Kjenner meg lite pratsom

[AnonymBruker]

Vits å gå til psykolog da? Er trist , men så slitsomt å utdype

Anonymous poster hash: a45c4...49b

[slabbedask]

Vits å gå til psykolog da? Er trist , men så slitsomt å utdype

Anonymous poster hash: a45c4...49b

 

Å sitte og pjatte hos en psykolog har jeg aldri forstått poenget med.

[XbellaX]

Vits å gå til psykolog da? Er trist , men så slitsomt å utdype

Anonymous poster hash: a45c4...49b

 

De fleste tenker ikke på å oppsøke psykolog pga tristhet, ligger det noe mer bak? Har tristheten gått over i en depresjon? 

[frosken]

Vits å gå til psykolog da? Er trist , men så slitsomt å utdype

Anonymous poster hash: a45c4...49b

Hvis du har time hos psykolog, så bør du _alltid_ møte opp - enten du har lyst til å prate eller ikke.

[AnonymBruker]

Hvis du har time hos psykolog, så bør du _alltid_ møte opp - enten du har lyst til å prate eller ikke.

ok, så tung i kroppen og tanker blåses ut av hodet mitt på dps- erstattes m frykt.

Anonymous poster hash: a45c4...49b

[frosken]

ok, så tung i kroppen og tanker blåses ut av hodet mitt på dps- erstattes m frykt.

Anonymous poster hash: a45c4...49b

Du kan snakke om frykten. Kanskje vil du erfare at dette blir en viktig samtale, kanskje klarer du både å være nærværende til dine egne følelser og lytte til psykologen på en dag som dette. Du trenger ikke snakke fort og mye. Snakk om frykten og fortvilelsen din.

[AnonymBruker]

Du kan snakke om frykten. Kanskje vil du erfare at dette blir en viktig samtale, kanskje klarer du både å være nærværende til dine egne følelser og lytte til psykologen på en dag som dette. Du trenger ikke snakke fort og mye. Snakk om frykten og fortvilelsen din.

den er irasjonell og vanskelig å sette ord på uten at jeg høres splitter pine gal ut:( skal forsøke ...

Anonymous poster hash: a45c4...49b

[frosken]

den er irasjonell og vanskelig å sette ord på uten at jeg høres splitter pine gal ut:( skal forsøke ...

Anonymous poster hash: a45c4...49b

Du har en erfaren psykolog, han klarer å skille mellom galskap og ditt forsøk på å uttrykke deg.

[AnonymBruker]

Du har en erfaren psykolog, han klarer å skille mellom galskap og ditt forsøk på å uttrykke deg.

litt av en risikosport ut fra tidligere erfaring .. El er jeg en livsløgner ? Begynner nesten å tro det selv , men kjenner det er ikke riktig.

Anonymous poster hash: a45c4...49b

[kaprif]

Jeg snakket heller ikke mye hos min første psykolog, da var jeg såpass ung at jeg enda ikke helt hadde klart å sette ord på følelser og å innrømme mine egne problemer overfor meg selv. Du kjenner kanskje noe er galt uten å helt klare å sette fingeren på hva deg egentlig er som plager deg?. Etter mange år som psykiatrisk pasient er jeg nå blitt veldig flink til å nyttegjøre meg av terapi. Jeg føler alltid jeg har masse å prate om. Så kanskje dere bare kan snakke noen minutter hver gang i starten, så utvide timen når du føler du har mer på hjertet. Kanskje dere kan jobbe med nettopp dette her framover, slik at du kan lære deg å snakke om problemene dine. Forbered deg nøye til hver time, og skriv gjerne ned notater på mobilen og slikt så du husker hva du har tenkt å snakke om.

[Gondor]

Jeg går alltid til psykologen enten jeg føler jeg har mye å snakke om eller er helt bomull i hodet. Er jeg bomull i hodet sier jeg i fra og vi sitter noen minutter i stillhet. Psykologen min slukker gjerne taklyset og tenner et stearinlys og stålamper slik at jeg skal slappe av. Etter en stund begynner han å stille meg ufarlige spørsmål slik at jeg får tunga på glid. Som regel klarer jeg etterhvert å komme frem til hva som plager meg. Det kan for eksempel være frustrasjon over å være bomull i hodet som som oftes skyldes medisiner eller at det bare er sånn. Under dette ligger det gjerne en sorg.

 

Jeg synes du skal si i fra til behandleren din om hvordan du føler deg og så er det vel opp til ham eller henne hvordan timen skal bli. Noen ganger trenger vi drahjelp, andre ganger renner det ut av oss.

[AnonymBruker]

Jeg går alltid til psykologen enten jeg føler jeg har mye å snakke om eller er helt bomull i hodet. Er jeg bomull i hodet sier jeg i fra og vi sitter noen minutter i stillhet. Psykologen min slukker gjerne taklyset og tenner et stearinlys og stålamper slik at jeg skal slappe av. Etter en stund begynner han å stille meg ufarlige spørsmål slik at jeg får tunga på glid. Som regel klarer jeg etterhvert å komme frem til hva som plager meg. Det kan for eksempel være frustrasjon over å være bomull i hodet som som oftes skyldes medisiner eller at det bare er sånn. Under dette ligger det gjerne en sorg.

Jeg synes du skal si i fra til behandleren din om hvordan du føler deg og så er det vel opp til ham eller henne hvordan timen skal bli. Noen ganger trenger vi drahjelp, andre ganger renner det ut av oss.

klarte visst å snakke likevel.. Sa et stikkord til psykologen og vi utbroderte og spant videre på dette resten av timen . Kom inn på ulike temaer . Litt overrasket over å bli vekt opp slik, men det var godt og mitt indre trykk lettet.

Tror jeg hadde blitt redd om vedk slukket lyset og tente levende lys. Er ikke mørkredd men hørtes så alternativt ut for settingen . Hvem vet, kanskje vanlig? Sikkert litt deilig og når du omtrent har lyst til å synke i jorda.

Anonymous poster hash: a45c4...49b