Depresjon

[Gjest bekymret mamma]

På hvilken måte bør man oppføre seg i forhold til mennesker som har en depresjon? Vedkommende, min sønn på 22 år, har kommet hjem fra studier. Han har et meget lavt stemningsleie, sier selv han er deprimert, og vil nesten ikke snakke .

Han er til vanlig en stille, rolig og pliktoppfyllende gutt, men jeg ser at han sliter veldig nå. Hva kan jeg og resten av familien gjøre for å hjelpe ham?

Vi har spurt ham om hva som er galt og om han vil snakke ut om problemene, han orker ikke. Han isolerer seg noe, snakker knapt på tiltale og vil helst være i fred. Som mor vil jeg jo gjerne hjelpe gutten min, men jeg er usikker på hvordan jeg skal nå frem. Skal jeg respektere at han ikke orker å være sosial, eller skal vi ignorere det og late som ikke noe er galt?

Det ville være fint hvis noen som har erfaring med dette kan svare.

[neuni]

eg hadde depresjon sist jul, og gjenkjenner ønsket om å få være i fred. eg trur at om han får være mykje i fred og ro (kanskje er det også etterlengta - etter høstens studiesemester), så vil det være lettere å få han i tale sånn ein gang imellom. sjølv hadde eg vel ein eller to litt meir inngående samtaler med faren min i løpet av dei 5 dagene eg tilbrakte der. og det var vel sånn omtrent det eg hadde plass til i hodet, ettersom det meste var kaos oppi der.

men ikkje ignorer han! det kjennest berre vondt ut, når man sjølv veit at nedstemtheten er synlig....om du kan greie å gi han varme uten å være påtrengende er det det beste, trur eg. vise at du ser han ikkje har det bra, men uten å skulle måtte snakke så mykje, hvis han ikkje ønsker det.

lykke til, og eg vil ønske deg ei god jul!

[Gjest bekymret mamma]

eg hadde depresjon sist jul, og gjenkjenner ønsket om å få være i fred. eg trur at om han får være mykje i fred og ro (kanskje er det også etterlengta - etter høstens studiesemester), så vil det være lettere å få han i tale sånn ein gang imellom. sjølv hadde eg vel ein eller to litt meir inngående samtaler med faren min i løpet av dei 5 dagene eg tilbrakte der. og det var vel sånn omtrent det eg hadde plass til i hodet, ettersom det meste var kaos oppi der.

men ikkje ignorer han! det kjennest berre vondt ut, når man sjølv veit at nedstemtheten er synlig....om du kan greie å gi han varme uten å være påtrengende er det det beste, trur eg. vise at du ser han ikkje har det bra, men uten å skulle måtte snakke så mykje, hvis han ikkje ønsker det.

lykke til, og eg vil ønske deg ei god jul!

Takk for raskt og godt svar. Jeg har hittil vist at jeg er meget glad for at han er hjemme. At jeg er her hvis han vil prate.

Jeg vil at han selv skal komme til meg når han har behov for å snakke. Det er veldig vondt å se en man er veldig glad i har det så vondt.

God jul til deg også :-)

[neuni]

Takk for raskt og godt svar. Jeg har hittil vist at jeg er meget glad for at han er hjemme. At jeg er her hvis han vil prate.

Jeg vil at han selv skal komme til meg når han har behov for å snakke. Det er veldig vondt å se en man er veldig glad i har det så vondt.

God jul til deg også :-)

eg kom på ein ting til...

det er fint å la han komme til deg for å snakke. men ikkje vær redd for å "legge opp til" å innlede ein samtale ein gang iblant - sånn for å gi han muligheten - men vær klar til å trekke deg tilbake med ein gang igjen om du ser at han ikkje vil.

er det kaotisk i hodet kan det være vanskelig å starte ein samtale, fordi man ikkje veit kor man skal begynne. så iblant kan det være fint å få muligheten lagt foran seg - så kan man velge...om man vil ta opp den tråden som blir lagt ut og snakke litt, eller la være.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal gjøre det du kan for å få han til lege. En depresjon er alvorlig og trenger profesjonell hjelp.

Jeg har liten tro på at samtaler med mor er tilstrekkelig behandling dersom 22-åringen er deprimert.

