Forskjellsbehandling mellom barnebarn

[AnonymBruker]

Jeg trenger å lufte noe før jeg blir "gal". Jeg er en dame på 40 år som har to barn og samboer. Jeg vokste opp med mor, stefar og en 10 år yngre søster. Jeg tror ikke jeg har oppfattet ting feil hvis jeg sier at jeg ikke akkurat har vært stefars favoritt oppgjennom årene (han kom inn i livet mitt da jeg var rundt 7 år). Nå har jeg kommet så langt at jeg kan si at jeg forstår ham, man føler ikke det samme for stebarn som biologiske barn. Selvsagt burde man ikke vise det, men jeg forstår at dette er utfordrende dag etter dag. Det jeg har vasneklige med å forstå, er at også min mor behandler oss og barna våre forskjellig.

Jeg og min søster fått barn, to stk hver på omtrent samme alder. Nå viser det seg at mine foreldre passer min søsters barn veldig mye, flere dager i strekk, og ting har utartet på en slik måte at min søsters barn ikke vil være hjemme, de vil være hos mormor og morfar. De skriker og hyler hver gang mormor drar og min søster og samboer ser ikke ut til å synes dette er problematisk. Mormor er ofte sliten (man blir vel det når man passer en toåring og en femåring flere dager i strekk og selv er over 60 år). Jeg blir sur for dette. Når vi kommer på besøk møter vi en utslitt mormor uten overskudd, fordi hun er fullt opptatt med "de andre". Mine barn har aldri tilbrakt så mye som et sekund alene sammen med mormor og morfar. De blir aldri invitert på besøk en helg eller en kveld for å gjøre noe morsomt. Hvis de blir invitert føler jeg at det er mest fordi de skal være selskap og lekekamerater for "de andre". Jeg har også opplevd at mine foreldre har vært på besøk hos min søster (vi bor i samme by, foreldrene mine 2-3 timer unna), uten å engang å si fra til oss at de er her. En gang møtte vi på dem tilfeldig, og da hadde jeg akkurat sendt sms-er med min mor, uten at hun fortalte meg at "vi er forresten i byen". Da var hun sammen med min søsters familie. Plutselig kan jeg se at min søster legger ut bilder på snap av mormor hjemme hos dem, uten at jeg vet noen ting. Jeg ville syntes det var svært spesielt hvis jeg dro hele veien til bygda de bor i og besøkte en venninne uten å stikke innom dem eller engang si i fra at jeg var på de kanter.

Jeg har prøvd  invitere mormor og morfar på diverse tilstelninger og oppvisninger som mine barn deltar på, og da tar de alltid med seg min søsters barn, fordi "de synes det er så gøy". Dette ender som regel opp med at mormor og morfar må passe på min søsters barn i stedet for å se på mine, og må dra tidligere fordi min søsters toåring må legge seg... så selv disse tilstelningene der mine barn skal være midtpunkt ender opp med å handle om "de andre".

Hvis vi er ute sammen tar mormor fullt ansvar for min søsters unger, har dem på fanget, blir med dem på do, skjærer opp maten deres, skryter og følger med når de gjør noe, nesten som om det skulle være hennes egne barn, og jeg føler at hun ikke er like opptatt av mine. Dette gjør hun selv om jeg kommer alene med to barn og kunne trengt en ekstra hånd, i forhold til min søster som også har med samboeren sin. Hun har også gått inn på en butikk med mitt og min søsters barn som er jevngamle for å handle til dem, og min søsters barn kommer ut med ting som mitt barn ikke fikk, og det ender opp i gråt. Da sier mormor at "det fikk hun ikke med seg, og at hun klarer ikke følge med på alt, og at mitt barn må være mer frempå". Men akkurat dette barnet mitt er ikke spesielt frempå, og jeg synes ikke hun skal "straffes" for det. Hun føler seg ikke like trygg på mormor og morfar som "de andre", noe som vel ikke er så rart. Mormor slår det ut på at hun er "sky og tilbaketrukket", men burde ikke mormor da sette av litt ekstra tid for å skape trygghet og tillit? Kanskje det ville vært enklere å bli kjent uten "de andre" hengende i armene hele tiden?

Mitt eldste barn har spurt med ved 3 anledninger hvorfor det virker som mormor og morfar heller vil være sammen med "de andre" enn dem. Foreløpig har jeg skyldt på meg selv, sagt at mormor og morfar har et bedre forhold til min søster enn meg, og at det nok er derfor det blir sånn. Men nå skal det sies at vi har hatt et helt greit forhold de siste 10 årene, og jeg og min mor skravler på telefonen flere ganger i uken...så vårt forhold skulle ikke være noen grunn til å svikte barnebarna. Mormor bruker masse penger "de andre", og for å gjøre opp for dette hender det seg at hun henter mine barn, tar de med på en handletur og kjøper masse nye klær til dem, og oppgir som grunn at "de andre" får så mye hele tiden at hun må "gjøre opp for seg". Det er nå fint at hun gjør det, men jeg skulle jo ønske ting foregikk på en annen måte, at det ikke føles som en plikt.

