Paranoid

[Trine]

Ja folk er glad i rykter og sladder og å baksnakke. 

Ja, det skal være sikkert. Jeg forstår ikke vitsen med det.

[stjernestøv]

Ja, det skal være sikkert. Jeg forstår ikke vitsen med det.

Ikke jeg heller, vet ikke hvem de snakker om en gang jeg. Er ikke så opptatt av å følge med på andre. 

[slabbedask]

Medisiner til den "friske" som ikke vet hvordan man skal håndtere den psyke"

Alle skal få. Hele folket på piller bør være det nye mottoet.

[Trine]

Alle skal få. Hele folket på piller bør være det nye mottoet.

Hahahahaha.... Ja, det er klart, alle skal få

[Nicklusheletida]

Nicklusheletida: Sønnen din høres akkurat ut som meg Jeg var også stille og beskjeden, noe som slett ikke er uvanlig om man har add. Søsteren min var også høyrøstet. Hun sørget for å bli både sett og hørt. Jeg tror at unge mennesker lett kan ha denne paranoiditeten du snakker om fordi man ikke har blitt helt sikker på seg selv og andre enda. Man må liksom finne seg selv først. Jeg vet ikke, men tenker at om det ikke blir bedre når man blir voksen så har man enten veldig dårlig selvtillit ellerså er det noe som er feil i hodet. Hos meg tror jeg det er begge deler. Jeg har noen ganger lurt på om det er den manglende oppmerksomheten i barndommen som har gjort meg slik som jeg er. Siden det var vanskelig å på en måte bli kjent med meg siden jeg var så stille og søsteren min med glede tok den oppmerksomheten jeg kanskje burde ha hatt så var det jo mye lettere for andre å "overse" meg. Men så er det vel en grunn til at man er stille og beskjeden. Å få oppmerksomhet var slitsomt for meg. og det er klart at da gadd jeg ikke akkurat jobbe for å overgå søsteren min. Dette er bare tanker jeg noen ganger har og jeg aner ikke om det har noen sammenheng. Jeg vet ihvertfall at grunnen til at jeg jobbet så ekstremt mye for å lære meg ting og ikke bare ga f... var fordi søsteren min var veldig skoleflink og jeg trodde at man måtte være det. Jeg ville ikke være noe dårligere enn henne. Men en som ikke klarer konsentrere seg vil jo aldri bli like flink som en med klisterhjerne

Spørsmålet ditt om hvordan man skal håndtere det håper jeg NHD svarer på. Jeg har tenkt på det selv noen ganger. Hva kan man forvente at andre tar hensyn til og ikke. Jeg forstår godt at du mister tålmodigheten noen ganger og blir frustrert. Om det er noen trøst så blir trolig sønnen din like frustrert. Jeg kan så klart ikke svare for andre enn meg selv. Men det er frustrerende når man vet hvordan man burde være, men man får det bare ikke til. Det er slitsomt å hele tiden jobbe hardt for å nå de kravene som stilles av sammfunnet, for så å gå på smell etter smell. Jeg vet ikke hvordan han er, men hos meg er det ikke snakk om selvopptatthet, heller er kanskje problemet det at alt jeg gjør skal gjøres perfekt. Vet du, det er ikke mulig å gjøre alt perfekt. Men samme hvor mye jeg forteller meg selv det så klarer jeg ikke tro på det. Så for hver lille ting jeg ikke får helt til så raser verden litt sammen. Om det er slik at sønnen din har add så vil han nok alltid havne i denne bobla og overanalysere både seg selv og andre. Det er ikke snakk om selvopptatthet. Jeg leste en god forklaring på hvordan det er å ha add. Det er som å ha på alle tv-kanaler samtidig. Og sånn er det. Alt kommer inn og alt skal fordøyes. Så tror jeg kanskje hodet får litt overload også havner man i denne bobla. Da blir alt bare summing. Jeg har noen ganger merket at jeg havner i bobla og virkelig prøvd å komme ut av den, men det er rett og slett ikke plass til mer. Det eneste som funker da er å dra hjem og skjerme seg for all stimuli. Fordelen da, med at folk er vant med at jeg ikke sier noe er at ingen merker at jeg er i bobla. Så da kan jeg like godt bli der litt og holde ut det sosiale en liten stund lenger. Familien ihvertfall, vil jo gjerne at jeg er der, men de merker ikke om jeg er mentalt til stede. Psykepleieren jeg har gått til fram til nå prøvde først å behandle meg for sosial angst. Etterhvert fant hun ut at det ikke var angst som var problemet og da sa hun at å fortsette med eksponeringsbehandling trolig bare ville gjøre meg værre. Jeg tror det er individuelt hva som vil hjelpe og hva som vil gjøre ting værre. Jeg tror ikke man skal ta for mye hensyn, slik at det går utover egen livskvalitet og egne prinsipper, men jeg tror man skal gi pauser. La han være alene når han er sliten, gi han mulighet til å forlate situasjonen. F.eks om man har selskap. Når han går inn i bobla er det kanskje like greit å la han få gå på et rom alene og hvile, analysere og tenke i fred. Men det viktigste tror jeg er å bare akseptere at ting som ikke er et problem for deg eller søsknene hans kan være ekstremt utmattende for han.

