barna jeg elsker

[AnonymBruker]

jeg elsker noen barn, jeg har de mye, og når de er her vil de ikke hjem.

først forstod jeg ikke, men så forklarte jeg til noen, og da etter hvert forstod jeg, at barna " mine" vil ikke hjem, for hjem er ikke bra:-(

jeg kunne beholdt dem....omstendighetene er slik at de må hjem.

etter en lang tankeprosess, der andres erfaringer over flere år er satt sammen, har jeg kommet frem til at disse barna har det ikke bra:-(

om jeg skal være den som går til barnevernet, mister barna meg, som de elsker, jeg mister dem, som jeg elsker, jeg er fortvilt, og faktisk er jeg nå så dratt mellom mine egne prinsipper og en enda dypere kjærlighet, at jeg ikke klarer gjøre annet enn å lure, tenke, være forsiktig for det verste som nå kunne skje disse småtrollene mine er om de mister meg.:-(

jeg har vurdert å varsle anonymt, men situasjoner skal konkrettiserers skriftlig med mer...og ja...

da er det lett å forstå hvem som varsler.

det er jeg som opplever milepælene deres, det er jeg som kjøper nye klær, det er jeg som leser og får så mye godt av disse barna, og de gir meg så mye kjærlighet,

jeg er så så fortvilt, prinsipielt burde jeg varslet barnevernet, men da mister vi hverandre, og de elsker meg, og jeg elsker dem, og har vært en sånn reservemamma og pappa, fordi deres egne foreldre ikke orker dem.

jeg er så lei meg!

jeg vet ikke hva jeg nå skal gjøre?

:-(

jeg vet bare at jeg ikke må gjøre noe sånn at de mister muligheten for å komme hit, de er så lykkelige, så lykkelige, og de vil aldri hjem...:-(

Anonymous poster hash: 5f84d...182

[AnonymBruker]

Er du i familie og passer de ofte siden de er hos deg så mye? det er godt at de har deg.

I første omgang ville jeg pratet med foreldrene. 

Unngå å anklage de eller spørre for direkte spørsmål, men for å få en pekepinn for hvor landet ligger.

Det å ha en god kommunikasjon kan avdekke mye uten at man direkte anklager noen.
Kanskje tar du feil? Kanskje barna har det bra hjemme? 
Du sier at foreldrene ikke orker dem?? hvordan vet du deg? 

Kanskje du kan prate med de og hinte frem om at du kan ta over foreldreansvaret, men at de får besøksrett?
eller... det spørs hvordan de er. De kan sette seg på bakbeina.

Men om det er alvorlig omsorgssvikt - så vil barnevernet nok ta affære, og du kommer nok først på listen over å få ta over omsorgen... bare du prater mye med de på forhånd og forklarer hvordan du allerede er som en forelder for de. 

Kanskje foreldrene trenger å innse at de gjør noe feil, at noen forklarer de hvordan ungene har det? Kanskje de da skjerper seg?

Eller er det noe mer alvorlig til grunn... som misbruk osv? Hva sier barna? 

Anonymous poster hash: b3b2d...066

[laban]

Det er litt vanskelig å gi råd ut fra en såpass følelsesladet beskrivelse.  Vet du at barna ikke får klær eller dekket andre viktige behov hjemme, eller har du antatt det fordi barna liker å være hos deg og foreldrene synes det er greit?  Er dette barn med spesielle behov som du takler bedre enn foreldrene deres gjør, fordi du kjenner problemtypen godt?  Hva slags relasjon har du til foreldrene - er det familie, naboer, bekjente eller noe sånt, eller er dere besøkshjem via noe hjelpeapparat?

 

At små barn er fornøyde med å være borte, er ikke tilstrekkelig bevis for at de har det vondt hjemme.  Det kan være en indikasjon sammen med andre tegn, men det er ganske drastisk å anklage foreldre for omsorgssvikt fordi barna deres er glade når de er på besøk hos andre. 

[AnonymBruker]

 

Er du i familie og passer de ofte siden de er hos deg så mye? det er godt at de har deg.

