanker om at du bør løse ting selv, du har det jo vondt!!

Jeg syns du har lav selvfølelse, og det mer enn vanlig, i tillegg tenker du nedsettende tanker om deg selv, og jeg tror du trenger profesjonell hjelp for å snu det. Jeg har ikke mange råd nå, men jeg tenker, og håper du leser hva jeg skriver og tar det til etterretning.

Måtte bare svare litt, for du må begynne å tenke på å jobbe med de følelsene og tankene inni deg som lyver, det de sier til deg om deg, er ikke sant, og jeg tror det beste er å få snakket med en god psykiater om det, de kan slike samtaler, kan det å hjelpe mennesker frem og opp og tenke bedre tanker.

Håper du skriver og noterer, det vil kanskje også være bra, da har du noe skriftlig, når du, som jeg håper, bestiller time.

 

Du skriver overbevisende, men jeg vet rett og slett ikke om jeg tør og klarer. Jeg mener ikke være utakknemlig eller respektløs overfor deg, men jeg synes det er veldig vanskelig å fortelle dette til noen som vet hvem jeg er, som kan se på meg. Jeg tror jeg må tenke litt mer, prøve å få til litt mer selv. Hvis jeg klarer å ikke la mine feil og det jeg gjør påvirke andre negativt, skal jeg klare å håndtere følelsene på en eller annen måte. Det er når jeg føler andre blir negativt påvirket at ting blir så veldig vanskelige og ting blir kaotiske og vonde. 

 

Jeg leser det du skriver, igjen og igjen, men jeg synes det er så vanskelig å følge. Unnskyld, det er ikke meningen å ikke høre på deg, men det skremmer meg så veldig og i mine tanker finnes det veldig mange gode grunner til å la være.

Men jeg skal begynne å følge rådet om å skrive ned og notere ting for meg selv, og lage meg litt oversikt over kaoset. Og jeg er veldig takknemlig for å få råd, og få lov til å skrive her og få tilbakemeldinger når jeg synes noe er veldig vanskelig. Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så snille mot meg.

[umakenverdt]

Dine problemer er store nok hvis det går mye utover din livsskvalitet. For meg har det jeg har funnet på selv hjulpet best på mine følelser. Finne noe som gir glede. Piano har gitt meg mye glede, selvom jeg ikke er så flink. Men sjenerelt er det veldig fint ha noen å gå til og prate om ting som er vanskelig. Syns absolutt du burde prøve psykolog. Hvorfor ikke? Hjelper det ikke har du iallfall prøvd.

 

Så fint at du har funnet noe som gir deg mye glede

 

Jeg var hos psykolog et par måneder for en del år siden, men jeg var ikke så flink til det. Psykologen var veldig snill og flink, men jeg gjorde sikkert ikke nok. Jeg fortalte mye mer enn jeg har fortalt noen andre før, men jeg gjorde det sikkert feil. Jeg er ikke så flink til å snakke om slike ting (eller skrive om dem heller). Da var det heller ikke jeg som ba om hjelp, men fikk det likevel fordi jeg var inne i en veldig dårlig periode. Jeg skammer meg veldig over det som skjedde da.

 

Jeg får også så dårlig samvittighet når jeg gjør ting som jeg i utgangspunktet synes er gøy, fordi jeg burde øve meg på å bli et bedre menneske i stedet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere de følelsene. Jeg skal forsøke å finne måter å håndtere det på.

[frosken]

Siden du har så intens motstand mot å snakke med fagpersoner ansikt til ansikt om dine vansker, synes jeg du skal manne deg opp til å be om henvisning til et opplegg som det som beskrives her, dersom det finnes i din helseregion.

http://haukeland.no/no/OmOss/Avdelinger/psykiatrisk-divisjon/emeistring/Sider/side.aspx/

 

Det ser ut som om du har gode resultater med dette programmet, du kan lese mer om det her: http://nhi.no/forside/nettbasert-kognitiv-behandling-45451.html

[umakenverdt]

Det ser ikke ut til at det finnes i min helseregion dessverre, men tusen takk for råd. Kanskje det kommer om noen år, siden de har såpass gode resultater med programmet.

