Vanlig reaksjon på fysisk overgrep?

[Caylee]

Det føles som jeg har drømt. Så langt unna er minnene fra avdelingen. Det gjør ikke like vondt lenger heldigvis. Men en ting jeg lurer på..

 

Jeg satt inni bilen, nektet å gå ut. når de ansatte prøvde å ta tak i meg bare sparka og slo jeg hendene dems jeg var kjempe sint og fortivilet men etter flere minutter klarte de å dra meg ut og fire stykker tar tak i meg, i de sekundene begyner jeg å hylgråte og skrike som faen.Med en gang jeg ikke hadde kontroll lenger så var det nesten som jeg begynte å gråte på autopilot, jeg tenkte aldri "jeg kommer sikkert til å gråte snart" jeg startet bare å gråte og skrike helt plutselig

 

er mennesker oppbygd slik at når de er i fare der noen angriper deg så starter man automatisk å hykgråte?

[Caylee]

Og en annen ting. Pappa gråter nesten aldri. Kan telle på hånd hvor mange i livet mitt han gråtet. For noen uker siden gråt han kjempehøyt og intens, har aldri hørt han gråte så ille før, jeg og søsteren min hørte det helt opp i andre etasje. Jeg og søsteren min løp ned trappen og så han sitte i en stol. Han bare gråt og gråt. Jeg spurte hva det var han ville ikke svare, han bare snakket noe veldig lavt at det var ille, så jeg tenkte det verste.

 

Jeg trodde han hadde fått hjerteinfarkt eller noe siden han virket så fortvilet og redd. Når jeg insså han kanskje kom til å dø reagerte jeg med å begynte å hylgråte, jeg bare gråt og gråt Jeg var livredd for at han skulle dø. Det endte med at søsteren min begynte å gråte også, heldigvis var det psykisk ikke fysisk siden han forklarte seg tilslutt. Men jeg tenker herregud hvordan kan jeg reagere sånn, jeg burde ring 113 ikke bare stått der og gråtet

[Caylee]

NEI VEL!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Madelenemie]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 20.59):

NEI VEL!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hei!

Jeg leste innleggene dine, men svarte ikke fordi jeg vet ikke svaret på det.

Det er ofte derfor mennesker ikke svarer.

Jeg tror det er vanligst å skrike ved fysiske overgrep som det du beskrev, men jeg forstod ikke hvorfor du ikke frivillig gikk ut av bilen, jeg tenkte at eg ville gått selv enn å bli tatt på.

[BrukerErHeltAnonym]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 16.51):

er mennesker oppbygd slik at når de er i fare der noen angriper deg så starter man automatisk å hykgråte?

 

Nei.

[Caylee]

  Madelenemie skrev (På 29.11.2014 den 21.04):

Hei!

Jeg leste innleggene dine, men svarte ikke fordi jeg vet ikke svaret på det.

Det er ofte derfor mennesker ikke svarer.

Jeg tror det er vanligst å skrike ved fysiske overgrep som det du beskrev, men jeg forstod ikke hvorfor du ikke frivillig gikk ut av bilen, jeg tenkte at eg ville gått selv enn å bli tatt på.

Takk for svar! bra det er derfor. Var redd det var noe annet.

Skjønner, men kan kroppen begyne å gråte bare man føler man ikke selv har kontrollen? skjønner hvis du ikke kan svaret selvfølgelig

 

Det var et dilemma. Hvis jeg hadde gått selv hadde to ansatte gått med meg, hvor ydmykende er ikke det :-(? uansett hva jeg ville velge ville det være veldig ydmykende. det var som å velge mellom pest og kolera

Jeg sa tilslutt "jeg går inn hvis jeg får gå inn alene".. Det nektet dem. Jeg fikk ikke gå med en ansatt engang.. Jeg ville ikke være svak og offer, skulle jeg gått som en fange? Så ble til at jeg kjempet mot alt jeg kunne fysisk mot dem, prøvde det beste keg kunne å sparke på hendene ekstra hardt. tror de fikk ganske vondt

Endret 29. november 2014 av Caylee

[Caylee]

  BrukerErHeltAnonym skrev (På 29.11.2014 den 21.06):

Nei.

rart jeg da plutselig begynte å hylskrike når jeg ikke hadde kontroll lenger sånn helt ut av det blå

[Madelenemie]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 21.22):

Takk for svar! bra det er derfor. Var redd det var noe annet.

