Ekspertsvar Vil ha abilify

[frosken]

Ok, får høre neste gang han kommer. 

Det er litt paradoksalt at NÅ hvor du faktisk _blir_ ordentlig fulgt opp av både psykiater og psykepleier, hvor de forsøker å finne en bedre medisinering for deg, så får du det for deg at du vil begynne å rote på egenhånd. I de årene jeg har kjent deg, har du aldri hatt en bedre oppfølgning enn nå, og jeg tenker at du ødelegger for deg selv ved å ikke fortsette å forholde deg til disse to behandlerne og forsøke sammen med dem å finne en bedre løsning.

[stjernestøv]

Det er litt paradoksalt at NÅ hvor du faktisk _blir_ ordentlig fulgt opp av både psykiater og psykepleier, hvor de forsøker å finne en bedre medisinering for deg, så får du det for deg at du vil begynne å rote på egenhånd. I de årene jeg har kjent deg, har du aldri hatt en bedre oppfølgning enn nå, og jeg tenker at du ødelegger for deg selv ved å ikke fortsette å forholde deg til disse to behandlerne og forsøke sammen med dem å finne en bedre løsning.

Føler bare de er lei av meg jeg. Rote på egenhånd ja, jo det er vel det å redusere til 2 mg. Men jeg føler det er nødvendig, men får tenke på det da. 

[frosken]

Føler bare de er lei av meg jeg. Rote på egenhånd ja, jo det er vel det å redusere til 2 mg. Men jeg føler det er nødvendig, men får tenke på det da. 

Jeg tror ikke du har noe særlig grunnlag for å mene at de er lei av deg. Du er derimot grundig lei av å ha det slik du har det, og det er forståelig. Du må imidlertid gjøre gode valg for deg selv slik at du øker sannsynligheten for å kunne få det bedre. Jeg mener det klokeste du kan gjøre er å følge det opplegget de gir deg og samtidig sørge for at de ikke er i tvil om hvor frustrert og fortvilet du er.

Når du har det vanskelig, så starter du ofte å rote med medisinene dine. Etter noen dager blir du vesentlig dårligere, og så øker du medisinene igjen. Denne strategien bruker du som en slags avledningsmanøver når du har det vanskelig. Det vil være en bedre strategi at du sier til sykepleieren at du kunne ønske at de kunne finne en måte å hjelpe deg mer på.

[stjernestøv]

Jeg tror ikke du har noe særlig grunnlag for å mene at de er lei av deg. Du er derimot grundig lei av å ha det slik du har det, og det er forståelig. Du må imidlertid gjøre gode valg for deg selv slik at du øker sannsynligheten for å kunne få det bedre. Jeg mener det klokeste du kan gjøre er å følge det opplegget de gir deg og samtidig sørge for at de ikke er i tvil om hvor frustrert og fortvilet du er.

Når du har det vanskelig, så starter du ofte å rote med medisinene dine. Etter noen dager blir du vesentlig dårligere, og så øker du medisinene igjen. Denne strategien bruker du som en slags avledningsmanøver når du har det vanskelig. Det vil være en bedre strategi at du sier til sykepleieren at du kunne ønske at de kunne finne en måte å hjelpe deg mer på.

Men han sa jo sist "Du er vel glad til for at jeg ikke kommer neste uke"? Så det er vel gjensidig da tror han. Han vil jeg skal eksponere meg men det er vanskelig, han prøver vel å hjelpe men jeg klarer jo ikke følge opp med eksponering. Jeg tror ikke de forstår alvoret her, og jeg prater lite når han er her. Vet ikke hva jeg skal si heller. 

Ja kanskje dumt da å rote med medisinene, men dette er ikke noe liv. Bare sitte i sofaen hele dagen og tenke på alt jeg ikke klarer. 