Nå kom jeg på hva som hjalp meg i noen år, før voksenlivet ble for mye, tiden alene i skogen sammen med hunden min hver ettermiddag rett etter jobb. Da fikk jeg fordøyd dagen i fred og ro, forutsatt at jeg ikke møtte på noen andre som var på tur da. Men der jeg bodde før hadde jeg veldig ofte skogen for meg selv. Det hjalp liksom å få gått ut stresset.

Trine jeg synes det høres klokt og fornuftig ut det du sier, men jeg er likevel usikker. Husk at på grunn av sykdommen i barndommen er det han av ungene som har fått mest oppmerksomhet i alle år. Jentene har fått mye mindre oppmerksomhet enn han. Jeg tror ikke man skal grave etter noen forklaring her annet enn jeg tror mye handler om gener som slår ut forskjellig. Tror det er så enkelt som det. Sønnen min var den roligste fra han var nyfødt. Allerede som baby kunne man se hva slags personlighet de hadde.

Selv om vi har latt han få mye fred og han er mye for seg selv så begynner jeg nå å tro at det er en motsatt taktikk som må brukes på han. Vi kan rett og slett ikke overlate fremtiden til han selv fordi det da blir kaos i hodet hans og han vet ikke hvordan han skal løse det. Jeg begynner å tro at det beste for han er at det settes krav og tydelige mål.

Derfor hadde jeg, han og faren hans et møte for en uke siden og lagde en ukesliste og i dag skal vi ha et nytt møte. Lista skal gås gjennom og det skal lages nye mål.

I løpet av uka har han satt seg mål selv også og planen nå fremover på disse møtene er å sørge for at målene han selv har laget ikke begynner å fravikes og at han begynner å vingle igjen. Målene hans skal gjennomføres uansett hvor lang tid det måtte ta. Han har jo bevist tidligere at han kan hvis han vil og blir satt krav til noe den internasjonale skolen var et godt bevis på.

Jeg tror ikke du vil like å lese dette Trine for det er stikk motsatt av hva du sier, men jeg synes han er for ung til at vi kan gi han opp. Jeg vil heller ikke spekulere i diagnoser mer. Husk at han hadde en dyp depresjon i fjor høst og det han opplever nå kan være ettervirkninger av det. Han sluttet med medisiner en periode også, noe som var lett å merke og han måtte begynne på nytt igjen. Jeg spekulerer litt på om immunsvikten spiller inn. Det er litt pussig at både i år og i fjor når han ble psyk viste blodprøver at han hadde en infeksjon i kroppen. Han går på antibiotika nå.