 

Jeg vet jeg høres vanskelig, tverr og utakknemlig ut, og det beklager jeg. Jeg søker på ulike muligheter, vurderer ulike alternativer, prøver å jobbe meg opp mot å gjøre noe, men det er også andre ting som tar tid og krefter. I tillegg stritter alt i meg i mot.

Kanskje det beste hadde vært å skrive at jeg skal prøve, og så sluttet å skrive her. Jeg ønsker ikke at folk skal bli irriterte på meg, men slik jeg oppfører meg her er det jo nettopp det jeg legger opp til. Men jeg synes også det er veldig mye mer enn det jeg har klart før å skrive om hvordan jeg tenker (selv som anonym), og jeg opplever at det hjelper litt av og til. 

[frosken]

Du kan sannsynligvis benytte deg av fritt sykehusvalg og allikevel søke deg til det opplegget i Bergen, da det ikke er nødvendig med mange konsultasjoner med ansvarlig behandler hvis du er egnet for denne behandlingen. Jeg synes du skal stoppe deg selv fra å bruke alle mulige slags unnskyldninger til å unnvike å oppsøke nødvendig hjelp.

[umakenverdt]

Unnskyld, skal prøve å skjerpe meg.

[frosken]

Unnskyld, skal prøve å skjerpe meg.

Du trenger ikke beklage, og du gjør ikke noe galt i å skrive om disse tingene på dol, men jeg tror din intense motstand/angst  mot å eksponere noe personlig påvirker også din tenkning rundt hva som er fornuftig å gjøre. Sett utenifra er det opplagt at du kan ha mye å vinne på behandling, men fordi du synes det er så vanskelig å oppsøke hjelp så forsøker du å overbevise deg selv om at det også er fornuftig å la være å oppsøke hjelp.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har kommet på noe du kan gjøre.

Du kan øve deg på å ta mer plass, øve på å orke føle deg til bry osv,... Det er bare et ubehag du må tåle kjenne på, for ingen andre kjenner det ubehaget. Noen av oss på dol trener øve oss på å ikke ta så stor plass:-) du trenger øve deg på å ta plass:-)

Jeg har et barn som alltid sier "ja det kan jeg gjøre",til slutt syns jeg det ble rart at han ikke sier nei noen gang. Han sa til meg at han ikke greier si nei, da han vil være snill. Jeg sa da, men det er viktig å kunne si nei, så du må øve. Vi avtalte at hver tredje gang jeg spør han om å gjøre noe, må han si nei. Han syns det først var vanskelig, så erfarte han at det ble en god følelse i han at han faktisk både fikk lov å si nei, at han mestret sette grenser, og gradvis tålte han mer og bedre den følelsen som kom når man sier nei.

Jeg forklarte han at alle må vi sette genser, å si nei er ubehagelig, men helt ok og nødvendig.

Nå greier han bedre si nei:-)

Så du må øve. Jeg tror ikke lett når du har strevd så lenge, jeg tror du må tåle en god del ubehag, men ubehag er en viktig faktor å tåle i livet. Jeg var selv ulogisk redd for et insekt, uten mye kunnskap, kurerte jeg meg selv med det jeg nå vet er eksponeringsterapi, jeg hadde det grusomt:-( jeg er ikke frisk fra fobier, men jeg er kommet dit at jeg har bedre kontroll. Det som hjalp meg var stahet og sterk vilje. Så prøv å mobilisere viljen din også.

[umakenverdt]

Du trenger ikke beklage, og du gjør ikke noe galt i å skrive om disse tingene på dol, men jeg tror din intense motstand/angst  mot å eksponere noe personlig påvirker også din tenkning rundt hva som er fornuftig å gjøre. Sett utenifra er det opplagt at du kan ha mye å vinne på behandling, men fordi du synes det er så vanskelig å oppsøke hjelp så forsøker du å overbevise deg selv om at det også er fornuftig å la være å oppsøke hjelp.

 

Kanskje det er slik, jeg vet ikke sikkert. Jeg opplever at det er mange objektivt sett gode argumenter for å la være å oppsøke hjelp også. Men jeg ser likevel at jeg nok kanskje påvirkes en del av at jeg synes det er vanskelig generelt å be om noe, og spesielt be om hjelp også. 

