Jeg vil ikke mer.

[Trine]

Forventet levealder er 83 år, det betyr at jeg har 50 år igjen. Jeg orker ikke 50 år til, jeg er jo utslitt allerede. Noen ganger tenker jeg at når hunden min dør, da kan jeg også dø for da er det ingen som trenger meg. Men så tenker jeg at det blir dårlig gjort ovenfor foreldrene mine. Så tenker jeg at når de dør, om ca 30 år så kan jeg også dø, men så var det søsteren min da. Hun kommer til å leve omtrent like lenge som meg. Det betyr at jeg må holde ut i 50 år. Skulle virkelig ønske jeg aldri var født. Det er ingen grunn for meg til å være her. Hvorfor skal jeg leve i 83 år? Det har jo bare vært problemer så lenge jeg kan huske. Ikke får jeg noe hjelp heller, ikke ordentlig ihvertfall, ikke noe som faktisk hjelper. Jeg tror kanskje ikke jeg kan reddes. Det er ikke en spesielt hyggelig tanke å være dømt til 83 år i helvete. Jeg klarer ikke forholde meg til andre uten å bli fullstendig utslitt. Men hele samfunnet er jo lagt opp til at man skal forholde seg til hverandre. Skulle ønske jeg var usynlig, eller aller helst at jeg aldri var født.

[ISW]

Skjønner godt at det ikke frister å ha det slik du har det nå i 50 år til.

MEN: Hvordan kan du vite at de neste 50 årene blir like ille? Det er merkelig hvordan man tar rollen som en klarsynt pessimistisk spåmann når man er deprimert :-)

Jeg vet ikke hvilken behandlng du til nå har fått. Skjønner at du sliter både fysisk og psykisk. Men det skal vel mye til å gå med en vedvarende stemningslidelse i 50 år. Og du må huske på at forskning går fremover, selv mot de jævligste lidelser kan det være eller komme behandling.

En filosof sa en gang: "Hadde det ikke vært for vissheten om at jeg når som helst kan ta livet mitt, hadde jeg tatt livet mitt med en gang". Sånn rent teknisk har vi denne muligheten når som helst. Heldigvis er det jo de færreste som gjør det, men du ser helt sikkert poenget.

[Trine]

Skjønner godt at det ikke frister å ha det slik du har det nå i 50 år til.

MEN: Hvordan kan du vite at de neste 50 årene blir like ille? Det er merkelig hvordan man tar rollen som en klarsynt pessimistisk spåmann når man er deprimert :-)

Jeg vet ikke hvilken behandlng du til nå har fått. Skjønner at du sliter både fysisk og psykisk. Men det skal vel mye til å gå med en vedvarende stemningslidelse i 50 år. Og du må huske på at forskning går fremover, selv mot de jævligste lidelser kan det være eller komme behandling.

En filosof sa en gang: "Hadde det ikke vært for vissheten om at jeg når som helst kan ta livet mitt, hadde jeg tatt livet mitt med en gang". Sånn rent teknisk har vi denne muligheten når som helst. Heldigvis er det jo de færreste som gjør det, men du ser helt sikkert poenget.

 

Jeg husker ikke de første leveårene mine, men det har ihvertfall vært sånn som nå siden 1. klasse. Har et par minner fra før det også. Selvfølgelig har det vært perioder hvor jeg har tenkt at det endelig snur og at ting begynner å ordne seg, men så går det på ræva igjen etter kun kort tid. Jeg kan så klart ikke vite at de neste 50 åra blir like ille. Det er vel noe av grunnen til at jeg fortsatt lever. Men jeg merker at for hvert år som går så får jeg litt mindre tro på at ting vil forandre seg. Hele tiden dukker det opp noe nytt, som om det ikke er meningen at jeg skal lykkes i livet.

 

Jeg har vært hos psykolog en gang, det hjalp litt akkurat da, men så raste alt igjen. Hun prøvde bare lære meg å gi litt faen, men jeg syns det er veldig veldig vanskelig. Nå går jeg til en psykiatrisk sykepleier og har fått venlafaxin av legen min. Men jeg har ikke så ofte snakket med noen om problemene mine. Men den nye fastlegen spurte hvordan det gikk med meg og da begynte jeg å gråte, så da var det ikke så lett å late som at ting var greit. Når jeg har prøvd å si det til andre leger så har de ikke tatt det seriøst så jeg har tenkt at jeg bare må lære meg å leve med de problemene jeg har. Men det blir bare mer og mer vanskelig.

