Er dere 100 % åpne med behandler?

[Gjest]

Jeg får høre mye nå at det må jeg være. NHD har nettopp dratt det frem i en tråd at vi må være det hvis vi ønsker hjelp.

Jeg prøver, men synes det er vanskelig. Mye jeg skammer meg over at jeg reagerer slik jeg gjør. Vil helst fremstå som mest mulig vanlig. Jeg har prøvd å formidle noe av det som er vanskelig, men synes det er ubehagelig og flaut.

Klarer dere å være 100 % åpne, eller holder dere litt igjen selv om det kan ha betydning?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er 100% åpen

Kun en gang har jeg ikke vært det, men jeg spurte da først, " er det ok at jeg har hemmeligheter for deg?" Da svarte min psykiater " ja det er greit"

Det ble dårlig, jeg ruset meg på medisiner en annen psykiater ga meg:-( jeg kunne dødd, men til slutt tilsto jeg alt!

Jeg fikk ubetinget en ny eller mange nye sjangler, min psykiater var ikke irritert på meg

[stjernestøv]

Jeg er 100 % åpen hos min behandler ja, skjønner ikke vitsen hvis ikke?

 

De er jo der for å hjelpe med det vi sliter med.

[Gjest]

Bare jeg som synes det er vanskelig. Jeg prøver, Jeg er ærlig, men kan holde litt igjen på enkelte områder, selv om jeg vet det er av betydning.

[Caylee]

Varierer. Noen timer sier jeg nesten alt, andre ganger ingenting. De fleste gangene midt imellom. Men alt i alt er jeg ganske åpen.

[Caylee]

Bare jeg som synes det er vanskelig. Jeg prøver, Jeg er ærlig, men kan holde litt igjen på enkelte områder, selv om jeg vet det er av betydning.

Er du redd det høres rart ut? Er du flau? Redd det skal bli overdramatisert, bagatalisert? For vondt å prate om pågrunnav traumer eller lignende? Stoler du på psykologen? Har dere god kjemi? Det første skrittet for å bli mer åpen, er å finne ut hvorfor du ikke klarer være helt åpen.

Endret 30. november 2014 av Caylee

[Gjest]

Er du redd det høres rart ut? Er du flau? Redd det skal bli overdramatisert, bagatalisert? For vondt å prate om pågrunnav traumer eller lignende? Stoler du på psykologen? Har dere god kjemi? Det første skrittet for å bli mer åpen, er å finne ut hvorfor du ikke klarer være helt åpen.

Jeg skammer meg. Flaut. Voksne folk reagerer ikke slik, selv om jeg ikke viser det på utsiden.

[umakenverdt]

Jeg skammer meg. Flaut. Voksne folk reagerer ikke slik, selv om jeg ikke viser det på utsiden.

 

Jeg er sikkert ikke den rette til å uttale meg, men jeg synes du står ganske alene her, og ville bare si at jeg har stor forståelse for at det oppleves slik. Jeg har intet grunnlag å bygge på, men jeg tror ikke det er så uvanlig å oppleve det slik du beskriver her. 

 

Vi er alle så vant med å opprettholde "en god fasade" at det er svært vanskelig å plutselig legge bort alle tanker om at man skal takle alle vanlige situasjoner på en grei måte, i alle fall tilsynelatende og uttad. Vi er mange som er lært opp i dette fra vi er små, og jeg synes selv at det ikke er bare bare å plutselig skulle handle annerledes enn det en er opplært til. 

 

I tillegg er jeg helt enig med deg i at det ikke er så lett å vite hva som er å være ærlig. Det er vanskelig i ettertid å vurdere hvor vondt eller hvor vanskelig noe var, og verken bagatellisere eller overdramatisere. Hvordan man tenker tilbake på noe som var svært vanskelig kan variere alt etter når man tenker på det, opplever i alle fall jeg. 

 

Jeg beklager hvis dette er upassende svar, da jeg kanskje ikke helt svarer så godt på det du spør om, men jeg ville bare uttrykke min forståelse. Når det er sagt så håper jeg du klarer finne frem til en fremgangsmåte som hjelper deg. Det virker ikke som du har hatt det så lett i det siste. 

[Gjest]

Jeg er sikkert ikke den rette til å uttale meg, men jeg synes du står ganske alene her, og ville bare si at jeg har stor forståelse for at det oppleves slik. Jeg har intet grunnlag å bygge på, men jeg tror ikke det er så uvanlig å oppleve det slik du beskriver her. 