Men jeg måtte kreve av fastlegen at han ble henvist til Dps, så er henvist nå. I fjor ville ikke fastlegen gjøre det, men nå har jeg krevd det.

Håper Nhd kan svare på hvor riktig eller feil det er med krav. Selv tror jeg det er nettopp det han trenger hvis ikke han skal visne hen.

 

 

[Nicklusheletida]

Trine : En ting til. Ser du skriver at det ikke er angst i ditt tilfelle. Sønnen selv sier at han tror det er en form for sosialangst han selv har. Det virker som fastlegen også tror det og fastlegen mener det er dette som skal jobbes med i terapi. Det er analyseringa hans som er det største problemet nå og som gjør at han blir borte i samtaler. Han tenker mye på hvordan han selv opptrer og hvordan måten han opptrer på påvirker andre. Han tror  egen måte å opptre på påvirker andre negativt. Må være vondt å ha det slik

[Trine]

Trine jeg synes det høres klokt og fornuftig ut det du sier, men jeg er likevel usikker. Husk at på grunn av sykdommen i barndommen er det han av ungene som har fått mest oppmerksomhet i alle år. Jentene har fått mye mindre oppmerksomhet enn han. Jeg tror ikke man skal grave etter noen forklaring her annet enn jeg tror mye handler om gener som slår ut forskjellig. Tror det er så enkelt som det. Sønnen min var den roligste fra han var nyfødt. Allerede som baby kunne man se hva slags personlighet de hadde.

Selv om vi har latt han få mye fred og han er mye for seg selv så begynner jeg nå å tro at det er en motsatt taktikk som må brukes på han. Vi kan rett og slett ikke overlate fremtiden til han selv fordi det da blir kaos i hodet hans og han vet ikke hvordan han skal løse det. Jeg begynner å tro at det beste for han er at det settes krav og tydelige mål.

Derfor hadde jeg, han og faren hans et møte for en uke siden og lagde en ukesliste og i dag skal vi ha et nytt møte. Lista skal gås gjennom og det skal lages nye mål.

I løpet av uka har han satt seg mål selv også og planen nå fremover på disse møtene er å sørge for at målene han selv har laget ikke begynner å fravikes og at han begynner å vingle igjen. Målene hans skal gjennomføres uansett hvor lang tid det måtte ta. Han har jo bevist tidligere at han kan hvis han vil og blir satt krav til noe den internasjonale skolen var et godt bevis på.

Jeg tror ikke du vil like å lese dette Trine for det er stikk motsatt av hva du sier, men jeg synes han er for ung til at vi kan gi han opp. Jeg vil heller ikke spekulere i diagnoser mer. Husk at han hadde en dyp depresjon i fjor høst og det han opplever nå kan være ettervirkninger av det. Han sluttet med medisiner en periode også, noe som var lett å merke og han måtte begynne på nytt igjen. Jeg spekulerer litt på om immunsvikten spiller inn. Det er litt pussig at både i år og i fjor når han ble psyk viste blodprøver at han hadde en infeksjon i kroppen. Han går på antibiotika nå.

Men jeg måtte kreve av fastlegen at han ble henvist til Dps, så er henvist nå. I fjor ville ikke fastlegen gjøre det, men nå har jeg krevd det.

Håper Nhd kan svare på hvor riktig eller feil det er med krav. Selv tror jeg det er nettopp det han trenger hvis ikke han skal visne hen.

 

 

Kanskje han har fått for mye oppmerksomhet og blitt kravstor...Neida, det var litt fleip. Men ut ifra det du skriver nå så kan det virke som det er en forskjell på han og meg og det er det med krav. Jeg har alltid satt altfor høye krav til meg selv og gjort alt jeg makter for å være "god nok". I slike tilfeller er det ikke hensiktsmessig å komme med flere krav, jeg må der imot lære å senke kravene til egen innsats. Mens for din sønn så høres det fornuftig ut det du forteller om krav og oppfølging. Uansett så er jeg sikker på at det ikke skader å prøve. Som du sier så funket det jo på den internasjonale skolen, så hvorfor skulle det ikke fungere hjemme. Det kan nok helt klart være lettere for han når han har konkrete ting å jobbe med. Det merker jeg selv også. Mye greiere med "nå gjør du det" og når det er ferdig så får jeg en ny ting jeg skal gjøre. Når alt skal sjongleres så blir det bare kaos.

