Overgrep, vold og sånn

[AnonymBruker]

Jeg kan late som så mye jeg vil, men å ha voldtekt og vold og trusler og nedverdigelse og ydmykelse så nært som jeg fortsatt har kommer aldri til å bli okei.  Jeg får ikke til å legge det i den boksen jeg vil og skyve det unna. Jeg vil prate om det og gråte og føle på det og jobbe med å få plassert det der jeg vil ha det. Jeg vil at noen skal si at det er ok at jeg føler det sånn, at jeg har lov til å ikke ha kommet over det enda, at det var greit å være redd, at det ikke var min skyld. Jeg vil ikke være helt alene i det lengre. 

 

Hvorfor fikk han kose med meg, få meg til å føle meg ønsket, for så å kaste meg til ulvene? Hvorfor fikk de bruke meg som en filledukke de kunne kaste rundt til egen forlystelse? Hvorfor "Ikke merker i ansiktet" men ellers fri tilgang og tillatelse til det de måtte ønske? Hvorfor fikk de spytte på meg, tisse på meg og spyle hodet mitt i do? Hvorfor fikk de kle av meg, kle meg opp og tvinge meg til å spille alle mulige slags roller? Hvorfor fikk de ligge med meg på de mest brutale måtene de kunne komme på, og hvorfor ble min gråt og min smerte ledd av og tent på? 

 

Og senere, hvorfor fikk han voldta meg, slå meg, sparke meg, binde meg, rispe meg, true meg, kvele meg med alt han hadde tilgjengelig, la meg tro at jeg skulle dø? Hvorfor får han så leve videre som om ingenting har skjedd? Og hvorfor skal jeg føle at jeg er svak som ikke kan legge det bak meg, som ikke kan si "skjedd er skjedd" og glemme det? 

 

Hvorfor skal det bare skje og så forsvinne? 

 

Jeg vil ikke det, jeg vil snakke om det.

 

 Jeg vil at noen skal si at det ikke var greit. At det ikke trenger å skyves unna, at jeg har lov til å ville snakke om det, at jeg kan fortelle noen hele historien uten å tenke at jeg må utelate ting for å ikke påføre ubehag. Og så vil jeg høre at det påfører ubehag! Få bekreftelse på at det ER ekkelt, det ER stygt.

 

Jeg vil bare prate litt om det. Med alle de ekle ordene og alle de ekle bildene. Få lov til å være usensurert. 

 

Er det noe jeg vil kunne vinne noe på? Er det vits i å prøve å gå gjennom det på ordentlig, sette ord på de skitne detaljene? Og om ikke, hvorfor har jeg dette behovet?

Anonymous poster hash: 79afb...4d2

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når du har behov for det, vil du også ha stor nytte av det.

 

Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Takk!

 

Jeg har så ofte hørt at en ikke skal snakke så mye om det som har skjedd, ikke grave seg ned i fortiden. Men jeg trenger det akkurat nå, å bare gå gjennom hele historien, sette ord på ting jeg ikke har klart å sette ord på hittil. Jeg mener ikke at jeg skal male ut i det uendelige, men jeg trenger å si det til noen. På ordentlig. 

Anonymous poster hash: 79afb...4d2

[DoleMari]

Jeg synes du skal gjøre akkurat det du trenger. Få det ut! Det er helt forståelig for min del iallfall:)

Håper du har noen du kan "tømme" deg litt for.

[MissAftereight]

Det man snakker om kan man gjøre noe med. Det man ikke snakker om gjør noe med deg!

 

Klart du skal snakke om dette og sette ord på følelsene og kjenne på det. Hvis du skal kunne legge dette bak deg så må du også bearbeide alt som har skjedd og plassere skylden der den hører hjemme, nemlig hos dem som har skadet deg og ikke på deg selv. Jeg kan love deg at det virker. Av erfaring kan jeg si at det tok kanskje ett år for meg med alle slags følelser som sinne, sorg, skam osv. Men nå er det mye bedre og bildene i hodet viser seg sjeldnere og marerittene er nærmest borte. Skammen er ikke der lengre og følelsen av å være verdiløs er betydelig redusert, selv om jeg noen ganger kjenner den. Du MÅ snakke om dette for din egen del. Du vil føle deg MYE bedre :-)

 

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg.... og du skal selvfølgelig ha rett til å snakke om det du har opplevd så lenge du føler du har bruk for det.

Har selv opplevd noe lignende, ikke sånn grov vold som du har opplevd, men mitt liv var i fare og det var også mitt lille barn sitt.

Det skjedde i en situasjon der en normal aldri kunne tenkt tanken på at man var i fare.Og det var og er noe av det verste , tanken på at man virkelig ikke er trygg noe sted.

Det vil nok gå bedre skal du se, men hvor lang tid det vil ta vet ingen, for det er mange faktorer som spiller inn, hva en har av livserfaring og traumer fra før , hvordan en er som person til å hjelpe seg selv til å bearbeide opplevelser .Støtte og forståelse fra familie og venner. Samfunnet reaksjon ovenfor gjerningsmannen og om en får god nok hjelp fra helsevesenet.

Men det vil bli bedre, hold ut, gjør det som du føler er riktig for deg , bruk de menneskene som du føler kan hjelpe deg.Og lykke til.

Anonymous poster hash: e3817...468

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode og støttende ord, jeg tar de alle til meg! Samtidig er jeg lei for at noen av dere har opplevd liknende ting, jeg unner ingen det. 

 

Jeg har aldri kjent på behovet for å være så direkte før. Nå vil jeg si de ekle ordene, fortelle med egne ord hva de gjorde med meg, hva jeg var med på. Og det er rart, det er et helt nytt ønske. Så vi får se, om jeg tør å sette det ut i praksis. Det er rart hvor vanskelig det kan være å bare si ordet voldtekt.

Anonymous poster hash: 79afb...4d2

[tårnsvale]

Min erfaring er at det er viktig å snakk om, fortelle det som må fortelles, våge å kjenne på følelsene, våge gjenopplevelsene i trygge rammer, sammen med en terapeut som er trygg.

Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag om jeg ikke hadde fått muligheten til å dele og å bli ivaretatt underveis. Heldigvis fant jeg en terapeut som forstod dette. Lykke til!