Er ikke syk nok til å få hjelp...

[Gjest Anonym]

Endelig brast det for meg sist jeg var på jobb. Jeg har kjempet i mot i mange år. Bare ønsket å sove, ikke orket noe, stengt meg inne. Jeg har nesten ingen venner igjen, ikke rart det, jeg sluttet jo å kontakte dem. Men alikevel er jeg privligert, for de få vennene jeg har er gode venner. De ser at jeg sliter, og krever ingen forklaring.

Jeg har ikke tiltak, klarer ikke konsentrere meg.

Så sist jeg var ute på jobb brast det, da fikk jeg ikke sove lenger på nettene, veien hjem er lang herfra, og tingene var ikke slik de skulle være hjemme.

Jeg tok endelig mot til meg og gikk til sykepleier, fordi hodepinen jeg hadde truet med å sprenge hodet mitt. Og det føltes som om jeg ville knekke på midten.

Og jeg ble hjemsendt....

Hjemme oppsøkte jeg min egen lege som sykemeldte meg, tok depresjonstest på meg og tilbudte meg antidepressiva.

Jeg vil ikke ha medisiner, jeg vil bare så inderlig gjerne snakke med noen.....

Hun sendte brev til psykriatisk poliklinkikk.

Nå 7 uker etterpå får jeg svar fra psykriatisk poliklinikk at de hadde vurdert min sak, og kommet til at jeg var jo ellers frisk, og at de derfor ikke hadde kapasitet.

De anbefalte meg å vente et par måneder, og heller prøve igjen om det ikke var blitt bedre. Ellers så anbefalte de meg å begynne med antidepressiva.

Henger dette på greip i velferdsnorge?

Jeg vil ikke ha antidepressiva, jeg har sett resultatene hos andre mennesker som har brukt dette.

De lever i en tåkeheim, de virker på meg likegyldige. Jeg kan ikke huske sist jeg så min mor oppleve pur glede eller sorg.

Jeg vil ikke snevre følelsene mine enda mer inn enn det de allerede er.

Det er jo ut av den likegyldige tåkeheimen som jeg befinner meg i at jeg vil ut av.

Så nå sitter jeg igjen her på jobb......måtte gjøre noe, forsøke å fungere ihvertfall.

Og jeg klarer det, såvidt holder jeg hodet mitt oppe. Men jeg knekker snart på midten.

Skulle så gjerne grått, men jeg klarer ikke det heller.

Skulle så gjerne sovet, men klarer ikke det heller.

Hvor syk må jeg være for å få lov til å snakke med noen?

Jeg håper at jeg makter å holde ut til en eventuell privatpraktiserende psykolog kan ta i mot meg. Legen har ihvertfall sendt henvisning til en........

Dette ble langt men jeg måtte bare få det ut

[vin]

Jeg vet ikke hvr du bor , men i stvg kan en få hjelp på timen hos akuttpsyk. ved legevakten...jeg tok kontakt med dem i høst , og fikk time samme dag.

[Gjest anonym]

Jeg vet ikke hvr du bor , men i stvg kan en få hjelp på timen hos akuttpsyk. ved legevakten...jeg tok kontakt med dem i høst , og fikk time samme dag.

Takk for svar vin

Det var et stort skritt for meg i det hele tatt å be om hjelp.......

Dette er noe jeg har gått og kjempet med i mange år....

Problemet mitt er at jeg er så livredd for å bryte sammen, nå har jeg endelig klart å slutte å gråte for en stund, og er redd for at hvis jeg begynner å gråte igjen, så klarer jeg ikke å stoppe.

Det er vanskelig å be om hjelp på den måten som du sier......da blir jeg jo en belastning for familien min.

Orker heller ikke belaste samboeren min mer heller, selv om han vet nokså mye av det jeg går og tenker på. Men han har sine egne problemer.

Bryter jeg sammen foran mor så klandrer hun seg selv, og tror at det er noe hun har gjordt galt.

Når jeg tolker henne ut fra samtaler vi har hatt der jeg har fortalt litt om hvordan jeg har det, og at jeg vil snakke med noen virker det som om hun vil feie det vekk.

Og det at jeg er på jobb igjen nå tolker hun som at jeg er bra og ikke lenger trenger å snakke med psykolog.

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg påfører henne enda mer smerte enn det hun allerede har og har opplevd.

Jeg orker ikke fortelle.......orker ikke være en belastning for noen.........

[Gjest nedbrutt og lei]

Takk for svar vin

Det var et stort skritt for meg i det hele tatt å be om hjelp.......

Dette er noe jeg har gått og kjempet med i mange år....

Problemet mitt er at jeg er så livredd for å bryte sammen, nå har jeg endelig klart å slutte å gråte for en stund, og er redd for at hvis jeg begynner å gråte igjen, så klarer jeg ikke å stoppe.

Det er vanskelig å be om hjelp på den måten som du sier......da blir jeg jo en belastning for familien min.