Og så, mine tanker og grublinger hva gjelder personlighet var ikke ment som noe du også burde tenke over så jeg er glad du sier man ikke skal legge så mye mer i det enn at gener er gener. Det er sånn det er, hverken mer eller mindre. Men det stopper ikke meg fra å overanalysere det hele Selv om det hjelper en liten stund å bli minnet på at det bare dreier seg om gener.

Oi, nå lurer jeg på om jeg har formulert meg litt rart igjen. Jeg er enig med deg i at han er så ung at dere ikke skal gi han opp. Det er mer meg, som er forbi de "glade" 20-åra som kan gis opp. Jeg tror at alt dere gjør for han nå vil hjelpe han senere i livet.

Jeg er glad du krevde å få han henvist. Om ikke annet så får dere ihvertfall, forhåpentligvis, en avklaring. Det som nå bekymrer meg litt er at dersom du måtte tvinge legen så har han vel neppe lagt sjela si i henvisningen så da håper jeg ikke de avviser henvisningen eller at han ikke blir prioritert. Dere har ikke hørt noe fra DPS enda eller?

Det siste du skriver her, om sosial angst, høres riktig ut. Jeg er ikke sånn opptatt av hva folk tenker om meg. Jeg får heller ikke panikkangst. Psykepleieren gikk grundig igjennom dette med sosial angst og vi ble enige om at det ikke er det som er problemet mitt. Men mange av symptomene er like. "Fordelen" med angst er at det kan behandles. Har dere sjekket om dere har noe som heter "Rask psykisk helsehjelp" i kommunen han bor i? Da får man time fort og det er helt gratis. Kunne kanskje vært noe mens han venter på time på dps.

[Nicklusheletida]

Trine : Jeg gikk gjennom innlegget ditt en gang til og du beskriver det skremmende likt slik han gjør. Han blir også bedre av å være alene ute i naturen, sier han. Få være alene på rommet sitt en stund. Nå nylig fikk han låne leiligheten og han sier at hodet hans blomstret når han fikk være for seg selv ei helg  Han kan jo være ute å padle i lange stunder av gangen. Han kan padle i land på ei øy og bare sitte der å tenke.

Problemet er bare at det ikke skjer noe når vi overlater alt til han selv. Han snakker om planer, men de utsettes hele tiden. ingenting skjer.  

[Nicklusheletida]

Kanskje han har fått for mye oppmerksomhet og blitt kravstor...Neida, det var litt fleip. Men ut ifra det du skriver nå så kan det virke som det er en forskjell på han og meg og det er det med krav. Jeg har alltid satt altfor høye krav til meg selv og gjort alt jeg makter for å være "god nok". I slike tilfeller er det ikke hensiktsmessig å komme med flere krav, jeg må der imot lære å senke kravene til egen innsats. Mens for din sønn så høres det fornuftig ut det du forteller om krav og oppfølging. Uansett så er jeg sikker på at det ikke skader å prøve. Som du sier så funket det jo på den internasjonale skolen, så hvorfor skulle det ikke fungere hjemme. Det kan nok helt klart være lettere for han når han har konkrete ting å jobbe med. Det merker jeg selv også. Mye greiere med "nå gjør du det" og når det er ferdig så får jeg en ny ting jeg skal gjøre. Når alt skal sjongleres så blir det bare kaos.

Og så, mine tanker og grublinger hva gjelder personlighet var ikke ment som noe du også burde tenke over så jeg er glad du sier man ikke skal legge så mye mer i det enn at gener er gener. Det er sånn det er, hverken mer eller mindre. Men det stopper ikke meg fra å overanalysere det hele Selv om det hjelper en liten stund å bli minnet på at det bare dreier seg om gener.