I første omgang ville jeg pratet med foreldrene. 

Unngå å anklage de eller spørre for direkte spørsmål, men for å få en pekepinn for hvor landet ligger.

Det å ha en god kommunikasjon kan avdekke mye uten at man direkte anklager noen.

Kanskje tar du feil? Kanskje barna har det bra hjemme? 

Du sier at foreldrene ikke orker dem?? hvordan vet du deg? 

Kanskje du kan prate med de og hinte frem om at du kan ta over foreldreansvaret, men at de får besøksrett?

eller... det spørs hvordan de er. De kan sette seg på bakbeina.

Men om det er alvorlig omsorgssvikt - så vil barnevernet nok ta affære, og du kommer nok først på listen over å få ta over omsorgen... bare du prater mye med de på forhånd og forklarer hvordan du allerede er som en forelder for de. 

Kanskje foreldrene trenger å innse at de gjør noe feil, at noen forklarer de hvordan ungene har det? Kanskje de da skjerper seg?

Eller er det noe mer alvorlig til grunn... som misbruk osv? Hva sier barna? 

Anonymous poster hash: b3b2d...066

 

Takk for svar.

 

Ja jeg er i familie og jeg har dem mye,

 

jeg er ikke god på å ikke være direkte, ..:-(

 

Vi har i dag en god kommunikasjon, dvs jeg gir foreldreme fri, og oppdaget at det andre sier stemmer kanskje.-( barna har det ikke ok:-(

 

Jeg har undersøkt kroppene deres og de blir ikke slått, jeg fant ikke blåmerker, men i hodet ja, men de faller jo mye, men jeg vet likevel om situasjoner der foreldree har dyttet barna kraftig.

 

Jeg er selv funksjonhemmet, men har lært meg såpass mye empati de siste årene at jeg forstår at disse barna strever.

 

Jeg vet at foreldreme ikke orker de, fordi barna ikke savner dem, selv etter en uke med meg, de dytter dem brutalt, nå sist ville de ikke hjem:-( Jeg måtte overbevise dem, om at det var ok å dra hjem:-( Uff.

 

De vil ikke hjem fra barnehage, de vil ikke inn døren, de vil bare bli med meg:-(

 

Sist , nei jeg orker ikke mer, nå føler jeg at jeg ikke takler dette mer,

 

jeg er tross alt selv et sånt barn:-(

 

Men alt disse barna har er frirommene hos meg, og det vil jeg ikke ta fra dem:-(

Takk for svar.

 

Jeg er såååå fortvilt:-(

 

Jeg er svært nær, jeg

 

 

Anonymous poster hash: 5f84d...182

[AnonymBruker]

Laban!

 

Jeg skal svare deg!

 

Men først skal jeg tenke, få sorgen på den avstand jeg må.

 

Jeg er deres tante, og situasjonen er dessverre verre en du kan tenke, barnehage m.fl. er bekymret,

 

jeg har ikke sett det slik andre har sett det, jeg har gått på museum og håpt på at alt går jo bra!

 

Nå er det verre enn at museum virker, barna er relasjonsblinde, dvs de bryr seg ikke om hvem som gir dem kjærlighet.

 

(litt sånn..men jeg vet de elsker komme hit og jeg vet ut i fra andres ord at jeg er viktig i barnas liv)

(jeg er såååå fortvilt og jeg vil ikke gjøre noe verre, jeg elsker dem:-(

 

Min mann har sagt det fra omtrent dag 1 at freldrenme er superegoister, men for meg var det bare et ord.

 

De tjener godt, og jeg trodde ikke da at de var der at de kunne bedrive omsorgssvikt,

 

Men damen fra bydelen ser så alvorlig nå på saken at jeg måtte si til henne at jeg skal ordne opp...

 

Jeg vil jo det, men jeg MÅ IKKE MISTE BARNA.

 

de som roper tante, de som ligger i armkroken min, selv om jeg ikke liker nærhet, de som får meg til å se forbi liker og liker ikke, bare kjenner at " så søt, sov søtt"

 

jeg må¨ikke miste dem, fordi de må mer enn det ikke miste meg, disse små sjarmtrollene!!!!!!!!