[frosken]

Men han sa jo sist "Du er vel glad til for at jeg ikke kommer neste uke"? Så det er vel gjensidig da tror han. Han vil jeg skal eksponere meg men det er vanskelig, han prøver vel å hjelpe men jeg klarer jo ikke følge opp med eksponering. Jeg tror ikke de forstår alvoret her, og jeg prater lite når han er her. Vet ikke hva jeg skal si heller. 

Ja kanskje dumt da å rote med medisinene, men dette er ikke noe liv. Bare sitte i sofaen hele dagen og tenke på alt jeg ikke klarer. 

Det høres ut som om han oppfatter det som om du er lei av ham. Du har ikke fortalt om noe som gir grunn for å tro at han er lei av deg.

[Inner self]

Du har jo angstproblemer etter hva jeg forstår, i tillegg til schizoaffektiv. Da er zyprexa den medisinen som tar mest av angsten. Risperdal på nummer to og zeldox og abilify på siste. Så vidt jeg vet. Kanksje en fagperson kan bekrefte eller avkrefte mine påstander?

[stjernestøv]

Det høres ut som om han oppfatter det som om du er lei av ham. Du har ikke fortalt om noe som gir grunn for å tro at han er lei av deg.

Jeg er jo litt lei av å trenge hjelp, av å være i den situasjonen jeg er i. Lei av å ta serum prøver, som jeg må snart igjen. Og hvis jeg blir dårlig av å redusere er jo spørsmålet "Hvordan dårlig"?. Føler meg ikke på topp nå heller akkurat. 

[stjernestøv]

Du har jo angstproblemer etter hva jeg forstår, i tillegg til schizoaffektiv. Da er zyprexa den medisinen som tar mest av angsten. Risperdal på nummer to og zeldox og abilify på siste. Så vidt jeg vet. Kanksje en fagperson kan bekrefte eller avkrefte mine påstander?

Men hvis det er angst burde vel risperdal hjelpe på det? Er så frustrert nå over situasjonen, kanskje jeg hadde vært en helt annen uten medisiner. 

[Inner self]

Det er vel en del av din psykdom, att du slutter og begynner på medisin. Jeg var slik før, men det blir bedre når man e vant med en mesin fast. Tror jeg.

 

Men du er jo ett fritt menneske, og det virker som du har bestemt deg

[Trine]

Men hvis det er angst burde vel risperdal hjelpe på det? Er så frustrert nå over situasjonen, kanskje jeg hadde vært en helt annen uten medisiner. 

Du har en hukommelse som får min til å virke fantastisk Du har jo prøvd uten medisiner. Det gikk ikke særlig bra. Det gikk ikke bra å trappe ned heller. Noen ganger må man gjøre litt selv for å bli bedre. Du burde få psykepleieren til å hjelpe deg med angsten, men da må du faktisk igjennom ganske mye ubehag. Men dersom du faktisk har angst så vil ubehaget etterhvert bli borte. Det du må er å bestemme deg for om du faktisk vil bli bedre eller ikke. Dersom du vil bli bedre så må du stå på litt selv. Jeg aner ikke hvor lenge, men sikkert en god stund. Det vil kreve endel av deg. Men på sikt vil det gjøre livet ditt bedre. La psykiateren styre medisinbruken din og la sykepleieren hjelpe deg med angsten. Og for all del, fortell sykepleieren akkurat hvordan du føler deg slik at det ikke er noen tvil. En ting er ihvertfall sikkert. Du blir ikke bedre av å ligge på sofaen og tenke over hvordan du føler deg.