Oi, nå lurer jeg på om jeg har formulert meg litt rart igjen. Jeg er enig med deg i at han er så ung at dere ikke skal gi han opp. Det er mer meg, som er forbi de "glade" 20-åra som kan gis opp. Jeg tror at alt dere gjør for han nå vil hjelpe han senere i livet.

Jeg er glad du krevde å få han henvist. Om ikke annet så får dere ihvertfall, forhåpentligvis, en avklaring. Det som nå bekymrer meg litt er at dersom du måtte tvinge legen så har han vel neppe lagt sjela si i henvisningen så da håper jeg ikke de avviser henvisningen eller at han ikke blir prioritert. Dere har ikke hørt noe fra DPS enda eller?

Det siste du skriver her, om sosial angst, høres riktig ut. Jeg er ikke sånn opptatt av hva folk tenker om meg. Jeg får heller ikke panikkangst. Psykepleieren gikk grundig igjennom dette med sosial angst og vi ble enige om at det ikke er det som er problemet mitt. Men mange av symptomene er like. "Fordelen" med angst er at det kan behandles. Har dere sjekket om dere har noe som heter "Rask psykisk helsehjelp" i kommunen han bor i? Da får man time fort og det er helt gratis. Kunne kanskje vært noe mens han venter på time på dps.

Du rakk å svare meg før jeg rakk å svare deg på nytt

Det er også riktig at han setter for store krav til seg selv. Det er jo helt åpenbart at han setter for store krav til seg selv når det gjelder måten han snakker og opptrer på. Han slapper ikke av og hjernen hans jobber på høygir hele tiden. Han sier det selv også. - Jeg tenker alltid !

Det kan også være at han setter for store krav til seg selv på andre områder også og at det er dette som skaper kaos. Han vet ikke hvordan han skal gripe det an. Han klarer ikke å konsentrere seg om ett mål av gangen. Det er derfor jeg nå tror at jeg og faren må hjelpe han til å sette ett og ett mål. Rydde opp i hodet hans rett og slett .

I selgerjobben han fikk sto han og øvde seg og øvde seg foran speilet. Vi merket at han dro med seg jobben hjem. Ansiktet stivnet til. Smilet var stivt. Han fikk en forretningsmessig måte å snakke på og et stivt selgersmil. - Husker jeg fleipet med og sa: - Nå kan du slappe av litt . - Du er ikke på jobb nå. Det jeg ikke visste var at han da var i ferd med å bli syk og at han kort tid etter ble veldig syk

[Trine]

Trine : Jeg gikk gjennom innlegget ditt en gang til og du beskriver det skremmende likt slik han gjør. Han blir også bedre av å være alene ute i naturen, sier han. Få være alene på rommet sitt en stund. Nå nylig fikk han låne leiligheten og han sier at hodet hans blomstret når han fikk være for seg selv ei helg  Han kan jo være ute å padle i lange stunder av gangen. Han kan padle i land på ei øy og bare sitte der å tenke.

Problemet er bare at det ikke skjer noe når vi overlater alt til han selv. Han snakker om planer, men de utsettes hele tiden. ingenting skjer.  

Kan hende han glemmer at han har lagt planene, eller at de er for store så han ikke vet hvor han skal begynne. At det er for mange ender og for mye som må undersøkes for å realisere planene. Da kan det hjelpe om du blir med og lager en liste og på en måte gir han en og en oppgave. Jeg vil ikke selv og enda mindre (kanskje) syns jeg du skal prøve å stille noen diagnose. Men jeg liker å gjette og tipper add med sosial angst. Angst og/eller depresjon er en vanlig følge av add. Men så er det denne immunsvikten da. Kanskje infeksjon i kroppen gjør han mer sliten og mindre rustet til å takle angst og tankekjør. Men ihvertfall, ut ifra hva du skriver så tror jeg denne ukeplanen er veldig smart. Jeg har en bok som jeg skriver ned ting i, problemet er bare at jeg glemmer at jeg har boka. Om dere kan hjelpe han til å få gode rutiner så tror jeg han vil klare seg fint når rutinene har blitt en vane. Han er heldig om dere hjelper han med det.

