Begynner å våkne litt til live.

[AnonymBruker]

Min sønn som jeg har skrevet litt om begynner å våkne litt til live. Den anspentheta, sinnet og stresset som var så vondt å være vitne til er over. Paranoide tanker/ mistenksomheten overfor andre mennesker har jeg ikke merket mer til heller. Nå vil han treffe faren sin igjen, bli med farsfamilien ut på middag, han snakker mer og jeg kan se litt liv i han igjen innimellom. Snakker så vidt om fremtidsplaner igjen også. Men jeg synes innimellom at han har en trist stemme eller nedstemt stemningsleie eller hvordan jeg skal forklare det, men jeg håper at Cipralex skal hjelpe på sikt.

 

Jeg tror ikke dette har vært noe alvorligere enn en depresjon med angst, men hva slags angst?

Det er alvorlig nok det, men jeg var en stund redd for at det kunne være noe enda verre under utvikling.

 

Nhd, tror du det kan stemme at det er slik? Depresjon med angst?

 

Er det i så fall sannsynlig at han vil oppleve dette flere ganger i livet ?

 

Han selv sier at det kom brått. - Det er rart at det kom så plutselig,  sier han. Jeg tror det kan ha startet litt tidligere (noen uker) enn han selv og vi andre har skjønt, men at det først ble alvorlig de siste dagene. Jeg tror det er en rekke ting ( at han hadde mye hengende over seg) som har utløst det.

 

Han beskriver seg selv som en gladgutt vanligvis, men innrømmer at han har hatt mindre episoder og følelsen av plutselig panikk i klasserommet da han gikk på skolen, men at dette gikk fort over og at han greide å kontrollere det.

Jeg har snakket med en kamerat av han som sier at kameratene ikke har reagert på noe spesielt med han før en episode på kinoen for en ukes tid siden. Da ble de bekymret de også.

Anonymous poster hash: 45f83...134

[Kayia]

Min sønn som jeg har skrevet litt om begynner å våkne litt til live. Den anspentheta, sinnet og stresset som var så vondt å være vitne til er over. Paranoide tanker/ mistenksomheten overfor andre mennesker har jeg ikke merket mer til heller. Nå vil han treffe faren sin igjen, bli med farsfamilien ut på middag, han snakker mer og jeg kan se litt liv i han igjen innimellom. Snakker så vidt om fremtidsplaner igjen også. Men jeg synes innimellom at han har en trist stemme eller nedstemt stemningsleie eller hvordan jeg skal forklare det, men jeg håper at Cipralex skal hjelpe på sikt.

 

Jeg tror ikke dette har vært noe alvorligere enn en depresjon med angst, men hva slags angst?

Det er alvorlig nok det, men jeg var en stund redd for at det kunne være noe enda verre under utvikling.

 

Nhd, tror du det kan stemme at det er slik? Depresjon med angst?

 

Er det i så fall sannsynlig at han vil oppleve dette flere ganger i livet ?

 

Han selv sier at det kom brått. - Det er rart at det kom så plutselig,  sier han. Jeg tror det kan ha startet litt tidligere (noen uker) enn han selv og vi andre har skjønt, men at det først ble alvorlig de siste dagene. Jeg tror det er en rekke ting ( at han hadde mye hengende over seg) som har utløst det.

 

Han beskriver seg selv som en gladgutt vanligvis, men innrømmer at han har hatt mindre episoder og følelsen av plutselig panikk i klasserommet da han gikk på skolen, men at dette gikk fort over og at han greide å kontrollere det.

Jeg har snakket med en kamerat av han som sier at kameratene ikke har reagert på noe spesielt med han før en episode på kinoen for en ukes tid siden. Da ble de bekymret de også.

Så godt å høre at han er bedre! Ut fra det han sier er ikke dette første gangen han opplever dette, men at det ble veldig voldsomt denne gangen. Jeg skjønner at du har alle antenne ute og følger med, men jeg ville nok snakket med han om å ta kontakt med hjelpeapparatet om dette var min jr. Motsatte han seg det ville jeg tatt kontakt med profesjonelle selv, for å få vite litt om hvordan man kan forholde seg til det. Jeg kontaktet selv husets fastlege ved et tilfelle da jr var 16 og vi følte oss langt tryggere på hvordan vi skulle håndtere det som var utfordrende den gangen etter det. Selv syns jeg det var vanskelig å selv vite hva som var rett og ikke. 