 

Den filosofen har jo på en måte rett. Men sånn jeg ser det så kan jeg ikke ta livet mitt for jeg har ansvaret for et annet levende vesen. Så da er den muligheten utelukket. Dessuten er jeg altfor feig til å ta livet mitt. Det er derfor jeg skulle ønske jeg aldri var født.

[stjernestøv]

Jeg husker ikke de første leveårene mine, men det har ihvertfall vært sånn som nå siden 1. klasse. Har et par minner fra før det også. Selvfølgelig har det vært perioder hvor jeg har tenkt at det endelig snur og at ting begynner å ordne seg, men så går det på ræva igjen etter kun kort tid. Jeg kan så klart ikke vite at de neste 50 åra blir like ille. Det er vel noe av grunnen til at jeg fortsatt lever. Men jeg merker at for hvert år som går så får jeg litt mindre tro på at ting vil forandre seg. Hele tiden dukker det opp noe nytt, som om det ikke er meningen at jeg skal lykkes i livet.

 

Jeg har vært hos psykolog en gang, det hjalp litt akkurat da, men så raste alt igjen. Hun prøvde bare lære meg å gi litt faen, men jeg syns det er veldig veldig vanskelig. Nå går jeg til en psykiatrisk sykepleier og har fått venlafaxin av legen min. Men jeg har ikke så ofte snakket med noen om problemene mine. Men den nye fastlegen spurte hvordan det gikk med meg og da begynte jeg å gråte, så da var det ikke så lett å late som at ting var greit. Når jeg har prøvd å si det til andre leger så har de ikke tatt det seriøst så jeg har tenkt at jeg bare må lære meg å leve med de problemene jeg har. Men det blir bare mer og mer vanskelig.

 

Den filosofen har jo på en måte rett. Men sånn jeg ser det så kan jeg ikke ta livet mitt for jeg har ansvaret for et annet levende vesen. Så da er den muligheten utelukket. Dessuten er jeg altfor feig til å ta livet mitt. Det er derfor jeg skulle ønske jeg aldri var født.

Livet kan ha gode ting i vente. Jeg har slitt psykisk hele livet men har hatt gode stunder også, ikke alt er svart.

[tonie]

Du kan nok trekker fra et tiår, for de med pessimistisk sinnelag lever vesentlig kortere enn de positive.

[Trine]

Livet kan ha gode ting i vente. Jeg har slitt psykisk hele livet men har hatt gode stunder også, ikke alt er svart.

 

Men de psykiske plagene satt sammen med de fysiske får det hele til å se ganske svart ut. Når det også ser ut til at de fysiske smertene er kroniske så blir det enda mørkere. Dette påvirker alle områder av livet mitt.

[Trine]

Du kan nok trekker fra et tiår, for de med pessimistisk sinnelag lever vesentlig kortere enn de positive.

 

Også kan jeg trekke fra litt fordi jeg røyker. Men så må jeg sikkert legge på litt siden familien min er seigliva. Farmor var minst like pessemistisk som meg og ble 89 år.

[tonie]

Også kan jeg trekke fra litt fordi jeg røyker. Men så må jeg sikkert legge på litt siden familien min er seigliva. Farmor var minst like pessemistisk som meg og ble 89 år.

Nå er du litt vel pessimistisk

[stjernestøv]

Men de psykiske plagene satt sammen med de fysiske får det hele til å se ganske svart ut. Når det også ser ut til at de fysiske smertene er kroniske så blir det enda mørkere. Dette påvirker alle områder av livet mitt.

Men uansett er det vel alltid noen lyspunkter? Når jeg ser tilbake har det alltid vært lyspunkter.

[Trine]

Nå er du litt vel pessimistisk

 

Da jeg var liten mente mamma og pappa ofte at jeg var altfor pessimistisk, da sa jeg at det var for at da var jeg forberedt på det værste og slapp å bli skuffa fordi det uansett ikke kunne bli værre enn det jeg hadde sett for meg. Jeg tror jeg finner en eller annen idiotisk trygghet i å være pessimistisk, ellerså bare er jeg det av natur. Det er ikke alltid jeg syns jeg er det engang, men så sier andre at jeg er det. Så da er jeg sikkert det.

[tonie]

Men uansett er det vel alltid noen lyspunkter? Når jeg ser tilbake har det alltid vært lyspunkter.