Orker heller ikke belaste samboeren min mer heller, selv om han vet nokså mye av det jeg går og tenker på. Men han har sine egne problemer.

Bryter jeg sammen foran mor så klandrer hun seg selv, og tror at det er noe hun har gjordt galt.

Når jeg tolker henne ut fra samtaler vi har hatt der jeg har fortalt litt om hvordan jeg har det, og at jeg vil snakke med noen virker det som om hun vil feie det vekk.

Og det at jeg er på jobb igjen nå tolker hun som at jeg er bra og ikke lenger trenger å snakke med psykolog.

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg påfører henne enda mer smerte enn det hun allerede har og har opplevd.

Jeg orker ikke fortelle.......orker ikke være en belastning for noen.........

Jeg føler så inderlig med deg. Jeg har det omtrent slik selv. Jeg kjenner jeg svinger veldig, men i dårlige perioder klarer jeg ikke ta kontakt med noen for å få hjelp, og når jeg har gode perioder, ser jeg liksom ikke at jeg har noe problem, så da blir det heller ikke til at jeg tar kontakt med noe hjelpeapparat.

Men, du har kommet mye lenger enn meg, du har ihvertfall klart å komme til å prøve å få hjelp. Og det er jo kjempebra!

Vet ikke hva jeg kan si for at du skal få det bedre, annet enn at du som er så flink til å stå på for å få hjelp kommer ut av det.

Mulig jeg tar helt feil. Men jeg håper dette var en liten oppmuntring allikevel. Du er ikke alene ihvertfall - selv om det er en mager trøst.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke alle kan få hjelp i spesialisthelsetjenesten. Til det er kapasiteten for liten.

Derfor må vi kreve at mange prøver behandling i primærhelsetjenesten i kommunen først. Mange vil greie seg og bli friske av dette. For de hvor dette ikke er tilstrekkelig, vil henvisning til spesialisthelsetjenesten være riktig.

Dette gjelder både for psykiske og somatiske lidelser.

[Gjest Ektefelle]

Dersom du ikke får hjelp noen andre steder, så kan du forsøke å ta kontakt med Familievernkontoret i nærheten av der du bor.

Det har jeg gjort når det har røynet på, og de tilbyr i alle fall et sted hvor du kan prate. Enkelte kontorer har også psykologer tilgjengelig gjennom tjenesten.

[Gjest Anonym]

Ikke alle kan få hjelp i spesialisthelsetjenesten. Til det er kapasiteten for liten.

Derfor må vi kreve at mange prøver behandling i primærhelsetjenesten i kommunen først. Mange vil greie seg og bli friske av dette. For de hvor dette ikke er tilstrekkelig, vil henvisning til spesialisthelsetjenesten være riktig.

Dette gjelder både for psykiske og somatiske lidelser.

Takk for svar alle!

Jeg skjønner jo såpass at ikke alle kan få hjelp.

Dette er velferdsnorge på sitt beste.

Nå er det vel bare slik at de av oss som ikke makter å gråte lenger hos legen, de som for ikke å bryte totalt sammen holder seg oppe med å anlegge en likegyldig maske ikke er syke nok til å få hjelp.

Jeg er livredd for å bryte sammen totalt, livredd for at hvis jeg kjenner på det vonde så vil jeg aldri klare å komme oppå igjen.

Jeg er sikker på at hvis jeg gråter så vil jeg aldri klare å stoppe igjen.

Livredd for at hvis jeg slipper dette løs nå som jeg står her, for frisk til å få hjelp, så vil det være for sent når de oppdager hvor syk jeg egentlig er.

Jeg er livredd for å fortelle min mor om hvor ille det er, for hun klandrer seg selv. Og jeg vet at så vondt som hun har det så vil hun ikke takle å se at jeg går under.

Derfor holder jeg meg heller oppe, legger på meg en likegyldig maske, og håper og ber om at jeg kanskje kan få tid hos en psykolog, for da kan jeg endelig puste ut, for da står jeg ikke lenger helt alene.

Men jeg knekker snart i to..............

Kjenner ingen glede lenger.

Jeg skulle så gjerne snakket med noen. Skulle så gjerne snakket med noen som har kunnskap om hvordan det er å leve sammen med noen med personlighetsforstyrrelse.

Tankene mine er kaos.........jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.....

Men jeg burde vel sende en stor takk til velferdsnorge, fordi det alltid er mulig å få hjelp når man trenger det.

Når jeg får anledning skal jeg kjøpe en orange kjeledress, og trykke navnet mitt +AS på ryggen på den, og gå ned på komunen og overrekke den til en av de ansatte der, fordi det er jeg som betaler hans/hennes lønn + mer til, så det er bare rett og rimelig at de går i arbeidstøy fra sin arbeidsgiver.

Jeg er forbannet...........det er den eneste følelsen jeg tillater meg å kjenne på....