Redd for å legge meg

[Gjest]

Det er din behandler - og ikke nhd eller andre dolere - som trenger denne informasjonen.

Det er sant. Men det er mye jeg sliter med. Og det er ikke ofte jeg har gått til psykiater. Det kan da ofte være vanskelig å skille ut hva som er det viktigste å ta opp. Her har dol ofte vært til hjelp. Men det har også vært perioder jeg ikke har gått til psykiater, samtidig som jeg hadde fastlege som hadde lite interesse for psykiatri.

Anfallet jeg hadde en natt som nå har fått meg engstelig for å legge meg, har jeg prøvd å beskrive for psykiateren.

Endret 7. desember 2014 av eller

[XbellaX]

Det er sant. Men det er mye jeg sliter med. Og det er ikke ofte jeg har gått til psykiater. Det kan da ofte være vanskelig å skille ut hva som er det viktigste å ta opp. Her har dol ofte vært til hjelp. Men det har også vært perioder jeg ikke har gått til psykiater, samtidig som jeg hadde fastlege som hadde lite interesse for psykiatri.

Anfallet jeg hadde en natt som nå har fått meg engstelig for å legge meg, har jeg prøvd å beskrive for psykiateren.

 

Du skriver at du (fritt etter hukommelsen) ikke orker mer av dette/ snart gir opp osv. Er det ikke da naturlig at uroen, som jo har vart en god stund, blir det viktigste å ta opp i møte med din behandler?

[Gjest]

Du skriver at du (fritt etter hukommelsen) ikke orker mer av dette/ snart gir opp osv. Er det ikke da naturlig at uroen, som jo har vart en god stund, blir det viktigste å ta opp i møte med din behandler?

Jeg har tatt opp uroen, men er mer usikker på om jeg har tatt opp den kroppslige uroen der jeg bl. a. må bevege bena hele tiden. Uroen inneholder så mye uutholdelig. Jeg tok opp den natten jeg våknet etter kort tid og trodde jeg skulle bli gal. Gikk ut i regnet og vandret frem og tilbake for å roe meg ned. Jeg våget ikke engang å skade meg selv, for jeg var redd for hva jeg kunne gjøre. Jeg unner ingen andre å oppleve det. Håper aldri jeg opplever noe slikt igjen. Men jeg får angst hver gang jeg skal legge meg og kjenner uroen.

[XbellaX]

Jeg har tatt opp uroen, men er mer usikker på om jeg har tatt opp den kroppslige uroen der jeg bl. a. må bevege bena hele tiden. Uroen inneholder så mye uutholdelig. Jeg tok opp den natten jeg våknet etter kort tid og trodde jeg skulle bli gal. Gikk ut i regnet og vandret frem og tilbake for å roe meg ned. Jeg våget ikke engang å skade meg selv, for jeg var redd for hva jeg kunne gjøre. Jeg unner ingen andre å oppleve det. Håper aldri jeg opplever noe slikt igjen. Men jeg får angst hver gang jeg skal legge meg og kjenner uroen.

 

Er det i desember eller januar du har neste time?

[Gjest]

Er det i desember eller januar du har neste time?

Januar

[Lillie83]

Jeg har tatt opp uroen, men er mer usikker på om jeg har tatt opp den kroppslige uroen der jeg bl. a. må bevege bena hele tiden. Uroen inneholder så mye uutholdelig. Jeg tok opp den natten jeg våknet etter kort tid og trodde jeg skulle bli gal. Gikk ut i regnet og vandret frem og tilbake for å roe meg ned. Jeg våget ikke engang å skade meg selv, for jeg var redd for hva jeg kunne gjøre. Jeg unner ingen andre å oppleve det. Håper aldri jeg opplever noe slikt igjen. Men jeg får angst hver gang jeg skal legge meg og kjenner uroen.

Jeg har opplevd det. Og jeg husker ennå hvor utrolig skremmende det var aller første gangen. Da ante jeg ikke helt hva som skjedde. Andre ganger, like jævlig, tredje gangen, jævlig, men gikk fortere over. Så, opplevde jeg det aldri så intenst igjen. For jeg skjønte at det kun var angst, så jeg fikk ikke paniske anfall, men fikk forsatt anfall som at jeg lå å skalv halve natten, hjertebank, indre uro, nervøsitet osv. Og dette kom ofte når jeg skulle legge meg. Og var i likhet med deg også redd for å legge meg! Så vet nøyaktig hvordan det er! Det hjalp da jeg begynte på remeron, for da klarte jeg ikke holde meg våken uansett. Og det var en befrielse. Jeg lærte meg også etterhvert å takle angsten. Og jeg er fri for den fysiske angsten, men kan selvfølgelig forsatt kjenne meg nervøs og engstelig. Men ikke i samme grad. Så det er absolutt mulig å komme seg videre! Og kunne lære seg å leve med det.  

