Jeg vil ikke mer.

[Lillie83]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Om du noen gang finner ut hvordan man blir kvitt denne djevelen så får du si ifra. 

Er vel derfor jeg også gir blanke i å slutte å røyke, det bryr meg ikke om livet blir litt kortere.

 

Jeg skal si i fra! I like måte. Jeg har tenkt å sloss mot ham, men han er forbanna sterk han der... 

[Caylee]

Forventet levealder er 83 år, det betyr at jeg har 50 år igjen. Jeg orker ikke 50 år til, jeg er jo utslitt allerede. Noen ganger tenker jeg at når hunden min dør, da kan jeg også dø for da er det ingen som trenger meg. Men så tenker jeg at det blir dårlig gjort ovenfor foreldrene mine. Så tenker jeg at når de dør, om ca 30 år så kan jeg også dø, men så var det søsteren min da. Hun kommer til å leve omtrent like lenge som meg. Det betyr at jeg må holde ut i 50 år. Skulle virkelig ønske jeg aldri var født. Det er ingen grunn for meg til å være her. Hvorfor skal jeg leve i 83 år? Det har jo bare vært problemer så lenge jeg kan huske. Ikke får jeg noe hjelp heller, ikke ordentlig ihvertfall, ikke noe som faktisk hjelper. Jeg tror kanskje ikke jeg kan reddes. Det er ikke en spesielt hyggelig tanke å være dømt til 83 år i helvete. Jeg klarer ikke forholde meg til andre uten å bli fullstendig utslitt. Men hele samfunnet er jo lagt opp til at man skal forholde seg til hverandre. Skulle ønske jeg var usynlig, eller aller helst at jeg aldri var født.

Ta en dag , en time av gangen. Ikke se så langt framover. Fukserer å være i "nuet".  Selv om du ikke har det bra nå og i din fortid betyr ikke det at du ikke kan få det bedre fremover og i resten av ditt liv. Det kan hende du får en mye finere framtid og tenker tilbake på at du var glad du holdt ut. Om du foreksempel som nå føler du ikke orker mer så prøv å tenk " Jeg skal holde ut i en dag til" . Neste dag tenker du det samme til det roer seg litt. Det er verdt det! Hold ut kjære deg. Du er verdifull, ikke mist håpet!

[Caylee]

Skjønner godt at det ikke frister å ha det slik du har det nå i 50 år til.

MEN: Hvordan kan du vite at de neste 50 årene blir like ille? Det er merkelig hvordan man tar rollen som en klarsynt pessimistisk spåmann når man er deprimert :-)

Jeg vet ikke hvilken behandlng du til nå har fått. Skjønner at du sliter både fysisk og psykisk. Men det skal vel mye til å gå med en vedvarende stemningslidelse i 50 år. Og du må huske på at forskning går fremover, selv mot de jævligste lidelser kan det være eller komme behandling.

En filosof sa en gang: "Hadde det ikke vært for vissheten om at jeg når som helst kan ta livet mitt, hadde jeg tatt livet mitt med en gang". Sånn rent teknisk har vi denne muligheten når som helst. Heldigvis er det jo de færreste som gjør det, men du ser helt sikkert poenget.

Bra du tok opp det denne filosofen sa. Veldig viktig å huske på. Man har alltid mulighet til å dø, så hvorfor haste med det? Det er viktig huske på at vis man dør har man ingen mulighet til å angre. Da er livet slutt. Men døden kommer før eller senere uansett. Er vanskelig tenke slik, men har hjulpet meg endel.

[Caylee]

Jeg husker ikke de første leveårene mine, men det har ihvertfall vært sånn som nå siden 1. klasse. Har et par minner fra før det også. Selvfølgelig har det vært perioder hvor jeg har tenkt at det endelig snur og at ting begynner å ordne seg, men så går det på ræva igjen etter kun kort tid. Jeg kan så klart ikke vite at de neste 50 åra blir like ille. Det er vel noe av grunnen til at jeg fortsatt lever. Men jeg merker at for hvert år som går så får jeg litt mindre tro på at ting vil forandre seg. Hele tiden dukker det opp noe nytt, som om det ikke er meningen at jeg skal lykkes i livet.