Så vil jeg anbefalle deg å kjøpe en liten notisbok hvor du skriver ned hvordan du har det og hva slags medisiner du går på. Du husker tydeligvis ikke hvordan du var da du trappet ned. Du trenger kanskje ha det svart på hvitt. Også, ikke gjør som meg, jeg husker ikke hvor jeg har lagt boka jeg skriver alt jeg må huske

[stjernestøv]

Du har en hukommelse som får min til å virke fantastisk Du har jo prøvd uten medisiner. Det gikk ikke særlig bra. Det gikk ikke bra å trappe ned heller. Noen ganger må man gjøre litt selv for å bli bedre. Du burde få psykepleieren til å hjelpe deg med angsten, men da må du faktisk igjennom ganske mye ubehag. Men dersom du faktisk har angst så vil ubehaget etterhvert bli borte. Det du må er å bestemme deg for om du faktisk vil bli bedre eller ikke. Dersom du vil bli bedre så må du stå på litt selv. Jeg aner ikke hvor lenge, men sikkert en god stund. Det vil kreve endel av deg. Men på sikt vil det gjøre livet ditt bedre. La psykiateren styre medisinbruken din og la sykepleieren hjelpe deg med angsten. Og for all del, fortell sykepleieren akkurat hvordan du føler deg slik at det ikke er noen tvil. En ting er ihvertfall sikkert. Du blir ikke bedre av å ligge på sofaen og tenke over hvordan du føler deg.

Så vil jeg anbefalle deg å kjøpe en liten notisbok hvor du skriver ned hvordan du har det og hva slags medisiner du går på. Du husker tydeligvis ikke hvordan du var da du trappet ned. Du trenger kanskje ha det svart på hvitt. Også, ikke gjør som meg, jeg husker ikke hvor jeg har lagt boka jeg skriver alt jeg må huske

Jeg har dårlig hukommelse ja, husker ikke på hvilke måte jeg blir dårlig når jeg reduserer. Om det er det at jeg blir rar, får angst...da er jeg jo der allerede. Må vel gjøre en innsats selv ja, gå ute....uff det er så vanskelig. Prøve å gå på besøk og kanskje, komme meg litt ut. Men jeg blir jo rar hele tiden. 

[laban]

 Jeg tror ikke de forstår alvoret her, og jeg prater lite når han er her. Vet ikke hva jeg skal si heller. 

Hvordan skal de forstå alvoret hvis du ikke kommuniserer hvordan du har det, eller forsøker å dekke over det?

Det er en dårlig strategi å formidle store problemer og sterkt redusert livskvalitet på nett, samtidig som du er taus overfor de som følger deg opp.  

Jeg forstår at du har det vanskelig, og jeg vet lite om medisiner eller behandling for psykiske lidelser.  Men det er begrenset hvor mye hjelp du kan få av dem du nå betror deg til dag etter dag - anonyme nettbrukere. 

 

[stjernestøv]

Hvordan skal de forstå alvoret hvis du ikke kommuniserer hvordan du har det, eller forsøker å dekke over det?

Det er en dårlig strategi å formidle store problemer og sterkt redusert livskvalitet på nett, samtidig som du er taus overfor de som følger deg opp.  

Jeg forstår at du har det vanskelig, og jeg vet lite om medisiner eller behandling for psykiske lidelser.  Men det er begrenset hvor mye hjelp du kan få av dem du nå betror deg til dag etter dag - anonyme nettbrukere. 

 

Jeg har bare lite å snakke om i RL, han spurte sist om det var lettere å skrive på nettet. Det er jo det, kunne jo bare bedt han lese her da. Men det virket som han forstod at jeg slet en gang han var her, at jeg ikke hadde det noe greit. Han vil jo jeg skal eksponere meg, hente posten hver dag. Men det er fort gjort å hente posten og det går jo greit. Syns det er greit å få råd her inne jeg da, men jeg føler meg jo håpløs i grunn. 

[frosken]

Jeg er jo litt lei av å trenge hjelp, av å være i den situasjonen jeg er i. Lei av å ta serum prøver, som jeg må snart igjen. Og hvis jeg blir dårlig av å redusere er jo spørsmålet "Hvordan dårlig"?. Føler meg ikke på topp nå heller akkurat. 

Du pleier å bli veldig redd når du reduserer, du får f.eks. forestillinger om at barna dine er i alvorlig fare. Noen ganger blir du verre med en gang, andre ganger tar det litt lengre tid.

