Jeg vil ikke bli frisk! / NHD

[Gjest (Anonymous)]

Jeg lurer på følgende:

Jeg har vært psyk i mange år. Sykdommen "brøt ut" etter en lang periode i 30 -årsalderen med STORE påkjenninger. Ble bla. mobbet på jobben i flere år.

Jeg har nå gått i behandling i 7 år, uten at jeg har blitt helt bra. .........nå er jeg faktisk REDD for å bli frisk!!! (Nå ler du sikkert godt !) Jeg er redd for dagliglivets krav, jobb .osv, vil være psyk så jeg slipper alt press/stress som arbeidslivet medfører.

Jeg strever veldig med disse "forbudte" tankene/følelsene!!! Føler meg unormal, siden jeg som pasient ikke vil være frisk, det er jo helt sykt.

Med fare for ikke å bli tatt alvorlig, forteller jeg likevel følgende:

Jeg tenker av og til at jeg vil skade et annet menneske, slik at de putter meg i fengsel, slik at jeg aldri trenger å være ute i samfunnet mer, at det er noen som da vil ta vare på meg.

Kjære NHD, jeg bønfaller deg om et svar: Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt disse tankene?? Kan man ta dette opp med behandler?? Er dette normalt??? (Har aldri hørt noen andre beskrive noe liknende her på forum?)

Dette innlegget er IKKE en spøk, jeg driver IKKE gjøn!

Siden dette er passelig flaut, velger jeg å være anonym

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er utrolig modig og ærlig som tør å innrømme at du er slik. Du skal vite at du langt fra er alene om å frykte kravene fra den voksne verden.

En utrolig stor del av de uføre i dette landet har sin trygd pga den samme redselen.

I psykiatrisk teori kalles dette sekundærgevinsten ved en sykdom.

I gamle dager (noen tiår siden) snakket en mye om dette. Nå hører jeg det nesten aldri nevnt.

I psykoterapi er dette et tema som absolutt bør komme frem, spesielt når bedring ikke er inntrådt etter 7 års terapi.

Jeg vil sterkt anbefale deg å ta opp dette temaet med behandleren din. Det bør ikke komme som et sjokk på denne :-)

Etterhvert kan du kanskje også se ting i de voksne/ansvarliges verden som det kunne være attraktivt å ha/beherske.

Lykke til og godt nyttår!

[Gjest 01012002]

Dette var rart; akkurat slike tanker har jeg også avogtil! Heldiggrisene i fengsel, de kastes jo ikke på dør om de finner på faenskap eller ikke er samarbeidsvillige på psykehuset eller i terapien.....

Men andre ganger ser jeg jo lyset fra den andre "normale" verden, den jeg skal leve i. Vil jeg det? Orker jeg det? Klarer jeg det?

Du er iallefall ikke alene, heller ikke om å ikke ville stå frem med det ekte nicket, for det er litt flaut.....