Det er i alle fall mye som er positivt her. Trine er ikke alene, hun har familie og en hund hun er glad i. Hun har fine egenskaper som ansvarsfølelse og omtanke for andre. Hun er enda ung og har tid til å få mye ut av livet sitt. Det høres også ut som mye er uprøvd, og  som hun hadde god nytte av samtaler tidligere. Hun har sikkert arvet noen av de seige, sterke genene mange i familien har, og hun er for "feig" til å ta livet av seg. Da er hun sikkert en av de som  holder ut, og holder man ut er det håp om bedre tider. 

[Trine]

Men uansett er det vel alltid noen lyspunkter? Når jeg ser tilbake har det alltid vært lyspunkter.

 

Joda, det er noen lyspunkter. I går f.eks gruet jeg meg fordi jeg hadde sagt ja til å være med på juleshow og middag ute sammen med mange folk jeg trener hund sammen med. Jeg gruet meg fordi jeg ikke visste hva slags show det var og fordi jeg ikke liker jula. Men det var komishow med litt julete innslag så det var moro og alle de jeg var med var hyggelige mot meg. men i dag er jeg helt utslitt, ligger på sofaen og eneste grunne til at jeg skal komme meg ut er at hunden min våkner og begynner å mase. Håper ikke han gjør det før det har blitt mørkt. Liker best å gå i mørket når ingen andre gidder gå i skogen.

Men jeg føler at det ikke er jevnt fordelt på nedturer og lyspunkter. Søsteren min f.eks, for henne ordner alt seg. Hun er smart og folk liker henne. Mens når jeg endelig begynner å kanskje få til noe så får jeg en skade så jeg ikke kan fortsette. Og uansett hvilken av mine to interesser jeg vil drive med så medfører det fysisk smerte. Jeg prøver å holde fast i det jeg har, men noen ganger vet jeg ikke helt om jeg faktisk vil ha det. Eneste jeg vet er at ingenting skal komme i mellom meg og hunden min. Ellers så blir jeg stort sett bare stressa av både folk og ting. Så jeg sliter med å ha samboer. Prøver så godt jeg kan, men jeg klarer ikke engang slappe av sammen med han.

[stjernestøv]

Det er i alle fall mye som er positivt her. Trine er ikke alene, hun har familie og en hund hun er glad i. Hun har fine egenskaper som ansvarsfølelse og omtanke for andre. Hun er enda ung og har tid til å få mye ut av livet sitt. Det høres også ut som mye er uprøvd, og  som hun hadde god nytte av samtaler tidligere. Hun har sikkert arvet noen av de seige, sterke genene mange i familien har, og hun er for "feig" til å ta livet av seg. Da er hun sikkert en av de som  holder ut, og holder man ut er det håp om bedre tider. 

Riktig :-)

[Trine]

Det er i alle fall mye som er positivt her. Trine er ikke alene, hun har familie og en hund hun er glad i. Hun har fine egenskaper som ansvarsfølelse og omtanke for andre. Hun er enda ung og har tid til å få mye ut av livet sitt. Det høres også ut som mye er uprøvd, og  som hun hadde god nytte av samtaler tidligere. Hun har sikkert arvet noen av de seige, sterke genene mange i familien har, og hun er for "feig" til å ta livet av seg. Da er hun sikkert en av de som  holder ut, og holder man ut er det håp om bedre tider. 

 

Ansvarsfølelse og omtanke er bare slitsome egenskaper. Jeg har nesten ikke venner så det kan jo ikke være så verdsatte egenskaper. Det er bare en venn som gidder å være sammen med meg.

jeg hadde endel planer som jeg ikke får gjennomført. Jeg må finne ut hva jeg kan jobbe med uten å ta mer uttdanning for det har jeg ikke råd til. Men jeg er jo bare en elektriker så jeg får ikke noen jobb som helsa mi kan takle. Jeg liker å skru på ting jeg, ikke sitte på kontor. Jeg har ikke konsentrasjonsevne nok til kontorarbeid.

Joda, jeg holder ut, fordi jeg ikke vet hva annet jeg kan gjøre. Men det er jo fryktelig slitsomt.