[Gjest]

Jeg har opplevd det. Og jeg husker ennå hvor utrolig skremmende det var aller første gangen. Da ante jeg ikke helt hva som skjedde. Andre ganger, like jævlig, tredje gangen, jævlig, men gikk fortere over. Så, opplevde jeg det aldri så intenst igjen. For jeg skjønte at det kun var angst, så jeg fikk ikke paniske anfall, men fikk forsatt anfall som at jeg lå å skalv halve natten, hjertebank, indre uro, nervøsitet osv. Og dette kom ofte når jeg skulle legge meg. Og var i likhet med deg også redd for å legge meg! Så vet nøyaktig hvordan det er! Det hjalp da jeg begynte på remeron, for da klarte jeg ikke holde meg våken uansett. Og det var en befrielse. Jeg lærte meg også etterhvert å takle angsten. Og jeg er fri for den fysiske angsten, men kan selvfølgelig forsatt kjenne meg nervøs og engstelig. Men ikke i samme grad. Så det er absolutt mulig å komme seg videre! Og kunne lære seg å leve med det.

Det hjelper med imovane. For da sover jeg igjennom hele natten. Men det er en kortvarig løsning. Nå har jeg begynt med mer av både sobril og imovane, og jeg frykter fremtiden. Det vil ikke ha effekt i lengden.

[Lillie83]

Det hjelper med imovane. For da sover jeg igjennom hele natten. Men det er en kortvarig løsning. Nå har jeg begynt med mer av både sobril og imovane, og jeg frykter fremtiden. Det vil ikke ha effekt i lengden.

imovane er jo bare en sovemedisin, og sobril er beroligende. Og er som du sier, en kortvarig løsning.  Remeron er som en kur, og tas hver dag, og hjelper også på angst og depresjon, og du får søvn. Jeg sluttet på remeron fordi jeg mener jeg la på meg av dem. For hvis ikke ville jeg heller gått på dem enn Cipralex, nettopp pga søvnen. 

[Lillie83]

Dvs, Remeron er jo en SSRI medisin, men hjelper for innsovning. 

[Gjest]

imovane er jo bare en sovemedisin, og sobril er beroligende. Og er som du sier, en kortvarig løsning.  Remeron er som en kur, og tas hver dag, og hjelper også på angst og depresjon, og du får søvn. Jeg sluttet på remeron fordi jeg mener jeg la på meg av dem. For hvis ikke ville jeg heller gått på dem enn Cipralex, nettopp pga søvnen.

Jeg har prøvd remeron. Det var en bra medisine, men jeg la mye på meg og tenkte ikke på annet enn mat. Sitte oppe på kveldene kunne jeg bare glemme, for det var bare å kjempe mot ulvehungeren.

[Lillie83]

Jeg har prøvd remeron. Det var en bra medisine, men jeg la mye på meg og tenkte ikke på annet enn mat. Sitte oppe på kveldene kunne jeg bare glemme, for det var bare å kjempe mot ulvehungeren.

Forbaska..Noen mener kanskje det er verdt det likevel. Men selv holder det med vanlig AD medisin, men nå sliter ikke jeg så med søvnen lengre heller. Men uansett, lærer du deg å takle angsten, så vil jo også det problemet forsvinne. Det er ganske vanlig å ha det verst når man skal legge seg. Da kommer jo alt av tanker, og man kan virkelig få tid til å skremme seg selv!

[Gjest]

Forbaska..Noen mener kanskje det er verdt det likevel. Men selv holder det med vanlig AD medisin, men nå sliter ikke jeg så med søvnen lengre heller. Men uansett, lærer du deg å takle angsten, så vil jo også det problemet forsvinne. Det er ganske vanlig å ha det verst når man skal legge seg. Da kommer jo alt av tanker, og man kan virkelig få tid til å skremme seg selv!

eller said

Hvis det bare er snakk om noen kilo opp, så er det verdt det. Men når det ikke vil stoppe og livet blir en kamp med ulvehunger så har en bare erstattet et problem med et annet.

Det var ikke tanker som ga anfallet. Det kom plutselig når jeg våknet etter en times tid. Men det er selvsagt tanker som gir angst for angsten. Jeg kommer aldri til å venne meg til dette. Jeg orker det bare ikke.

Endret 7. desember 2014 av eller

[Lillie83]

 

eller said

Hvis det bare er snakk om noen kilo opp, så er det verdt det. Men når det ikke vil stoppe og livet blir en kamp med ulvehunger så har en bare erstattet et problem med et annet.

Det var ikke tanker som ga anfallet. Det kom plutselig når jeg våknet etter en times tid. Men det er selvsagt tanker som gir angst for angsten. Jeg kommer aldri til å venne meg til dette. Jeg orker det bare ikke.

 

Første gang våknet jeg å opp med panikk. Dvs, jeg var vel i ferd med å sovne. Husker ikke, men det kom i allefall ut av det blå for meg. Og det føltes som det kom fra det blå de andre gangene også. Men det ligger somregel noe der som trigger, uten at an er klar over det. Og det er vanskelig å fatte det der og da, i allefall. 

[Gjest]

Første gang våknet jeg å opp med panikk. Dvs, jeg var vel i ferd med å sovne. Husker ikke, men det kom i allefall ut av det blå for meg. Og det føltes som det kom fra det blå de andre gangene også. Men det ligger somregel noe der som trigger, uten at an er klar over det. Og det er vanskelig å fatte det der og da, i allefall.