Anonymous poster hash: 5f84d...182

[laban]

Jeg er deres tante, og situasjonen er dessverre verre en du kan tenke, barnehage m.fl. er bekymret,

(...)

Men damen fra bydelen ser så alvorlig nå på saken at jeg måtte si til henne at jeg skal ordne opp...

Anonymous poster hash: 5f84d...182

Hvis barnehagen og bydelen er bekymret for dine nieser og nevøer ut fra hva de observerer (ikke ut fra hva du antar og forteller), må DE ta saken med foreldrene. Du kan ikke "ordne opp" i en eventuell omsorgssviktssak uten å samarbeide med noen.

Hvis dette er barna til din manns søster eller bror og han har så sterke meninger om forholdene de lever under, bør han snakke med dem.

Endret 20. april 2015 av laban

[AnonymBruker]

Hvis barnehagen og bydelen er bekymret for dine nieser og nevøer ut fra hva de observerer (ikke ut fra hva du antar og forteller), må DE ta saken med foreldrene. Du kan ikke "ordne opp" i en eventuell omsorgssviktssak uten å samarbeide med noen.

Hvis dette er barna til din manns søster eller bror og han har så sterke meninger om forholdene de lever under, bør han snakke med dem.

Min mann har ikke familie i Norge

Anonymous poster hash: 5f84d...182

[AnonymBruker]

Hvis barnehagen og bydelen er bekymret for dine nieser og nevøer ut fra hva de observerer (ikke ut fra hva du antar og forteller), må DE ta saken med foreldrene. Du kan ikke "ordne opp" i en eventuell omsorgssviktssak uten å samarbeide med noen.

Hvis dette er barna til din manns søster eller bror og han har så sterke meninger om forholdene de lever under, bør han snakke med dem.

Min mann har ikke familie i Norge

Anonymous poster hash: 5f84d...182

[AnonymBruker]

Hvis barnehagen og bydelen er bekymret for dine nieser og nevøer ut fra hva de observerer (ikke ut fra hva du antar og forteller), må DE ta saken med foreldrene. Du kan ikke "ordne opp" i en eventuell omsorgssviktssak uten å samarbeide med noen.

Hvis dette er barna til din manns søster eller bror og han har så sterke meninger om forholdene de lever under, bør han snakke med dem.

Min mann har ikke familie i Norge.

 

Annet enn meg og barna.

 

Jeg får vel tenke litt til...

 

det virker som personen jeg har nevnt det for tar det svært alvorlig, har vel sagt mer enn jeg har skrevet her.

 

orker ikke tenke for mye på dette nå, er fortvilt og i villrede.

 

Men sikkert griper jeg inn...:-( jeg kjenner vel meg selv, men så mister vi hverandre, det er ikke bra:-(

 

Så jeg er på en måte glad så lenge jeg ikke har grepet inn

Anonymous poster hash: 5f84d...182

[laban]

Min mann har ikke familie i Norge

Anonymous poster hash: 5f84d...182

Da er det barna til din egen bror eller søster? Du må enten overlate saken helt til fagpersonene som du sier er bekymret, eller snakke med barnas foreldre om det DU er bekymret for, uten å anklage dem. Du kan ikke gå inn i en barnevernets eller andre fagpersoners rolle.

[AnonymBruker]

Da er det barna til din egen bror eller søster? Du må enten overlate saken helt til fagpersonene som du sier er bekymret, eller snakke med barnas foreldre om det DU er bekymret for, uten å anklage dem. Du kan ikke gå inn i en barnevernets eller andre fagpersoners rolle.

Det siste vet jeg vel!

 

Men å snakke med foreldrene er vanskelig i min situasjon, av mange grunner, mest fordi jeg ikke er flink i kommunikasjon og lett blir oversnakket.

 

Dessuten er jeg redd for å "miste" barna.

 

Så jeg tror jeg kun kan gå den tunge veien

Anonymous poster hash: 5f84d...182