 

Men altså - veldig, veldig bra at det går rett veg

[AnonymBruker]

Så godt å høre at han er bedre! Ut fra det han sier er ikke dette første gangen han opplever dette, men at det ble veldig voldsomt denne gangen. Jeg skjønner at du har alle antenne ute og følger med, men jeg ville nok snakket med han om å ta kontakt med hjelpeapparatet om dette var min jr. Motsatte han seg det ville jeg tatt kontakt med profesjonelle selv, for å få vite litt om hvordan man kan forholde seg til det. Jeg kontaktet selv husets fastlege ved et tilfelle da jr var 16 og vi følte oss langt tryggere på hvordan vi skulle håndtere det som var utfordrende den gangen etter det. Selv syns jeg det var vanskelig å selv vite hva som var rett og ikke. 

 

Men altså - veldig, veldig bra at det går rett veg

Takk for svar. Ja, jeg følger nøye med :-) Faren går det også an å samarbeide og snakke med akkurat nå og det er deilig :-) Så nå skal gutten endelig få begynne ta kjøretimer og han begynner på jobbsøkerkurs et lite stykke ut i desember. Virker som det har gjort han godt å endelig få litt ting på plass. Han er positiv til jobbsøkerkurs. Han mener det er noe han vil komme til å ha nytte av senere i livet også. Synes det er positivt at han selv er positiv :-) Det betyr at han er på rett vei. Han var var jo positiv før alt dette skjedde også, men det jeg begynner å tro var at det ble for mange nederlag på en gang og at han fikk for mange ting hengende over seg. Han hadde jo kjempetro på den selgerjobben. Både jeg og faren var nok dessverre litt for negative før han begynte på den. Mente at en selgerjobb uten noe fastlønn kom til å bli vanskelig å leve av. Da ble han irritert på oss. Han skulle bli en god selger nemlig ! Når vi så fikk rett, var det sikkert et nederlag for han. Det er  ren utnyttelse av ungdommer. De ansetter bare ungdommer og det slutter og begynner nye ungdommer hele tiden. Det er dørsalg og det er plent umulig og oppnå en lønn som er til å leve av. Etter dette dro han til vestlandet og skulle bygge dette naustet. Han gledet seg veldig, men uansett hvor gode kamerater man er på forhånd, så skjønner jeg at det er vanskelig å leve to stykker i en campingvogn på et øde sted uten mulighet til å dra noe sted. Den ene skulle leve på lavkarbo og min sønn skulle slutte med snus for andre gang og denne gangen var det visst mye verre å slutte enn sist. Dermed var det to stykker i en campingvogn i dårlig humør. Altså nok et nederlag og han kom hjem. Så var det sertfikatet han ikke fikk tatt. I det ene øyeblikket ville faren betale og dagen etter ville han ikke. Frem og tilbake absolutt hele tiden. Nå har han endelig forstått at han ikke kan holde på slik. I tillegg har han fag han må ta opp også, men det får komme på et senere tidspunkt. Ta en ting av gangen nå og ikke gape over for mye, tenker jeg.

 

I dag er han i fin form, smiler og snakker. Den gode gamle. Jeg tok opp dette med de tidligere episodene, men i dag vil han bagatellisere det. Han sa : - Drit nå i det da mamma. Det er jo lenge siden og det var i den tiden jeg spilte dataspill på natta og ikke sov. Jeg var bare sliten. Det er slik han sier det nå. Mener det ikke var noen stor sak.

 

Jeg er litt usikker på hva du mener med at jeg skal ta kontakt med hjelpeapparatet. Er det fortsatt akutteam du mener eller er det annen type hjelpeapparat ? Han blir jo fulgt opp av fastlegen nå og har time igjen i desember. Jeg kan sende mail igjen og fortelle om de tidligere episodene også. Det som er fint er at gutten selv vil hjelpes. Han vet at jeg har sendt mail også og har ingenting i mot det.