Første gang våknet jeg å opp med panikk. Dvs, jeg var vel i ferd med å sovne. Husker ikke, men det kom i allefall ut av det blå for meg. Og det føltes som det kom fra det blå de andre gangene også. Men det ligger somregel noe der som trigger, uten at an er klar over det. Og det er vanskelig å fatte det der og da, i allefall.

Det er ikke godt å vite hva som trigger.

Jeg har tatt sobril nå, og føler det går litt bedre. Men det er ikke holdbart å ha det slik hvis jeg skal være avhengig av sobril for å ha det sånn noenlunde greit. Effekten vil avta.

[Caylee]

Jeg hadde et kraftig angst anfall eller noe lignende kort tid etter at jeg sovnet for ikke så lenge siden. Jeg har hatt flere mildere anfall på nettene i etterkant. Nå har jeg kraftig uro og er redd for å legge meg. Er redd for å oppleve noe av dette igjen. Har tatt imovane så jeg håper det går greit om en stund. Det har blitt litt mye imovane nå, men det er vel bedre enn sobril? Xanor våger jeg ikke å røre. Det måtte vært siste utveg.

Hva skjer hvis jeg bruker ofte imovane? Dårligere effekt og enda vanskeligere å sovne normalt? Det er med andre ord bare å forskyve problemer.

Er det slike anfall der du føler du ikke får puste?

Skjer det også noen ganger etter du har sovnet? at du våkner av å ha angst? Det kan være søvnapne. Tror jeg har det selv også

[Caylee]

Jeg har tatt opp uroen, men er mer usikker på om jeg har tatt opp den kroppslige uroen der jeg bl. a. må bevege bena hele tiden. Uroen inneholder så mye uutholdelig. Jeg tok opp den natten jeg våknet etter kort tid og trodde jeg skulle bli gal. Gikk ut i regnet og vandret frem og tilbake for å roe meg ned. Jeg våget ikke engang å skade meg selv, for jeg var redd for hva jeg kunne gjøre. Jeg unner ingen andre å oppleve det. Håper aldri jeg opplever noe slikt igjen. Men jeg får angst hver gang jeg skal legge meg og kjenner uroen.

Høres veldig skremmende ut. Er du redd for noe spesielt? Døden? Bli skadet?

[Gjest]

Er det slike anfall der du føler du ikke får puste?

Skjer det også noen ganger etter du har sovnet? at du våkner av å ha angst? Det kan være søvnapne. Tror jeg har det selv også

Det er ikke søvnapne. Jeg får puste, men tror kanskje jeg puster raskere og noen ganger holder pusten. Jeg klarer ikke helt å forklare hvordan det var. Men det varte lenge. Ble sannsynligvis dempet av sobril til slutt. Men før sobrilen ga effekt så føltes det som om jeg ble gal, og jeg var redd for hva jeg kunne gjøre. Jeg gikk frem og tilbake, barbent på terassen i regnværet i morgenkåpen og det hjalp meg også til å få litt kontroll. Men hadde noen sett meg når jeg gikk ute og valset midt på natten, så ville de ihvertfall trodd jeg var gal.

[Gjest]

Høres veldig skremmende ut. Er du redd for noe spesielt? Døden? Bli skadet?

Nei, det er ikke noe jeg er redd. Det er vel bare kroppen som reagerer som om det er fare.

[Lillie83]

Det er ikke søvnapne. Jeg får puste, men tror kanskje jeg puster raskere og noen ganger holder pusten. Jeg klarer ikke helt å forklare hvordan det var. Men det varte lenge. Ble sannsynligvis dempet av sobril til slutt. Men før sobrilen ga effekt så føltes det som om jeg ble gal, og jeg var redd for hva jeg kunne gjøre. Jeg gikk frem og tilbake, barbent på terassen i regnværet i morgenkåpen og det hjalp meg også til å få litt kontroll. Men hadde noen sett meg når jeg gikk ute og valset midt på natten, så ville de ihvertfall trodd jeg var gal.

Syntes det høres ut som et rent panikk anfall. 

Det kan komme av så mangt. Og det er ikke alltid man finner en god og logisk forklaring på det, selv om det så ofte er en forklaring. Jeg fant igrunn aldri ut hvorfor jeg fikk det første.. Kanskje en lang periode med stress, uten at jeg var helt klar over det. 

[Gjest]

Syntes det høres ut som et rent panikk anfall. 

Det kan komme av så mangt. Og det er ikke alltid man finner en god og logisk forklaring på det, selv om det så ofte er en forklaring. Jeg fant igrunn aldri ut hvorfor jeg fikk det første.. Kanskje en lang periode med stress, uten at jeg var helt klar over det.

Jeg hadde ikke panikk, men ble desperat. Og det var et slags anfall. Det at jeg sliter nesten hele tiden med angst og uro som varierer i intesitet for tiden, gjorde kanskje at jeg ikke fikk panikk. Blir jeg ikke snart bedre så vet jeg ikke hva jeg gjør.