Hmmm....kanskje jeg må kjøpe meg en kano Så kan jeg padle til en øde øy og bare sitte der og nyte synet av hundene som løper rundt og koser seg og som ikke får stukket av siden vi er på en øy

[Nicklusheletida]

Kan hende han glemmer at han har lagt planene, eller at de er for store så han ikke vet hvor han skal begynne. At det er for mange ender og for mye som må undersøkes for å realisere planene. Da kan det hjelpe om du blir med og lager en liste og på en måte gir han en og en oppgave. Jeg vil ikke selv og enda mindre (kanskje) syns jeg du skal prøve å stille noen diagnose. Men jeg liker å gjette og tipper add med sosial angst. Angst og/eller depresjon er en vanlig følge av add. Men så er det denne immunsvikten da. Kanskje infeksjon i kroppen gjør han mer sliten og mindre rustet til å takle angst og tankekjør. Men ihvertfall, ut ifra hva du skriver så tror jeg denne ukeplanen er veldig smart. Jeg har en bok som jeg skriver ned ting i, problemet er bare at jeg glemmer at jeg har boka. Om dere kan hjelpe han til å få gode rutiner så tror jeg han vil klare seg fint når rutinene har blitt en vane. Han er heldig om dere hjelper han med det.

Hmmm....kanskje jeg må kjøpe meg en kano Så kan jeg padle til en øde øy og bare sitte der og nyte synet av hundene som løper rundt og koser seg og som ikke får stukket av siden vi er på en øy

Jepp, der sa du det. Akkurat slik tror jeg det er. Planene er for store og han vet hvor han skal begynne og det blir bare kaos.

Nå har jeg sagt til han at pappa og jeg skal hjelpe han med å lage planene og at vi kun skal ta en ting av gangen og at vi derfor skal ha disse ukentlige møtene. Han virket nesten lettet og hadde ingen problemer med dette.

[Trine]

Du rakk å svare meg før jeg rakk å svare deg på nytt

Det er også riktig at han setter for store krav til seg selv. Det er jo helt åpenbart at han setter for store krav til seg selv når det gjelder måten han snakker og opptrer på. Han slapper ikke av og hjernen hans jobber på høygir hele tiden. Han sier det selv også. - Jeg tenker alltid !

Det kan også være at han setter for store krav til seg selv på andre områder også og at det er dette som skaper kaos. Han vet ikke hvordan han skal gripe det an. Han klarer ikke å konsentrere seg om ett mål av gangen. Det er derfor jeg nå tror at jeg og faren må hjelpe han til å sette ett og ett mål. Rydde opp i hodet hans rett og slett .

I selgerjobben han fikk sto han og øvde seg og øvde seg foran speilet. Vi merket at han dro med seg jobben hjem. Ansiktet stivnet til. Smilet var stivt. Han fikk en forretningsmessig måte å snakke på og et stivt selgersmil. - Husker jeg fleipet med og sa: - Nå kan du slappe av litt . - Du er ikke på jobb nå. Det jeg ikke visste var at han da var i ferd med å bli syk og at han kort tid etter ble veldig syk

Så rakk du å svare før jeg fikk svart på nytt Føler at mye av det jeg skrev, som liksom skulle komme før det du skrev igjen, er litt svar på det du skev nå også. Herregud, henger du med på den så er du god

Sønnen din høres skremmende mye ut som meg. Hjernen hviler aldri. Men igjen, om dere som foreldre kan og gidder å hjelpe han med å sette ett og ett mål så tror jeg ikke det er noe som er bedre for han enn akkurat det.

