Vil jeg ha barn?

[leahli]

jeg føler meg litt presset av tiden nå, jeg er godt over 30 år og jeg vurderer å få barn, men jeg er såå usikker. Mest redd... Redd for at livet blir værre, fødselsdepresjon, at jeg å typen skal bli kranglete, er bare så redd for å ødelegge allt. En liten del av meg vil ikke ha et barn som kan ødelegge allt, men en annen del gråter og stryker meg over den tomme magen  mens jeg ser på fødsels tv, en evig kamp innvendig. Skal, skal ikke... Hvordan hadde dere det før dere fikk barn? Er det verdt risikoen? Flere som er i mine sko? Jeg klarer ikke bestemme meg, men kjenner det ville vært veldig trist om jeg ikke får barn..kan noen hjelpe meg litt? Tankene bare raser!  Skremmende ! 

[nangilima]

Hei!

Dette må jeg bare svare på!

Jeg hadde det akkurat som deg, jeg var veldig i tvil og var redd for at alt skulle bli veldig annerledes. Kjæresten min ønska seg veldig barn og det ble til at vi prøvde til slutt.

Jeg ante ikke hva som venta meg, selv om jeg faktisk trodde det, jeg hadde jo venner som hadde fått barn og de hadde fortalt og jeg observert. Noen hadde tilogmed sagt at det er fint med barn men de hadde også klart seg fint uten. Hmmmm

 I det jeg fikk se, føle, lukte og smake ☺ på den lille fremmede gutten som hadde ligget i magen min, skjønte jeg med ett at dette var det aller viktigste og fineste jeg hadde gjort i livet mitt. Og det første jeg tenkte var at dette her må jeg bare få oppleve igjen! Tankene jeg hadde hatt tidligere ble bare helt uforståelige. Man kan rett og slett ikke forstå hva det er å bli mamma uten selv å ha opplevd det. Magi?

Nå har det gått to og et halvt år siden jeg fikk et nytt menneske i livet mitt og jeg er fremdeles skråsikker på at dette er det fineste og viktigste jeg noen gang har gjort (og jeg har gjort mye) til tross for våkenetter, bæsj og trass ☺

Men det er meg da ☺

[laban]

Redd for at livet blir verre, fødselsdepresjon, at jeg og typen skal bli kranglete, er bare så redd for å ødelegge alt

Hva med "typen" / den potensielle barnefaren, hva vil han?  Hvordan er stabiliteten i forholdet deres, økonomien og arbeidsfordelingen?  Er en av dere eller begge av den rastløse typen som hater tanken på en A4-hverdag med mange voksenpoeng?  Har noen av dere (helse)problemer som i perioder dominerer eller begrenser tilværelsen?

Det er en påkjenning og en stor overgang når to blir tre.  Det er såpass mye arbeid at det er lett å bli lei hvis man egentlig ikke er motivert, men føler at det er for tidlig (gjelder neppe dere, siden dere er såpass voksne) eller at man gjør det fordi svigermor eller vennekretsen eller naboen synes det er på tide.  Alt kan selvfølgelig gå helt fint selv om barnet ikke er planlagt, men det er bra både for barn og foreldre at disse forandringene i livet, på godt og vondt, er noe man ønsker seg. 

Begge foreldrene bør være innstilt på at dere kommer i en ny situasjon.  Det er et dårlig utgangspunkt hvis han "går med på" å få barn fordi den biologiske klokka di tikker.  Særlig hvis dere har en skjev fordeling av f.eks. husarbeid fra før og / eller en av dere misliker planlegging og faste avtaler - det følger mye logistikk med familieforøkelse.  Og et barn binder dere sammen for mange år framover, selv om forholdet skulle gå i oppløsning. 

Veldig mange opplever jo noe i retning av det nangilima skriver ovenfor her og lurer kanskje på hvorfor man ikke gjorde det tidligere.  Dessuten er det veldig mange som ikke stopper med ett barn, men går i gang på nytt, selv om de kanskje samtidig klager over hvor slitne de er.  Det må bety noe, ikke sant?    Det handler mye om (vilje til) prioritering.  Når barnet først er der, må dere også være der for det.  Et barn suger kreftene ut av deg, men gir også uendelig mye tilbake.

[AnonymBruker]

jeg føler meg litt presset av tiden nå, jeg er godt over 30 år og jeg vurderer å få barn, men jeg er såå usikker. Mest redd... Redd for at livet blir værre, fødselsdepresjon, at jeg å typen skal bli kranglete, er bare så redd for å ødelegge allt. En liten del av meg vil ikke ha et barn som kan ødelegge allt, men en annen del gråter og stryker meg over den tomme magen  mens jeg ser på fødsels tv, en evig kamp innvendig. Skal, skal ikke... Hvordan hadde dere det før dere fikk barn? Er det verdt risikoen? Flere som er i mine sko? Jeg klarer ikke bestemme meg, men kjenner det ville vært veldig trist om jeg ikke får barn..kan noen hjelpe meg litt? Tankene bare raser!  Skremmende ! 

Hvis du ikke vet sikkert bør du ikke.

Anonymkode: 73b4d...23d

[Gjest Gargamel]

jeg føler meg litt presset av tiden nå, jeg er godt over 30 år og jeg vurderer å få barn, men jeg er såå usikker. Mest redd... Redd for at livet blir værre, fødselsdepresjon, at jeg å typen skal bli kranglete, er bare så redd for å ødelegge allt. En liten del av meg vil ikke ha et barn som kan ødelegge allt, men en annen del gråter og stryker meg over den tomme magen  mens jeg ser på fødsels tv, en evig kamp innvendig. Skal, skal ikke... Hvordan hadde dere det før dere fikk barn? Er det verdt risikoen? Flere som er i mine sko? Jeg klarer ikke bestemme meg, men kjenner det ville vært veldig trist om jeg ikke får barn..kan noen hjelpe meg litt? Tankene bare raser!  Skremmende ! 

Det er ikke vits i å vente til all frykt og tvil er borte, for det skjer aldri. Det kan være du har gode grunner til å la være eller vente, men jeg synes de grunnene du nevner er litt rare. Det er ikke sånn at et barn ødelegger forholdet mellom foreldrene, eller "ødelegger alt" som du sier. Fødselsdepresjon går vel over (?) Ellers hadde de bare kalt det depresjon.

Vi hadde det fint før vi fikk barn. Begge jobbet, god råd og masse frihet. Det var fint noen år, men jeg tror det hadde kanskje blitt litt kjedelig i lengden. Barn krever masse tid, men et eller annet skal man jo bruke fritiden til. Man kan jo heller bygge modelljernbane, trene masse eller feste hver kveld, men jeg synes det er bedre å bruke en del av tiden man har på barn.