NHD - hva med prognose for Borderline/ ustabil personlighetsforstyrrelse??

[Gjest firebird]

Jeg skulle så veldig gjerne hatt et litt klarere svar når det gjelder prognosen for Borderline tilstandene. Jeg har forsøkt å spørre mange av de som liksom skal ha greie på slike ting , men det ser ut til at det hersker en viss usikkerhet rundt temaet.

Jeg har hatt diagnose ustabil personlighets forstyrrelse ( type impulsiv) i snart 11 år nå. Etter mange turbulente og svært harde år har ting endelig begynt å falle til ro. I skrivende stund har jeg vært såkalt symptomfri i nesten 1 år. Jeg tar Zoloft i moderat dose en gang i døgnet og har stått på den i over ett og et halvt år. Hvor mye bruken av den har spilt inn på hvordan jeg har det i dag , er jeg usikker på. Jeg går fast til behandling - kognitiv terapi - som jeg synes har vært til stor hjelp for meg. Jeg har ikke lenger trang/lyst til å skade meg. Jeg undres litt på hvorfor denne trangen har blitt så plutselig borte. Jeg håper at den aldri dukker opp igjen!!! Det ble mange og tøffe turer inn og ut av sykehus , og egentlig har jeg nok bare griseflaks som fremdeles er i live. Jeg hadde et stort problem med aggressive utbrudd mot ansatte i helsevesenet og havnet bak lås&slå og høye murer som en konsekvens av det. Merkelig nok ( og rimelig paradoksalt..) førte det til en dramatisk bedring rent mentalt sett for meg. Nå føler jeg at livet ser forholdsvis lyst ut , selv om det selvsagt kan by på harde motbakker innimellom. Det er bare det at jeg ikke synker like langt ned som før, jeg skader meg ikke lenger og jeg føler meg generelt sett 100 ganger mer harmonisk til sinns enn for knappe to år siden.

Nå lurer jeg på hvor store sjanser det er for at det kan fortsette i dette sporet? Jeg har enormt dårlig samvittighet ovenfor min familie og de som ellers har måttet gå igjennom mye negativt på grunn av meg. Vil denne * bedringen* vare , eller blir tilbakefallet større og verre enn noen gang før? Finnes det noen behandlingsform som virker over tid for oss som faller inn under Borderline begrepet? Hvor lenge kan man bruke SSRI uten å få varige bivirkninger?

Jeg har skjønt at jeg kanskje må gå i behandling i mange år til , men det er helt ok så lenge jeg vet at det hjelper.

Jeg håper på svar fra deg - ta den tiden du trenger.Ønsker deg en fortsatt god og fredelig jul.

På forhånd takk!

Stort smil og mange hilsener fra firebird

[vanilje]

kjære vennen min

jeg skjønner den usikkerheten din vanvittig godt og jeg har selv spurt om det samme... jeg har jo bare hatt diagnosen i seks år og det er jo altfor lite ifht "mytene". så jeg spurte en tidligere behandler om hun trodde at denne fremgangen og delvis bedringen ville vare, for jeg synes jeg har sluppet så lett unna... hun svarte at jeg nok hadde vært heldig med antall år, men ikke med intensiteten... ble jo egentlig ikke så beroliget av det svaret, men du vet at vi begge har hatt det jævlig tøfft, ekstremt tøfft...

du vet like godt som meg alle prognosene...

1. man har sykdommen i ti år...

2. den har en tendens til å "brenne" ut i 30-35 årsalderen

3. de som greier å komme seg gjennom dette, som ikke tar livet av seg underveis, kan se frem til svært rike liv, på den måten at man bevarer de fine tingene ved sykdommen og man har en unik sjanse til å være en støtte for andre. for det er ikke til å legge under en stol at dette er et helvete, både å ha denne sykdommen og det å bli kvitt den...

flere ting? du kan sikkert dette mye bedre enn meg...

men vennen, kan du prøve å nyte at du har det bra? for du vet, du har lært utrolig mye på de siste 1 1/2 årene, så hvis en evnt nedtur kommer, så står du mye sterkere rustet til å takle den...

*klemmer*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skal prøve å forklare hvorfor det er nesten umulig å gi et generelt svar på dette.

I diagnosekriteriene for denne lidelsen kreves at en har minst 5 av 9 symptomer. Bare dette i seg selv gir 512 mulige kombinasjoner av symptomer som gir diagnosen. Her er det heller ikke att med i hvor sterk grad et symptom er tilstede.

I tillegg er personer med denne lidelsen ulike (som alle andre) på en rekke andre viktige faktorer. Tenk bare på en så viktig faktor som IQ.

Dessuten har vi ulike liv med ulik støtte fra familie, jobb og annet nettverk. Økonomiske forhold er også svært ulike.

Tenk på en så viktig faktor som partner. jeg har opplevd pasienter med denne lidelsen som har vært så heldige å finne en "drønnepartner": snill, vennlig, stabil, trygg, grensesettende, ærlig, arbeidssom osv. Andre gjør mindre heldige partnervalg. Tenk deg forskjellen på å havne ut med den jeg nettopp beskrev og det å havne sammen med en aggressiv, antisosial narkoman.

Så har vi behandlingsfaktoren. Mulighetene for god behandling er langt fra likt fordelt over heole landet. Dessuten kan en også ha flaks og uflaks. Tenk deg at du kommer til behandling akkurat når en trygg, kompetent behandler, som har tenkt å være på samme arbeidsplass uten svangerskapspermisjon i mange år, akkurat har mulighet for å ta inn en ny pasient for langvarig terapi.

PS. Jeg synes du for din egen del beskriver et forløp med god prognose. Forutsatt at du ikke utsettes for uheldige ytre faktorer, mener jeg det er god grunn til å tro at bedringen vil være varig. DS.