Redd for å legge meg

[ISW]

Jeg tror det du har opplevd er hypnagoge fenomener.

 

Det er slik at vi alle opplever en pustestans av ulik varighet når vi sovner. Det er helt normalt, fordi oksygenmetningen i blodet SKAL være lavere når vi sover enn når vi er våkne, siden vi da ikke trenger å være beredt for fysiske påkjenninger. For å tilpasse seg søvnen får vi altså en pustestans, og det gjør alle mennesker. Har vi i våken tilstand hyperventilert (og derfor har høy oksygenmetning og lite CO2 i blodet) så blir denne pustestansen logisk nok lengre.

 

Men normalt sett "sovner" hjernen og kroppen samtidig, og vi merker derfor ikke denne pustestansen (fordi vi sover). Når vi er engstelige eller ekstra på vakt, så er hjernen i alarmmodus og sovner ikke alltid synkront med resten av kroppen. Da merker vi pustestansen, bråvåkner og hiver etter pusten og tror vi holder på å dø. Mange opplever også en masse andre symptomer i denne fasen, søvnparalyse (fordi kroppen sovner før hjernen), hallusinasjoner, osv. Det gir selvfølgelig enda mer angst.

 

Uansett er det et normalfenomen (hvis det er det du har). Jeg leste et sted at 60% av befolkningen opplever det iblant, og særlig når vi er stresset.

Endret 8. desember 2014 av issomethingwrong

[Gjest]

Jeg tror det du har opplevd er hypnagoge fenomener.

 

Det er slik at vi alle opplever en pustestans av ulik varighet når vi sovner. Det er helt normalt, fordi oksygenmetningen i blodet SKAL være lavere når vi sover enn når vi er våkne, siden vi da ikke trenger å være beredt for fysiske påkjenninger. For å tilpasse seg søvnen får vi altså en pustestans, og det gjør alle mennesker. Har vi i våken tilstand hyperventilert (og derfor har høy oksygenmetning og lite CO2 i blodet) så blir denne pustestansen logisk nok lengre.

 

Men normalt sett "sovner" hjernen og kroppen samtidig, og vi merker derfor ikke denne pustestansen (fordi vi sover). Når vi er engstelige eller ekstra på vakt, så er hjernen i alarmmodus og sovner ikke alltid synkront med resten av kroppen. Da merker vi pustestansen, bråvåkner og hiver etter pusten og tror vi holder på å dø. Mange opplever også en masse andre symptomer i denne fasen, søvnparalyse (fordi kroppen sovner før hjernen), hallusinasjoner, osv. Det gir selvfølgelig enda mer angst.

 

Uansett er det et normalfenomen (hvis det er det du har). Jeg leste et sted at 60% av befolkningen opplever det iblant, og særlig når vi er stresset.

Jeg bråvåknet ikke og hev etter pusten. Trodde heller ikke jeg skulle dø. Jeg våknet med en intens følelse som jeg ikke klarer å forklare som bare ble verre og verre. Det var nok en blanding av uro og angst og mye mer. Jeg var klar over at det kom til å gå over, men var redd for hva jeg kom til å gjøre før den tid.

[Lillie83]

Jeg hadde ikke panikk, men ble desperat. Og det var et slags anfall. Det at jeg sliter nesten hele tiden med angst og uro som varierer i intesitet for tiden, gjorde kanskje at jeg ikke fikk panikk. Blir jeg ikke snart bedre så vet jeg ikke hva jeg gjør.

Ok. Men jeg vil kanskje kalt at når man blir så desperat at man faktisk går ut barfot i regnet, så kan man vel kalle det en form for panikk vil jeg påstå. En panisk handling, hvor du gjorde noe, som ikke ga noen mening, men bena dine bare gikk? Jeg husker jeg stod opp, panisk OG desperat, uten at jeg visste helt hva jeg skulle ta meg til. Vandret urolig rundt, og måtte åpnet døra ut. Aner ikke hvorfor, kanskje for å få luft. Mulig jeg ble varm. Alle anfall er jo ikke like. Men mange nevner det samme, og det er følelsen av at man holder på å bli gal. 

 

Jeg håper og tror du kan bli bedre. Med tiden. Det er utrolig vanskelig å tenke positivt når man har det så vondt. I know.  