 

Jeg har vært hos psykolog en gang, det hjalp litt akkurat da, men så raste alt igjen. Hun prøvde bare lære meg å gi litt faen, men jeg syns det er veldig veldig vanskelig. Nå går jeg til en psykiatrisk sykepleier og har fått venlafaxin av legen min. Men jeg har ikke så ofte snakket med noen om problemene mine. Men den nye fastlegen spurte hvordan det gikk med meg og da begynte jeg å gråte, så da var det ikke så lett å late som at ting var greit. Når jeg har prøvd å si det til andre leger så har de ikke tatt det seriøst så jeg har tenkt at jeg bare må lære meg å leve med de problemene jeg har. Men det blir bare mer og mer vanskelig.

 

Den filosofen har jo på en måte rett. Men sånn jeg ser det så kan jeg ikke ta livet mitt for jeg har ansvaret for et annet levende vesen. Så da er den muligheten utelukket. Dessuten er jeg altfor feig til å ta livet mitt. Det er derfor jeg skulle ønske jeg aldri var født.

Å ikke ta sitt eget liv er ikke å være feig. De fleste er redd døden og ønsker innerst inne å leve. Det er menneskelig. Jeg skal innrømme jeg også tenker innmellom jeg skulle ønske jeg ikke var født. Men så tenker jeg meg om.. Mener jeg virkelig det?

Er det noe i livet du husker som et godt minne? Hvis du aldri hadde blitt født ville du ikke få opplevd de gode minnene, selvom det kanskje er få av dem.

[Trine]

Ta en dag , en time av gangen. Ikke se så langt framover. Fukserer å være i "nuet".  Selv om du ikke har det bra nå og i din fortid betyr ikke det at du ikke kan få det bedre fremover og i resten av ditt liv. Det kan hende du får en mye finere framtid og tenker tilbake på at du var glad du holdt ut. Om du foreksempel som nå føler du ikke orker mer så prøv å tenk " Jeg skal holde ut i en dag til" . Neste dag tenker du det samme til det roer seg litt. Det er verdt det! Hold ut kjære deg. Du er verdifull, ikke mist håpet!

 

Tusen takk. Jeg holder ut, men jeg føler ikke jeg gjør det for meg, men kun for de rundt meg, jeg vil jo ikke såre noen eller gjøre noe bevisst så andre blir lei seg. Skal prøve å følge rådet ditt og leve mer i nuet. Jeg føler at jeg ikke har kontroll over mitt eget liv. Hjelper ikke akkurat å være avhengig av NAV, jeg er jo livredd for hva slags sprell de vil finne på for å få meg ut i jobb. Jeg kan jo ikke jobbe med det jeg er utdannet til og prøver å psyke meg opp til å måtte jobbe med noe jeg ikke trives med. Men det er ikke så lett når psyken allerede er på bunn. Legen min er veldig forståelsesfull. Tror du jeg kan stole på hennes støtte om NAV skulle finne på noe tull? De har jo ikke gjort det enda, de har vært greie å ha med å gjøre. Men jeg må kanskje fortelle dem at psyken min setter endel sperrer for meg i tillegg til den kroniske skaden jeg er sykemeldt for. Hater å prate med folk om slikt. Jeg begynner bare å gråte. Begynner jo å gråte bare fordi du skriver jeg er verdifull. Føler meg som et vrak. Men, hunden min holder liv i meg, han trenger meg og er glad i meg og jeg er glad i han. Hadde jeg ikke hatt han hadde jeg nok aldri vært ute blandt folk. Blir nesten som med moren din. Jeg føler meg mye tryggere når han er med. Skulle ønske han kunne være med overalt. Men det kan jo ikke hunder.

