Sinnemestring

[AnonymBruker]

I frustrasjonens time henvender jeg meg her. Jeg er en mann som i de siste årene har opplevd store forandringer i livet. 

Jeg har fått to barn, gått konkurs og havnet i gjeldsordning, vært alvorlig syk (innlagt på sykehus med store smerter) flere ganger, opplevd at samboerens psykiske helse har skrantet over tid, opplevd at samboeren nesten døde av svineinfluensavaksinen som jeg overtalte henne til å ta, opplevd at samboerens helse generelt har blitt mye dårligere etter dette. Så dårlig både fysisk og mentalt at jeg ble nødt til å sykmelde meg og til slutt ende på aap for å kunne være hjemme og ta meg av barna. 

Det siste året har faren min gått bort, vi fikk huset fylt med kloakvann i sommer og måtte bo tre måneder i en combi camp mens huset ble satt i stand. I mellomtiden ble samboeren igjen dårlig, med hjerneblødning og flyttet inn i egen leilighet for sin egen helses skyld. 

Her sitter jeg. Uten jobb. Med barna 100% av tiden. Lav inntekt. Jeg er barnas klippe. Den som er trygg og stabil. Men inni meg er det ett voldsomt kaos av sorg, ensomhet, avmakt, frustrasjon, men også glede, håp og kjærlighet. Jeg har, og har hatt barnevernets støtte siden vi selv søkte de om hjelp  (for det meste økonomisk, etter konkursen) for noen år siden. De informerte meg nylig om at de ønsker å avslutte vårt samarbeid, da de mener jeg klarer meg godt som aleneforelder, og at de utfordringene jeg nevner for de er utfordringer som alle foreldre sliter med og som ikke er grunnlag for bekymring. Strålende ☺

Men.. Jeg har ett barn som er sinna. Veldig sinna. Han brøler, slår, sparker og kaster. Har han arvet det etter meg? Ikke volden. Jeg har med unntak av en mobbeepisode på ungdomsskolen aldri slått noen. Men pga mobbing, så hadde jeg ett voldsomt temperament og ordbruk som tenåring. Som voksen får jeg stadig høre at jeg er en rolig, tålmodig og hyggelig person som alltid smiler. Men.. det er ikke alltid slik. Når barnet mitt får sine raserianfall hender det rett som det er at jeg blir sint, høylytt, streng og sta. Da føler jeg meg mislykket. 

Jeg ønsker hjelp for å takle både min og mitt barns sinne. Men selv med all støtten jeg har fått sitter jeg med en indre redsel om jeg ikke er bra nok. At denne pågående konflikten tipper balansen og at noen skulle mene at barna har det bedre andre steder. 

I slike situasjoner hadde det vært godt å kunne snakke med noen sånn helt anonymt. Men, for det første er det svært få "hjelpelinjer" som i det hele tatt retter seg mot slike problemstillinger. For det andre, så er det nettopp slike saker, der den man snakker med kan få bekymring for barnets velvære, som er unntatt fra taushetsplikten. 

Helt rasjonelt vet jeg jo at jeg ikke har noe å frykte. Jeg har ikke gjort noe galt mot mine barn. Jeg har ett godt støtteapparat rundt meg. Men det er tungt, vanskelig og flaut å snakke om. 

Hva da med de som kanskje har gått for langt? Men, som ønsker hjelp. Som narkotika misbruker, en som altså bryter loven daglig, har man anonyme rusmisbrukere.. Det ville jo ikke fungert hvis brukerne var redde for å bli anmeldt eller avslørt. Hvorfor finnes det ikke en hjelpeorganisasjon for voldsutøvere? Eller sinnemestringstelefoner? Jeg kan tenke meg at det er mange der ute som ønsker hjelp, men som vet så inderlig godt at uansett hvem de henvender seg til, så blir det rapportert videre. Det må bety at hele familier lider seg videre i stillhet ennå en stund. Kanskje neste gang blir det oppdaget... eller neste, eller neste..

Anonymkode: bf83b...be6