Barn med autisme som går meg på nervene

[AnonymBruker]

Hei

 

Trenger litt tanker, kritikk eller forståelse?

Vi har en 11 år gammel gutt i gata som er venn av min sønn.

Venn og venn, min sønn liker ham ikke så godt.

Gutten er høytfungerende autist, men allikevel med en del adferdsvansker.

Han kommer alltid til visse tider og visse dager.

Jeg har begynt å merke at jeg gruer meg hver gang. 

Noen ganger har han moren sin med seg år han kommer. Hun henger over gjerdet vårt og virker til synelatende som at alt er helt normalt. De sier aldri noe om hans diagnose.

Det er pga mitt engasjement i en frivillig organisasjon at jeg vet at han har fått denne diagnosen. Foreldrene har aldri sagt noe.

 

Det er ganske ubehagelig når moren henger der.

Jeg føler jeg er litt nødt til å slippe han inn. Moren er i overkant jovial og positiv.

Jeg opplever gutten som slitsom da han bråker mye. Skriker fort og blir fastlåst i ting/situasjoner.

Du når ikke inn til han. Han er i sin egen boble. 

Det er vanskelig å forklare, men det er så mye styr når han er her.

Han virker til å være ganske hyper. F.eks dersom porten til hagen er lukket så fyker han bare over den i en fantastisk fart istedefor å faktisk åpne porten.

Når han ringer på dørå sparker han i døra. Dørhåndtaket mitt har løsnet. Ringer på 20 ganger. Hyler og skriker til vi åpner.

Jeg har begynt å bare åpne døra litt. Holder så døra igjen med litt makt fordi han presser seg inn i det øyeblikket du åpner døra.

Jeg kunne skrevet mye om adferden. Dere får bare ta meg på ordet det er enormt mye styr.

Det som kanskje er verst er at min egen sønn ikke ønsker å være med han.

Han orker knapt en time sammen med han så blir sønnen min utslitt.

Han drar også med seg lillesøsteren av og til som er mye yngre. Dette fungerer bare enda dårligere.

Aldersforskjellen blir for stor og min sønn mistrives bare enda mer.

Dette barnet er så ungt at jeg føler jeg må passe på dem. (altså som å passe på småbarn).

 

Jeg syntes dette er vanskelig. Jeg merker at han går meg på nervene.

Jeg ønsker å ta hensyn til mitt eget barn samtidig så syntes jeg synd på han.

Skal man lukke noen ute fordi de har en diagnose? Skal vi derimot finne oss i alt fordi noen har en diagnose. Min sønn er jo viktigst. 

Av grunner jeg ikke ønsker å skrive så er det alt for komplisert å ta dette opp med foreldrene.

Det går bare ikke. Jeg vil ikke skrive hvorfor da jeg er redd for å bli gjenkjent.

Kan legge med at familien er velfungerende og ressurssterke.

 

I det siste har jeg begynt å lyve. Altså det blir jo for dumt!!

Lyver for å slippe å ha han på besøk. Ikke så min egen sønn får det med seg, men jeg vrir meg unna liksom. Føler jeg må bruke energi på å komme opp med neste løgn.

Noen dager er min egen sønn sliten, slik som alle kan være iblandt og da vet jeg at han ikke orker å være med denne vennen. Så jeg lyger meg altså ut av situasjonen

Jeg får helt vondt i meg. For meg selv som kjenner at dette går innpå meg. For han som ikke kan noe for det og mest av alt for sønnen min som nok også føler litt på at han "må" være med han.

 

Så om noen kan hjelpe meg med noen tanker eller ord så hadde jeg satt pris på det.

Hva ville du gjort?

Hvilke hensyn ville du tatt?

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ae58...3ff

[Solemnity]

Jeg synes oppførsel, ikke diagnose, er avgjørende her. Sønnen min er høytfungerende autist, men han er svært enkel å ha med og gjøre når han er på besøk hos noen. Litt høylytt, sikkert, noen ganger - men han er tross alt en ni-ti år gammel gutt

 

Det jeg synes mangler i innlegget ditt er hva du har forsøkt i forhold til løsninger? Setter du tydelige regler? Har du forsøkt å engasjere guttene i aktiviteter som passer for et barn som han som kommer på besøk?

 

Du spør om du skal "lukke noen ute fordi de har en diagnose"? Selvsagt ikke. Men man kan godt lukke noen ute fordi ens egne barn ikke trives i deres selskap eller det har andre uheldige konsekvenser å pleie vennskap med de. Jeg har selv kuttet kontakt med en mor og et barn som begge er autistiske, fordi barnet var voldlig mot mine og kommunikasjonen med moren var vrien og til irritasjon.