Du trenger å fokusere på å kommunisere med dine behandlere, være tydelig på hvor fortvilet du er. Samtidig trenger du å akseptere at du har en alvorlig psykisk lidelse, en sykdom som sjelden gjør det helt symptomfri. Når man har kroniske sykdommer, så må man gjøre en jobb med seg selv slik at man prøver å gjøre det beste ut av de mulighetene man har.

 

[stjernestøv]

Du pleier å bli veldig redd når du reduserer, du får f.eks. forestillinger om at barna dine er i alvorlig fare. Noen ganger blir du verre med en gang, andre ganger tar det litt lengre tid.

Du trenger å fokusere på å kommunisere med dine behandlere, være tydelig på hvor fortvilet du er. Samtidig trenger du å akseptere at du har en alvorlig psykisk lidelse, en sykdom som sjelden gjør det helt symptomfri. Når man har kroniske sykdommer, så må man gjøre en jobb med seg selv slik at man prøver å gjøre det beste ut av de mulighetene man har.

 

Ok, jeg vil ikke være redd. 

Føler ikke jeg har så mange muligheter for tiden. Jeg får bare kommunisere med sykepleieren da, det er jo han som kommer hit. Men jeg blir så tom for ord, men skal prøve. 

[stjernestøv]

Er veldig glemsk for tiden og det legger de rundt meg merke til. 

[frosken]

Ok, jeg vil ikke være redd. 

Føler ikke jeg har så mange muligheter for tiden. Jeg får bare kommunisere med sykepleieren da, det er jo han som kommer hit. Men jeg blir så tom for ord, men skal prøve. 

Du er god på å uttrykke deg skriftlig. Det var jo også da du viste psykiateren noe du hadde skrevet at han innså at du var deprimert. Jeg synes du skal prøve å bruke tiden mellom timene til å skrive litt om hvordan du har det og hvilke endringer du skulle ønske var mulig for deg. Du kan la sykepleieren lese det du har skrevet når han kommer.

[Trine]

Jeg har dårlig hukommelse ja, husker ikke på hvilke måte jeg blir dårlig når jeg reduserer. Om det er det at jeg blir rar, får angst...da er jeg jo der allerede. Må vel gjøre en innsats selv ja, gå ute....uff det er så vanskelig. Prøve å gå på besøk og kanskje, komme meg litt ut. Men jeg blir jo rar hele tiden. 

Ja, det er vanskelig og det kan føles utrolig urettferdig. Mens andre sklir igjennom livet så må man jobbe og slite pga noe man ikke har bedt om. Men for din egen del kan det være verdt det. Prøv å tenk at nå er nå denne situasjonen slik den er da, hva kan du gjøre for å få den litt bedre. Om det går greit å gå til postkassa så gå litt lenger enn dit før du snur, tar med deg posten og går hjem. Kanskje du kan starte med å få besøk, istedefor å dra på besøk? Inviter noen du stoler på og som du kan si ifra til dersom du begynner å føle deg rar. Om hukommelsen din er dårlig så skriv ned hvordan dagene er. Det er også en god ide å skrive til sykepleieren dersom du har problemer med å uttrykke deg. Jeg har gjort det endel ganger det siste året og det blir faktisk godt mottatt. Dama på NAV takket til og med for at jeg hadde skrevet hvordan jeg hadde det, da var det lettere for henne å forstå. Jeg klarer nemlig ikke uttrykke meg riktig når jeg prater.

[stjernestøv]

Du er god på å uttrykke deg skriftlig. Det var jo også da du viste psykiateren noe du hadde skrevet at han innså at du var deprimert. Jeg synes du skal prøve å bruke tiden mellom timene til å skrive litt om hvordan du har det og hvilke endringer du skulle ønske var mulig for deg. Du kan la sykepleieren lese det du har skrevet når han kommer.

Spørs om han orker å lese det da. 

[frosken]

Spørs om han orker å lese det da. 

Det er ingenting av det du har fortalt som tyder på at han vil være uvillig til å lese noe du har skrevet.