 

Hva mer kan jeg gjøre nå da, når han får hjelp som skal hjelpe både på angst og depresjon ? Skulle ønske Nhd kunne svart på dette også. Hvis det er noe jeg burde ha gjort som jeg ikke har gjort, så gjør jeg det selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 45f83...134

[Kayia]

 

Takk for svar. Ja, jeg følger nøye med :-) Faren går det også an å samarbeide og snakke med akkurat nå og det er deilig :-) Så nå skal gutten endelig få begynne ta kjøretimer og han begynner på jobbsøkerkurs et lite stykke ut i desember. Virker som det har gjort han godt å endelig få litt ting på plass. Han er positiv til jobbsøkerkurs. Han mener det er noe han vil komme til å ha nytte av senere i livet også. Synes det er positivt at han selv er positiv :-) Det betyr at han er på rett vei. Han var var jo positiv før alt dette skjedde også, men det jeg begynner å tro var at det ble for mange nederlag på en gang og at han fikk for mange ting hengende over seg. Han hadde jo kjempetro på den selgerjobben. Både jeg og faren var nok dessverre litt for negative før han begynte på den. Mente at en selgerjobb uten noe fastlønn kom til å bli vanskelig å leve av. Da ble han irritert på oss. Han skulle bli en god selger nemlig ! Når vi så fikk rett, var det sikkert et nederlag for han. Det er  ren utnyttelse av ungdommer. De ansetter bare ungdommer og det slutter og begynner nye ungdommer hele tiden. Det er dørsalg og det er plent umulig og oppnå en lønn som er til å leve av. Etter dette dro han til vestlandet og skulle bygge dette naustet. Han gledet seg veldig, men uansett hvor gode kamerater man er på forhånd, så skjønner jeg at det er vanskelig å leve to stykker i en campingvogn på et øde sted uten mulighet til å dra noe sted. Den ene skulle leve på lavkarbo og min sønn skulle slutte med snus for andre gang og denne gangen var det visst mye verre å slutte enn sist. Dermed var det to stykker i en campingvogn i dårlig humør. Altså nok et nederlag og han kom hjem. Så var det sertfikatet han ikke fikk tatt. I det ene øyeblikket ville faren betale og dagen etter ville han ikke. Frem og tilbake absolutt hele tiden. Nå har han endelig forstått at han ikke kan holde på slik. I tillegg har han fag han må ta opp også, men det får komme på et senere tidspunkt. Ta en ting av gangen nå og ikke gape over for mye, tenker jeg.

 

I dag er han i fin form, smiler og snakker. Den gode gamle. Jeg tok opp dette med de tidligere episodene, men i dag vil han bagatellisere det. Han sa : - Drit nå i det da mamma. Det er jo lenge siden og det var i den tiden jeg spilte dataspill på natta og ikke sov. Jeg var bare sliten. Det er slik han sier det nå. Mener det ikke var noen stor sak.

 

Jeg er litt usikker på hva du mener med at jeg skal ta kontakt med hjelpeapparatet. Er det fortsatt akutteam du mener eller er det annen type hjelpeapparat ? Han blir jo fulgt opp av fastlegen nå og har time igjen i desember. Jeg kan sende mail igjen og fortelle om de tidligere episodene også. Det som er fint er at gutten selv vil hjelpes. Han vet at jeg har sendt mail også og har ingenting i mot det.

 

Hva mer kan jeg gjøre nå da, når han får hjelp som skal hjelpe både på angst og depresjon ? Skulle ønske Nhd kunne svart på dette også. Hvis det er noe jeg burde ha gjort som jeg ikke har gjort, så gjør jeg det selvfølgelig.

Det er ikke lettere å være ung i dag, det skal være sikkert. Jeg hører jr fortelle at de som har et "friår" virker litt "tunge" også, og han tror det handler om at de som "har gått videre" snakker mye om hvor artig de syns studier eller militæret er. Dag ut og dag inn på Big Bite og ellers spilling/ chatting på gutterommet hos mamma og pappa blir ikke helt det samme. Jeg ser ikke bort fra at valgene sønnen din føler at han mislyktes med forsterket tristhetsfølelsen i høst.

 

Ad hjelpeapparat tenker jeg din egen fastlege, som kan gi deg noen råd om hvem (om ikke fastlegen selv) man kan kontakte om dette gjentar seg, hvilke spesifikke atferdsendringer det kan være lurt å følge med etc. Jeg tenker ikke akutt-team nå som den akutte situasjonen har roet seg. Som sagt gjorde min mann og jeg dette selv for noen år siden da guttegjengen ti jr var vel eksprimentelle. Jeg har mange psykologvenner jeg også rådførte meg med, og dette var til stor hjelp både i forhold til jr og et par av kompisene. Det er så mye som er annerledes i ungdomskulturen i dag, og vi følte for hjelp til å sortere hva som var "innafor" og hva som var "uttafor" av noen som vet mer om hva ulike atferdsmønster egentlig kan bety.

