Er det slik for de fleste som jobber?

[DoleMari]

sånn er det ofte for meg.

Tenk deg hvordan det er når du er sliten på kvelden etter en lang dag. Slik har jeg det sgs hver dag allerde når jeg står opp, og så vokser det seg verre. Innimellom er det så ille at jeg sover til dagen etter slik anonym gjør.

Men jeg føler ikke at noen forstår meg.

Kanskje du har valgt feil jobb? Jeg mener du har skrevet at du jobber med kunder hele dagen? Isfall er det ikke rart du blir sliten, i tillegg til de andre bekymringene du har hatt med mye alvorlig sykdom i familien din.

Jeg sitter foran en pc hele dagen, og selv om jobber er kjedelig er jeg ikke sliten. Ingen mennesker som krever noe av meg:) Den tidligere jobben jeg hadde var jeg helt dø når jeg kom hjem. Så sånn sett er det rett type jobb.

 

Jeg kunne godt tenke meg å ikke jobbe, eller slippe å stå opp før kl 10 hver morgen ( hehe). Synes det er et ork å stå opp tidlig. Men så har jeg jo en forinska søvnfasedynrom å "skylde på". Jeg blir heller ikke trodd på det.

[tonie]

I perioder, om jeg over tid pålegges arbeidsoppgaver jeg ikke liker og passer til, kan jeg føle det sånn som du beskriver. Da er det et slit, og jeg går på autopilot for å komme gjennom dagen. Sover også mye mer enn ellers. Når jeg får jobbe med det jeg brenner for kan jeg jobbe tolv timer og likevel ha overskudd når jeg kommer hjem. 

[DoleMari]

I perioder, om jeg over tid pålegges arbeidsoppgaver jeg ikke liker og passer til, kan jeg føle det sånn som du beskriver. Da er det et slit, og jeg går på autopilot for å komme gjennom dagen. Sover også mye mer enn ellers. Når jeg får jobbe med det jeg brenner for kan jeg jobbe tolv timer og likevel ha overskudd når jeg kommer hjem. 

Helt enig! I den forrige jobben var det hver eneste dag problemløsninger og ufortsette ting, og mange forskjellige oppgaver som skulle håndteres hver dag. Jeg fløy som en strikkball hele dagen. Jeg var totalt utslitt hver dag i to år. Er så glad jeg fant meg ny:)

[Caylee]

Jeg blir VELDIG glad når du skriver dette, Caylee. Du vet jo hvor mye jeg maser om at skole er det beste alternativet for deg;-)

 

Du skriver også noe om at du tror høgskole eller universitet er verre enn vgs. Det kan nok gjelde for en del, men du kommer sannsynligvis til å ha det bedre når du kommer så langt enn du har hatt det i ungdomsårene, så jeg synes ikke du skal bekymre deg for det på forhånd. Faglig er på sett og vis høyere utdanning mer krevende, men samtidig er det færre undervisningstimer og mer frihet til å disponere tiden selv. (Mange studenter rekker f.eks. å feste MYE, så det må jo bety at de ikke er helt overbelastet med arbeid...*s*)

Tusen takk, betyr mye:)

Og imorgen er det fredag. Å ha fri føles godt i helgene nå hehe

Det er sant. Det er sikkert bedre enn jeg tror, men jeg får ta et sekund av gangen. Leve i nåtid. Da blir verden litt bedre

[Caylee]

Forstår. Det er ikke alle som passer til å stå i butikk. Sikkert de som trives veldig godt med det.

Det er sant. Sjefen min på apoteket smilte fra øre til øre. Hun hadde så mye energi, og hele henne strålte og hun lo med kunder osv. Noen er nesten født til å jobbe i butikk:)

[Caylee]

Caylee, høyskole er nok mer krevende på en måte, men da har du fag som interesserer deg og da tror jeg det blir lettere. Allmenfag er jo bare noe man må igjennom dersom man ønsker å studere.

Nei, folk hadde ikke jobbet om de ikke hadde fått noe igjen for det, men å tro at folk normalt ikke har lyst til å jobbe er nok ikke helt riktig. De fleste blir gale av å bare være hjemme. Du sier jo selv at det er bedre på skolen enn hjemme for da kommer du deg opp tidlig og du får vært sosial. At du har hatt en litt uheldig erfaring med kundebehandling betyr ikke at det ikke finnes mennesker som elsker det som du (og jeg) kaller stress og mas. Noen må ha mange baller i lufta, noen er karrierejegere, de fleste føler seg bedre av å kunne gjøre noe nyttig. De få gangene jeg ikke har hatt problemer med hodet og kroppen på jobb så har det vært ganske hyggelig å jobbe, dersom man liker arbeidsoppgavene man har. Jeg har jo egentlig en veldig fysisk krevende jobb og det var et helvete til å begynne med, men så får man jo de musklene man trenger og da går det fint. Så slipper man bruke tid på å trene når man kommer hjem Men når hodet er et kaos, man ikke fikser det sosiale, ikke takler presset, ikke klarer konsentrere seg og i tillegg har fysiske smerter, da går det ikke lenger. Jeg mener at i begynnelsen må man regne med å bli sliten, inntil man kjenner bedriften, kollegene, arbeidsoppgavene og til man har blitt vant med jobb og ikke skole, og man ikke venner seg til det etterhvert så er det noe galt. Og så klart har man perioder hvor man er ekstra sliten, men de skal gå over igjen. Det var jo ikke så lenge siden du selv skrev at du heller ville jobbe enn gå på skole.