[Nicklusheletida]

Så rakk du å svare før jeg fikk svart på nytt Føler at mye av det jeg skrev, som liksom skulle komme før det du skrev igjen, er litt svar på det du skev nå også. Herregud, henger du med på den så er du god

Sønnen din høres skremmende mye ut som meg. Hjernen hviler aldri. Men igjen, om dere som foreldre kan og gidder å hjelpe han med å sette ett og ett mål så tror jeg ikke det er noe som er bedre for han enn akkurat det.

Her skal jeg si det plutselig ble fortgang på ting. Jeg sa til fastlegen at vi ikke hadde mer tid å miste. Legetime for ca 14 dager siden og brev i posten i dag og time til Dps i morgen. Konstrukt møte med x-en i dag selv om det også var krevende siden han gjerne vil spore samtalen inn på uvesentlige ting, men fikk hentet han inn igjen. Nå er det viktig at vi klarer å holde fast på de ukentlige møtene og at vi får resultater ut av det.

Endret 1. oktober 2015 av Nicklusheletida

[Trine]

Her skal jeg si det plutselig ble fortgang på ting. Jeg sa til fastlegen at vi ikke hadde mer tid å miste. Legetime for ca 14 dager siden og brev i posten i dag og time til Dps i morgen. Konstrukt møte med x-en i dag selv om det også var krevende siden han gjerne vil spore samtalen inn på uvesentlige ting, men fikk hentet han inn igjen. Nå er det viktig at vi klarer å holde fast på de ukentlige møtene og at vi får resultater ut av det.

Oi, det må jeg si gikk fort. Skal du være med sønnen din i morgen?

[Nicklusheletida]

Oi, det må jeg si gikk fort. Skal du være med sønnen din i morgen?

Han er 22 år  Jeg var på jobb.

[Trine]

Han er 22 år  Jeg var på jobb.

Hehe...var litt godt å høre. Virket som dere hadde veldig kontroll og diskuterte før møtet på dps. Så da tenkte jeg dere kanskje skulle være med og jeg tenkte at det kanskje var litt vel kontrollerende Vet du hvordan det gikk i dag da?

[Nicklusheletida]

Hehe...var litt godt å høre. Virket som dere hadde veldig kontroll og diskuterte før møtet på dps. Så da tenkte jeg dere kanskje skulle være med og jeg tenkte at det kanskje var litt vel kontrollerende Vet du hvordan det gikk i dag da?

Nei, så kontrollerende er jeg ikke :-)

Jeg vet ikke hvordan det gikk heller. Rett etter timen dro han av gårde på ferie og jeg går ut i fra at han fortsatt sitter på flyet.

 

[Trine]

Nei, så kontrollerende er jeg ikke :-)

Jeg vet ikke hvordan det gikk heller. Rett etter timen dro han av gårde på ferie og jeg går ut i fra at han fortsatt sitter på flyet.

 

Aha...håper han får en fin ferie og kanskje får gitt tankene en pause

[Nicklusheletida]

 

[Nicklusheletida]

Aha...håper han får en fin ferie og kanskje får gitt tankene en pause

Har fått rapporter fra storesøstra som er med han. Han er i fin form og godt humør så lenge han får sove om natta. Når han sover i 8 timer er alt bra med han. Når han bare sover i 4 timer er han fjern dagen etter og i sin egen verden.

Han legger seg tidlig, men hun sier det er angstfylt tankekjør som gjør at han ikke får sove. Da er han ikke helt fri for depresjonen enda og det er nok årsaken til alt det andre også. Han likte timen på Dps og ønsker å fortsette. Dumt at han sluttet med tabletter tidligere i høst. Da fik han et litt tilbakefall. Ser ut som mørket påvirker han negativt. Får angst når mørket kommer. Det samme som skjedde i fjor høst det, bare at da var han mye mye verre.

Jeg tror vi skal få han frisk ved å ta små skritt fremover.Ikke stresse han på de ukentlige møtene våre.