[Caylee]

Nå kom jeg på at sykepleieren jeg snakker med mente jeg var flinkere til å huske de negative tingene som skjer enn de positive. Akkurat som at jeg ikke legger merke til positive ting som skjer rundt meg. Noen ganger så lurer jeg på om jeg er redd for å ha det bra. Går det egentlig an? Tenk om jeg har det bra også ser de rundt meg det også blir de glade fordi jeg har det bra også plutselig så har jeg det ikke bra igjen også blir de dritt lei fordi de trodde jeg hadde blitt positiv også hadde jeg plutselig ikke det alikevel. Er det helt fullstendig absurd å tenke sånn? For meg er det helt logisk.

Kjenner meg godt igjen. Jeg tror du er redd for skuffelse. At du er vant til at ting går dårlig, derfor tør du ikke håpe på noe bra. Det er helt naturlig. Det er vanlig være redd for ting som kan gjøre situasjonen verre. Det virker som du ser veldig svart/hvit på ting. At enten har du det bra og ser positivt, eller motsatt. Jeg har lært meg selv en metode som fungerer godt. Jeg ser gleden i små ting, som når jeg drikker cola, spiller piano, ser på en fin film osv. Jeg har begynt å tenke at glede handler ikke om man er lykkelig eller ikke. Det handler om de små øyeblikkene, Selvom jeg kan være glad, betyr ike det at jeg har det kjempebra.

[Trine]

Å ikke ta sitt eget liv er ikke å være feig. De fleste er redd døden og ønsker innerst inne å leve. Det er menneskelig. Jeg skal innrømme jeg også tenker innmellom jeg skulle ønske jeg ikke var født. Men så tenker jeg meg om.. Mener jeg virkelig det?

Er det noe i livet du husker som et godt minne? Hvis du aldri hadde blitt født ville du ikke få opplevd de gode minnene, selvom det kanskje er få av dem.

 

Hmm...et godt minne. Det er ikke mange av dem. Føler de vondt minnene overgår de gode. To ganger har jeg og pappa vært på langtur for at jeg har skulle kjøpe valp. Det er gode minner. Da har vi pratet om ting bare pappa og jeg prater om. Så har jeg hatt endel fine fjellturer, men nå er jo føttene mine ødelagt så da blir alle fjelturene en blanding av smerte og vakker natur. Jeg blir roligere når jeg er ute i naturen. Men nå har jo flåtten kommet i skogen så da klarer jeg bare slappe av der når det er kuldegrader ute. Men på fjellet er det litt lettere å slappe av. Kan ikke komme på noen andre gode minner egentlig.

[Trine]

Kjenner meg godt igjen. Jeg tror du er redd for skuffelse. At du er vant til at ting går dårlig, derfor tør du ikke håpe på noe bra. Det er helt naturlig. Det er vanlig være redd for ting som kan gjøre situasjonen verre. Det virker som du ser veldig svart/hvit på ting. At enten har du det bra og ser positivt, eller motsatt. Jeg har lært meg selv en metode som fungerer godt. Jeg ser gleden i små ting, som når jeg drikker cola, spiller piano, ser på en fin film osv. Jeg har begynt å tenke at glede handler ikke om man er lykkelig eller ikke. Det handler om de små øyeblikkene, Selvom jeg kan være glad, betyr ike det at jeg har det kjempebra.

 

Ja, jeg er veldig redd for å bli skuffa. Det virker egentlig som at jeg bare har det bra når jeg er så konsentrert med å gjøre noe jeg liker at jeg ikke tenker på noe annet eller får med meg hva som skjer rundt meg, men så skal det ingenting til før jeg er langt nede igjen. Bare en liten kommentar fra noen andre kan være nok.

Du har helt rett, glede handler om de små øyeblikkene. Men jeg syns noen ganger jeg blir værre om jeg først har hatt det bra og vært fornøyd også plutselig er det tilbake i det samme gamle, så blir jeg enda mer deppa.