Sant. Mente egentlig bare at de fleste blir sliten av å jobbe. Med sliten mener jeg ikke utslitt, men at man merker det på kroppen. jeg blir faktisk mer "sliten" av å være hjemme for lenge.. eller mer deprimert. Selvom skolen også er deprimerende.

Det er sant at for de fleste finner de seg tl rette i jobben etter en stund, men det tror jeg aldri ville skjedd på apoteket. Den sosiale angsten ble alt for stor.

[Loft]

Helt enig! I den forrige jobben var det hver eneste dag problemløsninger og ufortsette ting, og mange forskjellige oppgaver som skulle håndteres hver dag. Jeg fløy som en strikkball hele dagen. Jeg var totalt utslitt hver dag i to år. Er så glad jeg fant meg ny:)

 

Åhh, jeg har også lyst til å finne meg en ny!

[skrevet]

Når jeg jobbet sist jobbet jeg ofte ekstra til og med, og trente flere timer i tillegg, men så kom etterhvert paranoiaen. Med overvåkning og forgiftninger. For jeg hadde sluttet på medisin. Når jeg fikk medisin igjen ble jeg plutselig andpusten av alt igjen.

Denne sannhet fornektes eller tildekkes av de som får betalt for å hjelpe deg.

Stay trygda.

[Trine]

Sant. Mente egentlig bare at de fleste blir sliten av å jobbe. Med sliten mener jeg ikke utslitt, men at man merker det på kroppen. jeg blir faktisk mer "sliten" av å være hjemme for lenge.. eller mer deprimert. Selvom skolen også er deprimerende.

Det er sant at for de fleste finner de seg tl rette i jobben etter en stund, men det tror jeg aldri ville skjedd på apoteket. Den sosiale angsten ble alt for stor.

 

Ja, sliten av å jobbe det blir man jo, om det er i hodet eller kroppen Heldigvis er det ikke farlig å bli sliten. Men utslitt skal man ikke bli. Enig i at du nok aldri hadde klart å slå deg til rette på apoteket. Salgsjobber er for spesielt interesserte

[Gjest]

Jeg har tenkt på om det kan være jobben som tar knekken på meg, det er masse stress i den. Men jeg elsker den jo også, kunne ikke tenkt meg noen annen jobb. Så det er vanskelig.

Takk for alle svar

[Gjest Gargamel]

Stort sett er det trivelig å dra på jobb, men det kan være veldig slitsomt og stressende i perioder.

 

Det er deilig å ha fri, men jeg tror jeg ville blitt ganske sløv etterhvert om det aldri var noen ting jeg var nødt til å gjøre.

[Gjest Ladytron]

Når jeg jobbet sist jobbet jeg ofte ekstra til og med, og trente flere timer i tillegg, men så kom etterhvert paranoiaen. Med overvåkning og forgiftninger. For jeg hadde sluttet på medisin. Når jeg fikk medisin igjen ble jeg plutselig andpusten av alt igjen.

Denne sannhet fornektes eller tildekkes av de som får betalt for å hjelpe deg.

Stay trygda.

Men det er vel bedre å bli litt andpusten enn å være paranoid? Eller?

 

Uansett kjedelig med bivirkninger av medisiner.

[frosken]

Jeg har tenkt på om det kan være jobben som tar knekken på meg, det er masse stress i den. Men jeg elsker den jo også, kunne ikke tenkt meg noen annen jobb. Så det er vanskelig.

Takk for alle svar

 

Jeg tror ikke det er jobben, men at du har litt for mye bekymringer i forhold til både mann, barn og foreldre. Jeg tror det fort kunne bli verre for deg uten jobb, for da vil du sannsynligvis slite enda mer med å sette grenser i forhold til dine nærmeste.

 

Når man synes livet er tungt, så kan det være fristende å "skylde" på det som er mest nøytralt å skylde på. Å si at unger og mann krever for mye, eller at ens syke foreldre alltid gir dårlig samvittighet, er vanskeligere enn å tenke at arbeidsgiver og kunder krever mye.

 

Jeg tenker at du objektivt sett er i en krevende situasjon med så mye sykdom rundt deg. Jeg tror løsningen ligger i å bli noe bedre på grensesetting og ivaretakelse av egne behov. Periodevis trenger du kanskje også en mulighet til å ta time-out fra både jobb og familie. I en annen tråd nevnte jeg at din mann kanskje kunne hatt utbytte av hjerterehabiliering for å bli bedre til å ivareta seg selv. Kanskje du ville hatt godt av et rehabiliteringsopphold for din egen del (ikke sammen med din mann, men på et sted som gir tilbud til folk med ulike former for smerter). Du kunne da ha kommet i gang med trening som på sikt vil gi deg mindre muskelsmerter og mindre hodepine.