[Gjest]

Ok. Men jeg vil kanskje kalt at når man blir så desperat at man faktisk går ut barfot i regnet, så kan man vel kalle det en form for panikk vil jeg påstå. En panisk handling, hvor du gjorde noe, som ikke ga noen mening, men bena dine bare gikk? Jeg husker jeg stod opp, panisk OG desperat, uten at jeg visste helt hva jeg skulle ta meg til. Vandret urolig rundt, og måtte åpnet døra ut. Aner ikke hvorfor, kanskje for å få luft. Mulig jeg ble varm. Alle anfall er jo ikke like. Men mange nevner det samme, og det er følelsen av at man holder på å bli gal. 

 

Jeg håper og tror du kan bli bedre. Med tiden. Det er utrolig vanskelig å tenke positivt når man har det så vondt. I know.

En panisk handling var det kanskje. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte gjøre noe som kunne roe ned. Hvis ikke så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort med meg selv.

Jeg tror ikke at vi alle får oppleve å bli bra igjen. Jeg fikk oppleve det en periode, og da fikk jeg håpet igjen samtidig som jeg var redd for tilbakefall.

Endret 8. desember 2014 av eller

[Lillie83]

En panisk handling var det kanskje. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte gjøre noe som kunne roe ned. Hvis ikke så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort med meg selv.

Jeg tror ikke at vi alle får oppleve å bli bra igjen. Jeg fikk oppleve det en periode, og da fikk jeg håpet igjen samtidig som jeg var redd for tilbakefall.

Hvis du har blitt bra en gang, så har du det i deg å kunne bli bra igjen. Men ofte er nederlaget med tilbakefall større enn selve tilbakefallet. Jeg opplever litt det samme nå. Jeg prøver å være tålmodig og bruke den tiden det tar. Det krever, for man blir selvfølgelig engstelig for ikke å bli bra igjen, ever. Men slike tanker forverrer bare. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg selv å tenke slik. Jeg må ha troa, ellers har jeg ingenting. 

[Gjest]

Hvis du har blitt bra en gang, så har du det i deg å kunne bli bra igjen. Men ofte er nederlaget med tilbakefall større enn selve tilbakefallet. Jeg opplever litt det samme nå. Jeg prøver å være tålmodig og bruke den tiden det tar. Det krever, for man blir selvfølgelig engstelig for ikke å bli bra igjen, ever. Men slike tanker forverrer bare. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg selv å tenke slik. Jeg må ha troa, ellers har jeg ingenting.

Du er god som klarer å beholde håpet. Det er det viktigste for å holde ut. Men jeg kjenner at jeg er å¨veg til å gi opp alt.

[Lillie83]

Du er god som klarer å beholde håpet. Det er det viktigste for å holde ut. Men jeg kjenner at jeg er å¨veg til å gi opp alt.

 

Klarer og klarer, jeg prøver nå. Men jeg har sorte tanker jeg å. Hvis jeg visste alt håp var ute så kunne jeg jo bare lagt meg ned å dø med det samme. 

[Gjest]

Klarer og klarer, jeg prøver nå. Men jeg har sorte tanker jeg å. Hvis jeg visste alt håp var ute så kunne jeg jo bare lagt meg ned å dø med det samme.

Du prøver, og det er bra.

Jeg variere så mye, så jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Prøver den ene stunden og gir opp alt den neste. Innimellom har jeg det bedre. Går ennå på jobb. Men jeg er sliten. Usikker på om det har noen hensikt å fortsette med medisiner som gir meg bivirkninger. Begynner bivirkningene og bli større enn effekten? Føler meg alene med mange spørsmål. Men jeg er ikke tøff nok til å prøve seponering heller, selv om jeg er veldig usikker på hva som er best for tiden. Jeg har jo hatt god effekt tidligere.

[Lillie83]

Du prøver, og det er bra.

Jeg variere så mye, så jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Prøver den ene stunden og gir opp alt den neste. Innimellom har jeg det bedre. Går ennå på jobb. Men jeg er sliten. Usikker på om det har noen hensikt å fortsette med medisiner som gir meg bivirkninger. Begynner bivirkningene og bli større enn effekten? Føler meg alene med mange spørsmål. Men jeg er ikke tøff nok til å prøve seponering heller, selv om jeg er veldig usikker på hva som er best for tiden. Jeg har jo hatt god effekt tidligere.