 

Vi er alle så vant med å opprettholde "en god fasade" at det er svært vanskelig å plutselig legge bort alle tanker om at man skal takle alle vanlige situasjoner på en grei måte, i alle fall tilsynelatende og uttad. Vi er mange som er lært opp i dette fra vi er små, og jeg synes selv at det ikke er bare bare å plutselig skulle handle annerledes enn det en er opplært til. 

 

I tillegg er jeg helt enig med deg i at det ikke er så lett å vite hva som er å være ærlig. Det er vanskelig i ettertid å vurdere hvor vondt eller hvor vanskelig noe var, og verken bagatellisere eller overdramatisere. Hvordan man tenker tilbake på noe som var svært vanskelig kan variere alt etter når man tenker på det, opplever i alle fall jeg. 

 

Jeg beklager hvis dette er upassende svar, da jeg kanskje ikke helt svarer så godt på det du spør om, men jeg ville bare uttrykke min forståelse. Når det er sagt så håper jeg du klarer finne frem til en fremgangsmåte som hjelper deg. Det virker ikke som du har hatt det så lett i det siste.

Takk for svar. Du skriver om det mye slik jeg opplever det.

[Gjest]

Ja, jeg er 110 % åpen og ærlig.

Det kan være tøft - men det er verdt det.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er 110 % åpen og ærlig.

Det kan være tøft - men det er verdt det.

Der overdriver du igjen, det er en styrke i å ikke overdrive ustanselig.

Anonymous poster hash: 79fba...377

[skal]

Det er ikke alltid jeg klarer, men jeg prøver, og jeg er åpen om at jeg ikke alltid klarer det og vi har brukt en del tid på det. Hva jeg synes er vankelig å si og hvorfor. Det gjør de både lettere for meg å si det likevel, og det gjør at hun er obs og kan sjekke ut litt ekstra. Det er en vei jeg vil anbefale å prøve. 

[ISW]

Der overdriver du igjen, det er en styrke i å ikke overdrive ustanselig.Anonymous poster hash: 79fba...377

Det var en talemåte tror jeg. Poenget var vel at vedkommende alltid var ærlig.

Men jeg forstår at man ikke kan være 110% noe som helst.

[Gjest]

Jeg la merke til at et par av dere som ikke har problemer tror jeg har asberger. Jeg tror dere er fri fra noen av de hemningene vi andre har. Umakenverdt beskrev det veldig nøyaktig slik jeg opplever det. Vi er nok flere som verner om fasaden. Vi er opplært i hvordan vi skal være og hvordan vi skal oppføre oss. Slippe noen innenfor å avsløre skavankene er vanskelig. Noe stritter helt imot. På grunn av at jeg er anonym på dol er det lettere å vise den siden her enn når jeg sitter ansikt til ansikt med en annen person. Da kommer det å holde fasaden frem, og den er sterk. Selv om jeg ikke lenger har problemer med å si til en behandler at jeg ikke har vært så bra nå, så er det veldig mye vanskeligere å gå dypere inn i det. Det blir litt slik som "her men ikke lenger."

[Gjest]

Vil bare legge til at jeg var en periode i terapi der jeg lå på en benk uten å kunne se behandler. Når jeg klarte å venne meg til den uvante situasjonen, så merket jeg at det var mye lettere å få frem ting som lå bak fasaden.

[Gjest]

Der overdriver du igjen, det er en styrke i å ikke overdrive ustanselig.Anonymous poster hash: 79fba...377

Jeg skulle ikke skrevet "110". Det var som Isw skrev bare en talemåte.

[frosken]

Jeg la merke til at et par av dere som ikke har problemer tror jeg har asberger. Jeg tror dere er fri fra noen av de hemningene vi andre har. Umakenverdt beskrev det veldig nøyaktig slik jeg opplever det. Vi er nok flere som verner om fasaden. Vi er opplært i hvordan vi skal være og hvordan vi skal oppføre oss. Slippe noen innenfor å avsløre skavankene er vanskelig. Noe stritter helt imot. På grunn av at jeg er anonym på dol er det lettere å vise den siden her enn når jeg sitter ansikt til ansikt med en annen person. Da kommer det å holde fasaden frem, og den er sterk. Selv om jeg ikke lenger har problemer med å si til en behandler at jeg ikke har vært så bra nå, så er det veldig mye vanskeligere å gå dypere inn i det. Det blir litt slik som "her men ikke lenger."