Skjønner, men kan kroppen begyne å gråte bare man føler man ikke selv har kontrollen? skjønner hvis du ikke kan svaret selvfølgelig

Det var et dilemma. Hvis jeg hadde gått selv hadde to ansatte gått med meg, hvor ydmykende er ikke det :-(? uansett hva jeg ville velge ville det være veldig ydmykende. det var som å velge mellom pest og kolera

Jeg sa tilslutt "jeg går inn hvis jeg får gå inn alene".. Det nektet dem. Jeg fikk ikke gå med en ansatt engang.. Jeg ville ikke være svak og offer, skulle jeg gått som en fange? Så ble til at jeg kjempet mot alt jeg kunne fysisk mot dem, prøvde det beste keg kunne å sparke på hendene ekstra hardt. tror de fikk ganske vondt

Hei!

Ja jeg tenkte du ble redd for det:-) men prøv å huske at man rett og slett ikke svarer fordi man ikke har svar:-)

Ja jeg syns nå det kan virke normalt:-) men jeg har lite erfaring med dette.

Hvis kolera er å gå med to ansatte, tror jeg det er bedre enn pest:-) det hadde ikke blitt så vondt for deg i ettertid, du hadde sluppet mange vonde minner tror jeg. De har regler og mener ikke å ydmyke deg.

Nå må jeg legge meg:-) håper du får en god natt:-)

Endret 29. november 2014 av Madelenemie

[Gjest]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 21.24):

rart jeg da plutselig begynte å hylskrike når jeg ikke hadde kontroll lenger sånn helt ut av det blå

Jeg tror aldri jeg har grått høyt som jeg kan huske. Har alltid brukt all energi på å skjule det hvis jeg gråter og tørket tårer i det skjulte. Men det har likevel vært flere ganger andre merker det. Hylskrike gjorde jeg nok som barn, men det kan jeg ikke huske, så det er ukjent for meg.

[Caylee]

  Madelenemie skrev (På 29.11.2014 den 21.27):

Hei!

Ja jeg tenkte du ble redd for det:-) men prøv å huske at man rett og slett ikke svarer fordi man ikke har svar:-)

Ja jeg syns nå det kan virke normalt:-) men jeg har lite erfaring med dette.

Hvis kolera er å gå med to ansatte, tror jeg det er bedre enn pest:-) det hadde ikke blitt så vondt for deg i ettertid, du hadde sluppet mange vonde minner tror jeg. De har regler og mener ikke å ydmyke deg.

Nå må jeg legge meg:-) håper du får en god natt:-)

Hehe, du kjenner meg godt

 

kanskje. men var vanskelig å se det i den situasjonen. Er ialfall glad jeg ikke tenker på det hver dag lenger

 

God natt :-) smart av deg legge deg nå

[Caylee]

  eller skrev (På 29.11.2014 den 21.31):

Jeg tror aldri jeg har grått høyt som jeg kan huske. Har alltid brukt all energi på å skjule det hvis jeg gråter og tørket tårer i det skjulte. Men det har likevel vært flere ganger andre merker det. Hylskrike gjorde jeg nok som barn, men det kan jeg ikke huske, så det er ukjent for meg.

Oy, da er vi veldig forskjellige. Føler du at du får ut alle følelser når du ikke gråter høyt? Jeg gråter mest stille, men hvis jeg gråter veldig høyt så har jeg på en måte "fått ut" mer av det jeg føler

[AnonymBruker]

Tror det er mest barn og kvinner som gråter. Jeg har i hvert fall ikke grått siden jeg var ca 10 år.

Anonymous poster hash: 3d366...24b

[Gjest]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 21.39):

Oy, da er vi veldig forskjellige. Føler du at du får ut alle følelser når du ikke gråter høyt? Jeg gråter mest stille, men hvis jeg gråter veldig høyt så har jeg på en måte "fått ut" mer av det jeg føler

Kanskje det jeg må begynne med. Tenk om det ville vært effektivt på uro. Men da tror jeg mannen min ville blitt sjokkert.