Jeg er også veldig skiftende, bare i løpet av en dag kan jeg være mye variert. Det er veldig frustrerende. Jeg er også i jobb, men i dag har jeg hatt en skikkelig møkka dag, og lurer på om jeg ikke orker mer selv. Men vet liksom ikke om det er bedre å bare være hjemme heller! 

Går du i noe terapi, og hva slags medisiner går du på?Bivirkningene skal jo etter en stund normalt gi seg..

[Gjest]

Jeg er også veldig skiftende, bare i løpet av en dag kan jeg være mye variert. Det er veldig frustrerende. Jeg er også i jobb, men i dag har jeg hatt en skikkelig møkka dag, og lurer på om jeg ikke orker mer selv. Men vet liksom ikke om det er bedre å bare være hjemme heller! 

Går du i noe terapi, og hva slags medisiner går du på?Bivirkningene skal jo etter en stund normalt gi seg..

Jeg går til psykiatere. Bruker wellbutrin og lithium. Jeg hadde så veldig god effekt av lithium, så jeg forstår ikke hva som er skjedd. Dette er bivirkning som jeg sannsynligvis må leve med. Derfor er jeg usikker på hva jeg skal gjøre. Seponere før det blir varige konsekvenser? Jeg vet ikke.

[Lillie83]

Jeg går til psykiatere. Bruker wellbutrin og lithium. Jeg hadde så veldig god effekt av lithium, så jeg forstår ikke hva som er skjedd. Dette er bivirkning som jeg sannsynligvis må leve med. Derfor er jeg usikker på hva jeg skal gjøre. Seponere før det blir varige konsekvenser? Jeg vet ikke.

Mener jeg har hørt bra ting om Wellbutrin, og at disse kanskje kan gi mindre bivirkninger. Men det er bare random erfaringer jeg har lest om. Og det er jo uansett individuelt. Hvis du har gått på dette en stund, og forsatt har sterke bivirkninger, så kan det jo være en tanke å seponere, og evt prøve noe annet. Ville hørt med legen om det jeg. Skal selv til legen for å sjekke opptaket i blodet neste uke. Går på Cipralex. 

[Gjest]

Mener jeg har hørt bra ting om Wellbutrin, og at disse kanskje kan gi mindre bivirkninger. Men det er bare random erfaringer jeg har lest om. Og det er jo uansett individuelt. Hvis du har gått på dette en stund, og forsatt har sterke bivirkninger, så kan det jo være en tanke å seponere, og evt prøve noe annet. Ville hørt med legen om det jeg. Skal selv til legen for å sjekke opptaket i blodet neste uke. Går på Cipralex.

Det er lithium jeg er usikker på. Men jeg tenker også litt på om wellbutrinen kan være årsaken til uroen jeg sliter med. Jeg seponerte fluoksetin pga at jeg lurte på om den var årsaken til uroen, men jeg ble bare dårligere når jeg gjorde det.

[AnonymBruker]

Wellbutrin _kan_  gi uro, men om den gjør det for deg er det vel ingen som kan uttale seg om. Litium _kan_ også gi noen av de plagene du beskriver, men om det gjør det hos deg er noe du må vurdere sammen med din psykiater. Grunnsykdommen _kan_ så avgjort gi alle de symptomene du sliter med.

Anonymous poster hash: bf5c6...bcb

[Gjest]

Wellbutrin _kan_  gi uro, men om den gjør det for deg er det vel ingen som kan uttale seg om. Litium _kan_ også gi noen av de plagene du beskriver, men om det gjør det hos deg er noe du må vurdere sammen med din psykiater. Grunnsykdommen _kan_ så avgjort gi alle de symptomene du sliter med. Anonymous poster hash: bf5c6...bcb

Det er det som gjør det så vanskelig. Vi pøser på med mer og mer medisiner når nye symtomer dukker opp og vi ikke bli kvitt de gamle. Men er det så lurt hvis det er medisinene som gir symtomene? Når det gjelder lithium så er det stoffskifte som blir berørt. Men her kan jeg heller ikke si sikkert om det er årsaken. Men det er kjent at en del som går på lithium får problemer med stoffskifte, så da er det nærliggende å tro at det er årsaken.