 

Godt ellers å høre at far er på banen igjen nå, og godt at han har mamma'n som følger med. Veldig glad for å høre at han har det bedre

Endret 2. desember 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Det er ikke lettere å være ung i dag, det skal være sikkert. 

 

Hvorfor ikke? Trodde vi aldri hadde hatt det bedre?

Anonymous poster hash: cfe61...ff5

[AnonymBruker]

Det er ikke lettere å være ung i dag, det skal være sikkert. Jeg hører jr fortelle at de som har et "friår" virker litt "tunge" også, og han tror det handler om at de som "har gått videre" snakker mye om hvor artig de syns studier eller militæret er. Dag ut og dag inn på Big Bite og ellers spilling/ chatting på gutterommet hos mamma og pappa blir ikke helt det samme. Jeg ser ikke bort fra at valgene sønnen din føler at han mislyktes med forsterket tristhetsfølelsen i høst.

 

Ad hjelpeapparat tenker jeg din egen fastlege, som kan gi deg noen råd om hvem (om ikke fastlegen selv) man kan kontakte om dette gjentar seg, hvilke spesifikke atferdsendringer det kan være lurt å følge med etc. Jeg tenker ikke akutt-team nå som den akutte situasjonen har roet seg. Som sagt gjorde min mann og jeg dette selv for noen år siden da guttegjengen ti jr var vel eksprimentelle. Jeg har mange psykologvenner jeg også rådførte meg med, og dette var til stor hjelp både i forhold til jr og et par av kompisene. Det er så mye som er annerledes i ungdomskulturen i dag, og vi følte for hjelp til å sortere hva som var "innafor" og hva som var "uttafor" av noen som vet mer om hva ulike atferdsmønster egentlig kan bety.

 

Godt ellers å høre at far er på banen igjen nå, og godt at han har mamma'n som følger med. Veldig glad for å høre at han har det bedre

Ja, det er min egen fastlege jeg har kontakt med og skrevet mail til. Jeg og sønnen har samme fastlege. Han ga meg et par telefonnummer jeg kunne ringe hvis det ble krise etter at jeg selv spurte etter det. Jeg regner med at ett av de numrene er det samme som frosken ville gi meg.

 

Min sønn har holdt seg til samme guttegjengen siden før vi flyttet til utlandet. Jeg oppfatter de som rolige gutter og det var lite festing, så disse var nok ikke så eksprimentelle. For noen år siden var de veldig mye hos oss der jeg bodde tidligere. De satt alltid rundt et stort bord og spilte poker. Poker med brikker altså, ikke med penger :-)

 

Da vi kom hjem fra utlandet, måtte min sønn begynne på videregående med de som var ett år yngre enn han. Dette fordi året på den internasjonale skolen i utlandet ikke kunne brukes. Siden alle var ett år yngre enn han, ble han aldri venner med noen der utenom skoletid. Han holdt seg fortsatt til gamlegjengen som var like gamle som han selv. Av den grunn gadd han heller ikke å feire russestiden. Det var bare de gamle kameratene som betydde noe.

 

Nå er det ikke poker lenger, men film og GT ( Tror jeg det heter) de driver med.

 

Så dette året i utlandet var nok ikke bare positivt for han. I hvert fall ikke sosialt sett når han kom hjem igjen. Flink i Engelsk ble han da.

 

Jeg har fortsatt inntrykk av at det er skikkelige kamerater han har, selv om jeg fikk fryktelig mørke tanker de dagene han var som psykest.  Jeg har aldri sett noe lignende og opplevde det som skremmende. Jeg tenkte rus og abstinenser og det aller verste. Eldstedattera prøvde å berolige meg. Hun jobber på avdelig for rus og psykiatri i hver ferie. Hun har sett mye og mente at broren ikke hadde slike problemer. Likevel greide jeg ikke å bli kvitt den tanken før jeg ringte ene kameraten hans.

 

Nå synes jeg det bare går fremover med han. Kanskje er han disponert for å få noe lignende senere også, men det er godt det finnes medisiner som hjelper :-)

Anonymous poster hash: 45f83...134