Vi mennesker er like på mange måter, men også veldig forskjellige. Derfor tror jeg det er viktig å forstå andres reaksjoner selv om det for oss selv er uforstålig. Jeg har nok mange reaksjoner som flere her på dol ikke forstår. I RL er det ingen som kjenner til de.

[Caylee]

  AnonymBruker skrev (På 29.11.2014 den 21.44):

 

Tror det er mest barn og kvinner som gråter. Jeg har i hvert fall ikke grått siden jeg var ca 10 år.

Anonymous poster hash: 3d366...24b

 

Det er nok fordi gutter er lært opp til å være tøff og ikke vise følelser. "Å gråte er jentete" blir de lært opp til. Det blir som en slags "skjold" resten av livet. Der menn har øvd seg på å ikke gråte hele livet.

Endret 29. november 2014 av Caylee

[Caylee]

  eller skrev (På 29.11.2014 den 21.44):

Kanskje det jeg må begynne med. Tenk om det ville vært effektivt på uro. Men da tror jeg mannen min ville blitt sjokkert.

Vi mennesker er like på mange måter, men også veldig forskjellige. Derfor tror jeg det er viktig å forstå andres reaksjoner selv om det for oss selv er uforstålig. Jeg har nok mange reaksjoner som flere her på dol ikke forstår. I RL er det ingen som kjenner til de.

Men spørsmålet blir da om du ikke gråter høyt med vilje , at du holder igjen eller om du bare naturlig ikke gråter høyt? Hvis du holder igjen ville jeg absolutt prøvd å ikke gjøre det lenger, tror det vil hjelpe mye. Hvis det skjer kan du fortelle samboeren din at du ikke orker holde ting inne lenger. Hvis du naturlig ikke gråter høyt er det ikke vits prøve det heller, det blir helt annerledes

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, hylgråting er ikke en vanlig reaksjon.

[Caylee]

  Nils Håvard Dahl, psykiater skrev (På 29.11.2014 den 21.54):

Nei, hylgråting er ikke en vanlig reaksjon.

Hva er vanlig reaksjon på å bli bært mot sin vilje da eller at ting skjer som makt mot en? Være musestille, bare lurer. Kanskje jeg som er rar

Endret 29. november 2014 av Caylee

[Gjest]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 21.51):

Men spørsmålet blir da om du ikke gråter høyt med vilje , at du holder igjen eller om du bare naturlig ikke gråter høyt? Hvis du holder igjen ville jeg absolutt prøvd å ikke gjøre det lenger, tror det vil hjelpe mye. Hvis det skjer kan du fortelle samboeren din at du ikke orker holde ting inne lenger. Hvis du naturlig ikke gråter høyt er det ikke vits prøve det heller, det blir helt annerledes

Det har aldri vært naturlig for meg å gråte høyt. En gang jeg skadet meg på skolen og fikk store smerter gjemte jeg meg bort til vi skulle inn til ny time. Jeg møtte pliktoppfyllende opp til timen mens jeg blodet rant og jeg prøvde å skjule det. Har nok alltid vært redd for å vekke oppmerksomhet. Men jeg vet ikke om det er bra å være slik heller.

[BrukerErHeltAnonym]

  Caylee skrev (På 29.11.2014 den 22.00):

Hva er vanlig reaksjon på å bli bært mot sin vilje da eller at ting skjer som makt mot en? Være musestille, bare lurer.

 

Være sinna, kjefte og smelle?

[Caylee]

  eller skrev (På 29.11.2014 den 22.02):

Det har aldri vært naturlig for meg å gråte høyt. En gang jeg skadet meg på skolen og fikk store smerter gjemte jeg meg bort til vi skulle inn til ny time. Jeg møtte pliktoppfyllende opp til timen mens jeg blodet rant og jeg prøvde å skjule det. Har nok alltid vært redd for å vekke oppmerksomhet. Men jeg vet ikke om det er bra å være slik heller.

Det er sikkert bra i noen sammenhenger, andre sammenhenger ikke. Tror det negativt og positivt med sånt. Fordelen er at du ikke kommer i en "ulv ulv" situasjon, ulempen må vel være at du "gjemmer deg selv" så mye at når noe er alvorlig så kan det gå veldig galt siden du ikke sier ifra