Men jeg tar til etterretning at når jeg har prøvd å forklare hvordan jeg opplever ting til andre her, har jeg fått råd om å søke behandling. Jeg mener ikke være utakknemlig, men terskelen for å gjøre det føles så høy. Så lenge jeg klarer å bare la de dårlige tankene og handlingene gå ut over meg selv, går det greit, men nå påvirker det også andre, og det liker jeg virkelig ikke. Men jeg skal prøve å ta meg sammen, det er bare at jeg er redd for å ødelegge det jeg tviholder på.

[umakenverdt]

Hei!

Jeg har kommet på noe du kan gjøre.

Du kan øve deg på å ta mer plass, øve på å orke føle deg til bry osv,... Det er bare et ubehag du må tåle kjenne på, for ingen andre kjenner det ubehaget. Noen av oss på dol trener øve oss på å ikke ta så stor plass:-) du trenger øve deg på å ta plass:-)

Jeg har et barn som alltid sier "ja det kan jeg gjøre",til slutt syns jeg det ble rart at han ikke sier nei noen gang. Han sa til meg at han ikke greier si nei, da han vil være snill. Jeg sa da, men det er viktig å kunne si nei, så du må øve. Vi avtalte at hver tredje gang jeg spør han om å gjøre noe, må han si nei. Han syns det først var vanskelig, så erfarte han at det ble en god følelse i han at han faktisk både fikk lov å si nei, at han mestret sette grenser, og gradvis tålte han mer og bedre den følelsen som kom når man sier nei.

Jeg forklarte han at alle må vi sette genser, å si nei er ubehagelig, men helt ok og nødvendig.

Nå greier han bedre si nei:-)

Så du må øve. Jeg tror ikke lett når du har strevd så lenge, jeg tror du må tåle en god del ubehag, men ubehag er en viktig faktor å tåle i livet. Jeg var selv ulogisk redd for et insekt, uten mye kunnskap, kurerte jeg meg selv med det jeg nå vet er eksponeringsterapi, jeg hadde det grusomt:-( jeg er ikke frisk fra fobier, men jeg er kommet dit at jeg har bedre kontroll. Det som hjalp meg var stahet og sterk vilje. Så prøv å mobilisere viljen din også.

 

Det er vanskelig å endre noe man alltid har gjort. Jeg får så dårlige tanker hver gang jeg ikke klarer å hjelpe noen som spør meg om noe. Jeg blir en del ganger også fysisk dårlig, kvalm og kaster opp. Jeg synes det er vanskelig å sove, og vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg burde kanskje øve på det, men det koster så mye å gjøre det. Men må sikkert prøve for at det skal bli bedre. Skal prøve å mobilisere en sterk vilje

 

Og tankene om at jeg er et dårlig menneske blir enda sterkere hvis jeg sier nei til noen, eller ikke hjelper noen. Men takk for hjelp, det er veldig snilt av deg.

 

Så bra at både du og din sønn har blitt bedre av å gjøre det som er ubehagelig. Jeg er imponert over dere begge!

Endret 30. november 2014 av umakenverdt

[Madelenemie]

Det er vanskelig å endre noe man alltid har gjort. Jeg får så dårlige tanker hver gang jeg ikke klarer å hjelpe noen som spør meg om noe. Jeg blir en del ganger også fysisk dårlig, kvalm og kaster opp. Jeg synes det er vanskelig å sove, og vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg burde kanskje øve på det, men det koster så mye å gjøre det. Men må sikkert prøve for at det skal bli bedre. Skal prøve å mobilisere en sterk vilje

 

Og tankene om at jeg er et dårlig menneske blir enda sterkere hvis jeg sier nei til noen, eller ikke hjelper noen. Men takk for hjelp, det er veldig snilt av deg.

 

Så bra at både du og din sønn har blitt bedre av å gjøre det som er ubehagelig. Jeg er imponert over dere begge!

Hei!

Huff da har du det ille.

Jeg får bare dårlig nattesøvn,

Og jeg syns tipset til frosk ok, og husk fritt sykehusvalg, men er jo ikke så lett med fri fra jobb.

Håper du i vertfall tar til deg at alle her syns du bør søke hjelp.

Og du må ikke snakke så mye, du kan ta ed deg skrevne notater, og skrive hvor Vanskelig det er for deg å snakke om dette.