[skrevet]

Men det er vel bedre å bli litt andpusten enn å være paranoid? Eller?

 

Uansett kjedelig med bivirkninger av medisiner.

 

Ja. Jeg tar medisinene av egen "fri vilje". Men jeg føler de har redusert meg kraftig mtp. ting som energi, motivasjon og viljestyrke.

[stjernestøv]

Ja. Jeg tar medisinene av egen "fri vilje". Men jeg føler de har redusert meg kraftig mtp. ting som energi, motivasjon og viljestyrke.

Da er vi to...

[Gjest Ladytron]

Da er vi to...

Det er synd at det blir sånn, men kjempebra (og viktig) at dere tar medisinene likevel.

 

Jeg har også hatt noen utfordringer med disse tingene (og sliter fortsatt en del med det), selv om jeg ikke går på medisiner. Min erfaring er at man kan trene seg på å bli bedre på disse områdene.

 

Siden dere går på medisiner har dere sikkert et dårligere utgangspunkt nå enn dere hadde før dere gikk på medisiner. Likevel vil jeg tro at hvis dere utfordrer dere litt på disse områdene, en dag av gangen, så ligger det mye potensiale der for at dere kan bli bedre når det gjelder motivasjon, energi og viljestyrke.

Endret 9. januar 2015 av Ladytron

[stjernestøv]

Det er synd at det blir sånn, men kjempebra (og viktig) at dere tar medisinene likevel.

 

Jeg har også hatt noen utfordringer med disse tingene (og sliter fortsatt en del med det), selv om jeg ikke går på medisiner. Min erfaring er at man kan trene seg på å bli bedre på disse områdene.

 

Siden dere går på medisiner har dere sikkert et dårligere utgangspunkt nå enn dere hadde før dere gikk på medisiner. Likevel vil jeg tro at hvis dere utfordrer dere litt på disse områdene, en dag av gangen, så ligger det mye potensiale der for at dere kan bli bedre når det gjelder motivasjon, energi og viljestyrke.

Er så lei av medisiner nå og vet ikke om jeg orker å ta det mer, vil bare ikke bli dårlig...er det jeg er redd for.

[skrevet]

Det er synd at det blir sånn, men kjempebra (og viktig) at dere tar medisinene likevel.

 

Jeg har også hatt noen utfordringer med disse tingene (og sliter fortsatt en del med det), selv om jeg ikke går på medisiner. Min erfaring er at man kan trene seg på å bli bedre på disse områdene.

 

Siden dere går på medisiner har dere sikkert et dårligere utgangspunkt nå enn dere hadde før dere gikk på medisiner. Likevel vil jeg tro at hvis dere utfordrer dere litt på disse områdene, en dag av gangen, så ligger det mye potensiale der for at dere kan bli bedre når det gjelder motivasjon, energi og viljestyrke.

 

Det er sant at det går an å gjøre ting selv. Og det er også helt kurant at medisinerne har bivirkninger, som jo de fleste har - og siden jeg velger å ta dem fordi det er det beste alternativet...

 

Det jeg ikke liker, er når helsepersonell insisterer på at dette ikke er en effekt av det...!

[Gjest Ladytron]

Det jeg ikke liker, er når helsepersonell insisterer på at dette ikke er en effekt av det...!

Nei, det skjønner jeg godt. Det virker veldig arrogant av de som gjør det.

[Gjest]

Jeg tror ikke det er jobben, men at du har litt for mye bekymringer i forhold til både mann, barn og foreldre. Jeg tror det fort kunne bli verre for deg uten jobb, for da vil du sannsynligvis slite enda mer med å sette grenser i forhold til dine nærmeste.

 

Når man synes livet er tungt, så kan det være fristende å "skylde" på det som er mest nøytralt å skylde på. Å si at unger og mann krever for mye, eller at ens syke foreldre alltid gir dårlig samvittighet, er vanskeligere enn å tenke at arbeidsgiver og kunder krever mye.

 

Jeg tenker at du objektivt sett er i en krevende situasjon med så mye sykdom rundt deg. Jeg tror løsningen ligger i å bli noe bedre på grensesetting og ivaretakelse av egne behov. Periodevis trenger du kanskje også en mulighet til å ta time-out fra både jobb og familie. I en annen tråd nevnte jeg at din mann kanskje kunne hatt utbytte av hjerterehabiliering for å bli bedre til å ivareta seg selv. Kanskje du ville hatt godt av et rehabiliteringsopphold for din egen del (ikke sammen med din mann, men på et sted som gir tilbud til folk med ulike former for smerter). Du kunne da ha kommet i gang med trening som på sikt vil gi deg mindre muskelsmerter og mindre hodepine.

Takk - du er, som alltid, nøytral, rettferdig og forståelsesfull