Hvorfor føler hun ikke samme behov for samvær med mine barn? De er to veldig flotte unger på alle måter, fin adferd og helt greie... i motsetning til min søsters unger, som kan være svært bråkete og krevende og krangler med hverandre og sliter mormor helt ut (dette har mormor sagt selv).

Greia er at jeg lurer på om det er smart av meg å ta opp dette. Er dette i-landsproblemer som jeg bør overse? Min samboer har spurt meg om jeg ønsker å ha det på samme måte som min søster, at våre barn skal være nesten like mye hos mormor og morfar som de er hjemme... men det vil jeg jo selvfølgelig ikke. Jeg skulle bare ønske det ikke var SÅ stor forskjell, liksom. Har jeg grunn til å være opprørt, eller er jeg en sutreunge selv? Bør jeg ta det opp? Og ikke minst....HVORFOR er det slik?

Anonymkode: 39ca9...ada

[Dorthe]

Jeg tror kanskje din mor har sett din søsters barn oftere enn dine og derfor har et nærmere forhold til dem.  Det betyr slett ikke at hun bryr seg mindre om dine enn din søsters.  Kanskje hun ikke engang har tenkt på det?  Så jeg synes absolutt du kan ta det opp med din mor.  Det kan være andre grunner også som at hun føler at din søster trenger mer hjelp enn deg, ting du kanskje ikke har tenkt på.

Så ta en prat så kanskje det løser seg.  Lykke til.

Endret 6. desember 2015 av Dorthe

[Solemnity]

Jeg bifaller Dorthe. Jeg tror muligens dette kommer av andre grunner enn du selv tror - at det er mulig søsteren din rett og slett trenger moren din mer i denne fasen. Som du selv sier, så kunne du aldri tenkt deg å ha ungene dine halvparten av tiden hos noen andre. Det tror jeg de fleste velfungerende foreldre føler også, så da ligger det kanskje noe der?

Løsningen er nok kommunikasjon. Ikke start anklagende, men vær heller åpen og nysgjerrig.

[påskelilje]

Min mor har i lange perioder vært mer hos oss og hatt mer kontakt med mine barn enn med min søsters barn, selv om vi bor nesten like nærme henne begge to. Min mor ønsket å bruke mer tid med min søsters barn, men følte at det aldri passet når hun foreslo at hun skulle komme eller at barna skulle komme på besøk. Dette tæret nok på både min mor og min søster, og for min del var det absolutt ikke meningen  okkupere min mors tid og overskudd slik at ikke min søster fikk del i henne. Men det løste seg da min mor og min søster fikk snakket om dette, og min mor fikk sagt at hun gjerne ville være sammen med dem og gjerne ville hjelpe - men da måtte min søster bli flinkere til å spørre konkret om hjelp. Og de fikk i stand en fas ordning med en gang i uka + at min søster virkelig har blitt flinkere til å spørre og ta i mot hjelp med ungene.

Så ta en prat med foreldrene dine  det er slett ikke sikkert at de gjør dette med vilje. Kanskje de ikke tenker at dere har bruk for dem. Og så synes jeg du kan ta en ekstra prat om det barnet som er veldig forsiktig og inadvendt - at hun trenger mormor ekstra mye, at hun trenger å bli sett.

Jeg skjønner at du følere det sårt. Men ikke anklag! Jeg mente ingenting vondt da jeg spurte min mor om barnevakttjenester da mine barn var mindre. Det var ikke så ofte min mor passet mine barn, men det var i en periode oftere enn hun passet min søsters.

[Nicklusheletida]

Jeg tror det er som de andre er inne på her, at du muligens viser deg mer selvstendig enn søsteren. Nå har ikke jeg barnebarn enda, men denne tråden fikk meg til å tenke etter hvordan jeg selv er.

Jeg ringer nok mye sjeldnere til det barnet som alltid har vist seg selvstendig og alltid gir uttrykk for at hun har det bra. Når jeg ringer, så er det ofte slik.- Mamma, jeg har det veldig travelt akkurat nå, kan jeg ringe deg senere?

Så det trenger ikke være slik at din mor bryr seg mindre, men det kan hende hun slapper mer av når det gjelder dere.

Ellers så synes jeg det må gå an å ta det opp og spørre hvorfor det er slik.