Angst for fremtiden

[Mementomori]

Hei!

 

Jeg har i flere år slitt med en type "angst" for fremtiden, som går utover det at jeg aldeles ikke vet hva jeg skal bli og hvor jeg skal være, men generelt og ha en fremtid. Når jeg prøver å se fremover, møter jeg bare en svart vegg, og jeg blir kastet tilbake til tanker om tidligere tider. Jeg tenker veldig mye på fortiden min, og savner det veldig mye. Alt som kan minne meg om tidligere gode stunder i barndommen eller tidlig ungdomstid kan nærmest få meg på gråten. Jeg ligger ofte og vrir meg i frustrasjon fordi tiden går så fort, og jeg aldri ser ut til å klare å sette pris på gode ting som skjer før det er over. 

Alle forandringer og alt nytt er traumatisk for meg å oppleve. Det kan være alt ifra at et tre ved huset mitt blir hogd ned, til større ting som å flytte hjemmefra. Ingen av desse tingene har jeg taklet særlig bra der og da. Foreldrene mine har sagt at jeg kommer til å vokse det av meg, og at jeg må tenke fremover, men nå er jeg over 20 år, og burde komme i gang med livet, ikke bare tenke på hvor bra alt var før. 

Jeg har det ikke noe dårlig nå, men jeg føler meg lettere deprimert som oftest fordi "alt" er over.. Til tider har jeg vurdert å oppsøke psykolog bare for å snakke om tankene mine, og forhåpentligvis bli satt på et annet spor, men føler det blir litt dumt å oppsøke psykolog for noe så lite.

 

Det jeg lurer på da er om det er noen andre som opplever/har opplevd noe av det samme? Hvordan tenker du?

Noen som vet noe som kan hjelpe meg på ett vis, for å få bort denne ekle følelsen?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg i 20-årene da jeg var student. Det var svært tungt. Jeg er ikke helt enig med foreldrene dine - dette er ikke noe som man vil "vokse seg ut av". Men de har rett i at man ikke skal dvele for mye på fortiden, for akkurat det gjør deg deprimert.

Tar meg selv som eksempel. Da jeg hadde det vanskelig, fant jeg ut at jeg ikke ville klare å fullføre studiene. Sluttet og begynte i jobb. Senere kom forandringen da jeg traff kona. Da tok ensomheten slutt og depresjonen avtok mye. Sikkert en løsning for deg også - finn deg en å leve sammen med. Første trinn for deg tror jeg må være å finne noe å beskjeftige tankene med, slik at du unngår å tenke for mye på fortiden. (En nødhjelp for deg selv altså.) En interesse/hobby som krever konsentrasjon, vil hjelpe. Søk fellesskap med andre, unngå å være alene for da trenger ekle tanker seg på. Enkleste måte å finne fellesskap på, er å bli med i et eller annet frivillig hjelpetiltak. Da vil du oppleve at andre verdsetter din hjelp og nærvær. Det vil gjøre deg godt.

 

Anonymkode: 7085f...434