[Trine]

Nå kom jeg på at sykepleieren jeg snakker med mente jeg var flinkere til å huske de negative tingene som skjer enn de positive. Akkurat som at jeg ikke legger merke til positive ting som skjer rundt meg. Noen ganger så lurer jeg på om jeg er redd for å ha det bra. Går det egentlig an? Tenk om jeg har det bra også ser de rundt meg det også blir de glade fordi jeg har det bra også plutselig så har jeg det ikke bra igjen også blir de dritt lei fordi de trodde jeg hadde blitt positiv også hadde jeg plutselig ikke det alikevel. Er det helt fullstendig absurd å tenke sånn? For meg er det helt logisk.

[missmas]

Jeg blir bare 50-60

[Trine]

Jeg blir bare 50-60

 

hvordan vet du det? Å bli 60 tenker jeg egentlig holder. har ikke lyst til å bli gammel og skrøpelig. Og når jeg blir gammel så er jo eldrebølgen i full gang så ingen har tid til de gamle og jeg har ingen barn som kan ta seg av meg. Den dagen jeg ikke klarer meg selv lenger ser jeg ingen grunn til å leve lenger heller. Har jo problemer med å se noen grunn til å leve nå så det er vel kanskje ikke så rart at jeg har det synet.

[Lillie83]

Nå kom jeg på at sykepleieren jeg snakker med mente jeg var flinkere til å huske de negative tingene som skjer enn de positive. Akkurat som at jeg ikke legger merke til positive ting som skjer rundt meg. Noen ganger så lurer jeg på om jeg er redd for å ha det bra. Går det egentlig an? Tenk om jeg har det bra også ser de rundt meg det også blir de glade fordi jeg har det bra også plutselig så har jeg det ikke bra igjen også blir de dritt lei fordi de trodde jeg hadde blitt positiv også hadde jeg plutselig ikke det alikevel. Er det helt fullstendig absurd å tenke sånn? For meg er det helt logisk.

Jeg tror jeg også kan tenke litt sånn. Jeg har en ond djevel på skuldra mi. Som minner meg på hele tiden at jeg ikke har det bra. Jeg  begynner å lure på noen ganger om jeg ikke er i stand til å la meg selv våge å være lykkelig. Jeg er også forsiktig med å kalle meg glad, fordi ofte når jeg har kjent smug av glede, så kommer denne djevelen å ødelegger. Hvordan bli kvitt ham??

 

Ellers, så har du sagt noe som jeg ikke har våget å si høyt. Jeg har alltid pleid å ønske å leve lengst mulig. Selv om jeg ikke alltid har hatt det bra. Men nå, har jeg også hatt samme tanker. Også derfor jeg gir blanke i å prøve å slutte å røyke også, tror jeg. Men så blir jeg så trist for at jeg har slike tanker... Savner heller det å være livredd for å dø! For da ville jeg i allefall leve, selv om jeg var redd for alt.

[missmas]

hvordan vet du det? Å bli 60 tenker jeg egentlig holder. har ikke lyst til å bli gammel og skrøpelig. Og når jeg blir gammel så er jo eldrebølgen i full gang så ingen har tid til de gamle og jeg har ingen barn som kan ta seg av meg. Den dagen jeg ikke klarer meg selv lenger ser jeg ingen grunn til å leve lenger heller. Har jo problemer med å se noen grunn til å leve nå så det er vel kanskje ikke så rart at jeg har det synet.

Dårlig livsstil og bp diagnose

[Trine]

Jeg tror jeg også kan tenke litt sånn. Jeg har en ond djevel på skuldra mi. Som minner meg på hele tiden at jeg ikke har det bra. Jeg  begynner å lure på noen ganger om jeg ikke er i stand til å la meg selv våge å være lykkelig. Jeg er også forsiktig med å kalle meg glad, fordi ofte når jeg har kjent smug av glede, så kommer denne djevelen å ødelegger. Hvordan bli kvitt ham??

 

Ellers, så har du sagt noe som jeg ikke har våget å si høyt. Jeg har alltid pleid å ønske å leve lengst mulig. Selv om jeg ikke alltid har hatt det bra. Men nå, har jeg også hatt samme tanker. Også derfor jeg gir blanke i å prøve å slutte å røyke også, tror jeg. Men så blir jeg så trist for at jeg har slike tanker... Savner heller det å være livredd for å dø! For da ville jeg i allefall leve, selv om jeg var redd for alt.

 

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Om du noen gang finner ut hvordan man blir kvitt denne djevelen så får du si ifra. 

Er vel derfor jeg også gir blanke i å slutte å røyke, det bryr meg ikke om livet blir litt kortere.