[Gjest Huva]

Jeg har ikke erfaring. Ikke med å være pårørende til en deprimert, men jeg har erfaring med å være deprimert, dessverre. Jeg er omtrent på samme alder som din sønn, bare et år yngre.

Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt var: "Jeg skulle ønske hun var min mamma" Det neste at "jeg har ikke tru på at det er smart å totalt late som ingenting" Men samtidig som jeg mener at man ikke skal skyve sykdommen under teppet, mener jeg at man må finne en balanse, man må heller ikke ta så mye ekstra hensyn på grunn av depresjonen at det for den syke til å føle han får fordeler (litt klønete sagt, men jeg prøver å uttrykke det man (i alle vall nhd) kaller for sekundærgevinst) av depresjonen, slik at den varer lenger.

Det er jo vanskelig å vite hva som blir rett for din sønn og deg.., vi er jo alle forskjellige. De samme tiltaka fungerer ikke like bra overfor alle deprimerte. Deprimerte mennesker er ingen ensartet gruppe.

Jeg er (var i alle fall) kanskje litt som din sønn. Stille. Jeg synes det er vanskelig å snakke om depresjonen, og aller vanskeligst med familien.

Får din sønn profesjonell hjelp? Hvis ikke foreslår jeg at du forsøker å oppmuntre ham til et legebesøk, for psykologhenvisning og evt. medikamentell behandling..

Og et tiips til, ikke klandre ham for lite tiltak hele tida, men også her må man vel finne en balanse. Har egentlig ikke trua ingen krav heller,

Hm..mye jeg kunne sagt, men har ikke lyst å skrive altfor mye her da..

Men hvis du lurer på noe som jeg kanskje kan svare på, spør! Ville jo være supert om mine negative erfaringer kunne komme til nytte på noen måte. Jeg kan svare helt åpent, men da helst på mail...

Lykke til i alle fall!

Håper dere får en grei jul!

Med hilsen

[Gjest bekymret mamma]

Jeg har ikke erfaring. Ikke med å være pårørende til en deprimert, men jeg har erfaring med å være deprimert, dessverre. Jeg er omtrent på samme alder som din sønn, bare et år yngre.

Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt var: "Jeg skulle ønske hun var min mamma" Det neste at "jeg har ikke tru på at det er smart å totalt late som ingenting" Men samtidig som jeg mener at man ikke skal skyve sykdommen under teppet, mener jeg at man må finne en balanse, man må heller ikke ta så mye ekstra hensyn på grunn av depresjonen at det for den syke til å føle han får fordeler (litt klønete sagt, men jeg prøver å uttrykke det man (i alle vall nhd) kaller for sekundærgevinst) av depresjonen, slik at den varer lenger.

Det er jo vanskelig å vite hva som blir rett for din sønn og deg.., vi er jo alle forskjellige. De samme tiltaka fungerer ikke like bra overfor alle deprimerte. Deprimerte mennesker er ingen ensartet gruppe.

Jeg er (var i alle fall) kanskje litt som din sønn. Stille. Jeg synes det er vanskelig å snakke om depresjonen, og aller vanskeligst med familien.

Får din sønn profesjonell hjelp? Hvis ikke foreslår jeg at du forsøker å oppmuntre ham til et legebesøk, for psykologhenvisning og evt. medikamentell behandling..

Og et tiips til, ikke klandre ham for lite tiltak hele tida, men også her må man vel finne en balanse. Har egentlig ikke trua ingen krav heller,

Hm..mye jeg kunne sagt, men har ikke lyst å skrive altfor mye her da..

Men hvis du lurer på noe som jeg kanskje kan svare på, spør! Ville jo være supert om mine negative erfaringer kunne komme til nytte på noen måte. Jeg kan svare helt åpent, men da helst på mail...

Lykke til i alle fall!

Håper dere får en grei jul!

Med hilsen

Takk for utfyllende og godt svar. Jeg har litt dårlig tid nå, slik at jeg skal la ditt svar synke ned og heller komme tilbake til deg. Tusen takk for dine ønsker om en grei jul. Håper at du får en fin jul også :-)

Du er et flott og reflekterende menneske!