 

For det første synes jeg det er viktig å skille mellom hva som er normal atferd i vanlig sosial samhandling og hva som er konstruktiv atferd i samtaleterapi. Selv om det er vanlig til en viss grad å "verne om fasaden" i hverdagslivet, så er dette uhyre lite konstruktivt i samtaleterapi.  Det blir litt som forskjellen på å treffe venner og å gå til fysioterapeut. Når jeg går til fysioterapeut for behandling av min skulder, så tar jeg av meg genseren ganske umiddelbart etter at jeg er kommet inn på kontoret hans - jeg gjør ikke det samme når jeg treffer venner ;-)

 

For det andre synes jeg også det er viktig å skille mellom hva man klarer å gjøre første gangen man treffer en behandler og hva man så fortsetter å se på som målsetting i de påfølgende samtalene. De færreste forteller vel om de mest skambelagte temaer umiddelbart, men det å fortsette å unnvike det skambelagte vil fort gjøre terapi virkningsløs.

 

Jeg tenker at det er helt avgjørende at man utfordrer seg selv dersom man velger å gå i samtaleterapi. Å velge det som kjennes naturlig og bekvemt vil ofte innebære å velge det som ikke kan gi endring.

[Gjest]

Kjempebra svar fra frosken!

Jeg håper du suger det til deg, "eller"..

[Trine]

Jeg klarer ikke være helt ærlig. Redd for å si noe feil. Jeg går til en psykiatrisk sykepleier fordi jeg ikke får time hos noen psykolog. Det er ingen som har tid. Jeg føler at hun jeg går til er litt overfladisk og litt "happy go lucky" og prater mye. Også er hun så opptatt av sosial angst, men jeg har jo ikke sosial angst. Om jeg har noe så er det generalisert angst eller unnvikende personlighetsforstyrrelse. En test jeg tok her på DOL sa jeg hadde endel tegn på Asberger (tror ikke selv jeg har det), men jeg er både introvert og høysensitiv, men hun jeg prater med føler jeg ikke vil forholde seg til det, så da blir det til at jeg mest sitter og jatter med og prøver å komme meg igjennom uten å slite meg helt ut. Jeg vil bare at noen skal finne ut hva som er galt med meg sånn at jeg vet hva jeg skal prøve å gjøre noe med, men så vil jeg jo også at ihvertfall den som skal hjelpe meg kan akseptere at jeg har den personligheten jeg har. Jeg har jo ikke lyst til å være noen annen og man kan jo ikke gjøre så mye med personligheten til folk, jeg vil bare kunne fungere i hverdagen. men jeg blir bare misforstått, det er liksom ikke akseptert å være sånn som meg. Men jeg tror man bør prøve å være ærlig om man skal få noe ut av behandlingen.

[Gjest]

For det første synes jeg det er viktig å skille mellom hva som er normal atferd i vanlig sosial samhandling og hva som er konstruktiv atferd i samtaleterapi. Selv om det er vanlig til en viss grad å "verne om fasaden" i hverdagslivet, så er dette uhyre lite konstruktivt i samtaleterapi.  Det blir litt som forskjellen på å treffe venner og å gå til fysioterapeut. Når jeg går til fysioterapeut for behandling av min skulder, så tar jeg av meg genseren ganske umiddelbart etter at jeg er kommet inn på kontoret hans - jeg gjør ikke det samme når jeg treffer venner ;-)

 

For det andre synes jeg også det er viktig å skille mellom hva man klarer å gjøre første gangen man treffer en behandler og hva man så fortsetter å se på som målsetting i de påfølgende samtalene. De færreste forteller vel om de mest skambelagte temaer umiddelbart, men det å fortsette å unnvike det skambelagte vil fort gjøre terapi virkningsløs.

 

Jeg tenker at det er helt avgjørende at man utfordrer seg selv dersom man velger å gå i samtaleterapi. Å velge det som kjennes naturlig og bekvemt vil ofte innebære å velge det som ikke kan gi endring.

Det har vel vært mer medisinoppfølging enn samtaleterapi jeg har gått i nå. Men også der bør jo ting komme frem som har betydning. Det er nok mest konstruktivt å komme med alt. Enklere hvis vi kan være som en åpen bok. Jeg gjør forsøk, men det er vanskelig. Jeg får også problemer med det etterpå når jeg kommer frem med for mye. Da får jeg angst for at noe kan bli brukt mot meg. Jeg er redd for å bli mislikt.

Jeg skulle ønske jeg bare klarte å ta meg sammen og klarte meg uten noen form for hjelp. Alle folk har det vondt og sliter. Hvorfor klarer ikke jeg å takle det slik som andre.