[Madelenemie]

Hei  Trenger litt tanker, kritikk eller forståelse?Vi har en 11 år gammel gutt i gata som er venn av min sønn.Venn og venn, min sønn liker ham ikke så godt.Gutten er høytfungerende autist, men allikevel med en del adferdsvansker.Han kommer alltid til visse tider og visse dager.Jeg har begynt å merke at jeg gruer meg hver gang. Noen ganger har han moren sin med seg år han kommer. Hun henger over gjerdet vårt og virker til synelatende som at alt er helt normalt. De sier aldri noe om hans diagnose.Det er pga mitt engasjement i en frivillig organisasjon at jeg vet at han har fått denne diagnosen. Foreldrene har aldri sagt noe. Det er ganske ubehagelig når moren henger der.Jeg føler jeg er litt nødt til å slippe han inn. Moren er i overkant jovial og positiv.Jeg opplever gutten som slitsom da han bråker mye. Skriker fort og blir fastlåst i ting/situasjoner.Du når ikke inn til han. Han er i sin egen boble. Det er vanskelig å forklare, men det er så mye styr når han er her.Han virker til å være ganske hyper. F.eks dersom porten til hagen er lukket så fyker han bare over den i en fantastisk fart istedefor å faktisk åpne porten.Når han ringer på dørå sparker han i døra. Dørhåndtaket mitt har løsnet. Ringer på 20 ganger. Hyler og skriker til vi åpner.Jeg har begynt å bare åpne døra litt. Holder så døra igjen med litt makt fordi han presser seg inn i det øyeblikket du åpner døra.Jeg kunne skrevet mye om adferden. Dere får bare ta meg på ordet det er enormt mye styr.Det som kanskje er verst er at min egen sønn ikke ønsker å være med han.Han orker knapt en time sammen med han så blir sønnen min utslitt.Han drar også med seg lillesøsteren av og til som er mye yngre. Dette fungerer bare enda dårligere.Aldersforskjellen blir for stor og min sønn mistrives bare enda mer.Dette barnet er så ungt at jeg føler jeg må passe på dem. (altså som å passe på småbarn). Jeg syntes dette er vanskelig. Jeg merker at han går meg på nervene.Jeg ønsker å ta hensyn til mitt eget barn samtidig så syntes jeg synd på han.Skal man lukke noen ute fordi de har en diagnose? Skal vi derimot finne oss i alt fordi noen har en diagnose. Min sønn er jo viktigst. Av grunner jeg ikke ønsker å skrive så er det alt for komplisert å ta dette opp med foreldrene.Det går bare ikke. Jeg vil ikke skrive hvorfor da jeg er redd for å bli gjenkjent.Kan legge med at familien er velfungerende og ressurssterke. I det siste har jeg begynt å lyve. Altså det blir jo for dumt!!Lyver for å slippe å ha han på besøk. Ikke så min egen sønn får det med seg, men jeg vrir meg unna liksom. Føler jeg må bruke energi på å komme opp med neste løgn.Noen dager er min egen sønn sliten, slik som alle kan være iblandt og da vet jeg at han ikke orker å være med denne vennen. Så jeg lyger meg altså ut av situasjonen :(Jeg får helt vondt i meg. For meg selv som kjenner at dette går innpå meg. For han som ikke kan noe for det og mest av alt for sønnen min som nok også føler litt på at han "må" være med han. Så om noen kan hjelpe meg med noen tanker eller ord så hadde jeg satt pris på det.Hva ville du gjort?Hvilke hensyn ville du tatt?      Anonymous poster hash: 0ae58...3ff

Hei!

Jeg ville tatt hensyn til barnet mitt.

Vi har en nabogutt med ADHD, det var så krevende å ha han her at vi måtte si nei,

Sånn oppførsel skyldes nok mer ADHD enn autisme, noen med autisme har også ADHD.

Men uansett det ene eller det andre, så trengs tydelige regler fra hjemmet om oppførsel, når de mangler taper barna.

Det er bare to stk mennesker som liker et uoppdragent evt skittent eller lurvete barn, barn, det er foreldrene, de som ser barnet, ser ikke det søte, ser ikke forbi, de tenker bare æsj.

Derfor bør vi lære våre barn høfflighet og god oppførsel , hygiene og å være velkledde, enten de har diagnoser eller ikke, ja for at de skal få et ok liv, bli likt av andre og ikke mislikt og stengt ute.