Jeg er så redd..

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke hva som feiler meg. Derfor har jeg ingen konkrete spørsmål. Jeg hadde håpet at noen kanskje hadde noen råd til meg eller bet hva jeg skal gjøre for å få litt orden på ting i livet mitt.

Her kommer det: Jeg er en 18 år gammel jente. Jeg sliter med at jeg er veldig redd.

Grunner til dette: Jeg er ikke normal. Det er ikke bare en egen mening jeg har om meg selv for hvis du hadde spurt en person som vet hvem jeg er, hadde personen garantert samtykket til det. Jeg har ingen venner. Flere bekjente, men ingen jeg kan betro meg til. Jeg hadde flere venner tidligere, men ikke nå lenger. Slik har det vært i fire år. Jeg vet ha jeg går glipp av, alt jeg har gått glipp av, og at det kanskje er en grunn til at jeg føler meg så håpløs og utenfor. 

2. Jeg liker ikke bråe endringer i livet. Jeg liker å ha ting som de alltid har vært. Nå er jeg straks ferdig på vgs, og det forventes at jeg flytter. Siden jeg ikke har gjort det så bra på skolen må jeg flytte og gå på høyskole langt unna. Da blir jeg helt alene. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne klare å takle det. Jeg ser på det slik at jeg har et halvt år igjen av livet mitt, så blir det veldig grusomt og ikke noe jeg vil kunne kalle et liv, kan ikke si at jeg har noe liv nå men.. 

Siden jeg er så gammel som jeg er nå forventer familien min at jeg skal kunne klare meg på egenhånd. Det kan jeg konstatere siden jeg har fått høre det ordrett. Tidligere kunne jeg være med familien min, og ihvertfall ikke føle meg så alene på grunn av dem, men det forventes på en måte at jeg vokser opp og lager meg mitt eget liv. Jeg har ikke noe godt forhold til noen i familien. Jeg blir sett på som familien sorte får. Det er fordi jeg er frekk og oppfører meg barnslig. Men det er fordi jeg blir behandla respektløst og urettferdig og jeg føler at jeg må forsvare meg selv. Mamma fortalte meg det at jeg liksågodt kunne ta livet mitt siden kanskje det finnes et bedre liv for meg der. Jeg vet ikke.Det blir bare toppen av kaka når jeg aldri kan føle meg glad. Jeg kan ikke slappe av noen steder. 

3. Hvordan folk ser på meg. Jeg vet at dette er noe jeg skulle vokst fra meg fra før av, men jeg bryr meg mye om dette. Folks er ned på meg. Jeg har status i bånn. Jeg har ikke noe liv, og det er alle klar over. Jeg skulle ønske jeg var helt anonym. Jeg kunne hatt taklet situasjonen min om ingen visste noe om den, men det som gjør at jeg brekker er det at folk vet. 

Anonymkode: b3328...165

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mamma fortalte meg det at jeg liksågodt kunne ta livet mitt siden kanskje det finnes et bedre liv for meg der.

Seriøst? Har hun sagt det?

Det er vel ikke så mange som er voksne når de er 18 år, men når du flytter for å begynne på høyskole så finner du kanskje ut at du faktisk klarer deg på egenhånd. Har det skjedd noe spesielt som har gjort at du ikke har venner lenger? Hva er årsaken til at du ikke lenger har de vennene som du hadde før?

[laban]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Siden jeg ikke har gjort det så bra på skolen, må jeg flytte og gå på høyskole langt unna. Da blir jeg helt alene.

Kan ikke si at jeg har noe liv nå, men..

Jeg blir sett på som familien sorte får. Det er fordi jeg er frekk og oppfører meg barnslig. Men det er fordi jeg blir behandla respektløst og urettferdig og jeg føler at jeg må forsvare meg selv.

Jeg skulle ønske jeg var helt anonym.

Anonymkode: b3328...165

Kan du ikke starte et nytt liv på det nye stedet der du faktisk er helt "anonym" og uten at noen kjenner fortiden din, med blanke ark og uten å oppføre deg frekt og barnslig?  Det er sikkert noen der i en liknende situasjon som er interessert i å få nye venner.  Hvis du uansett er litt på kant med familien og ikke har noen nære venner der du bor, har du jo ingenting å tape.

Hvis du ikke vet hva slags videreutdanning du skal starte på, kan du ta et år på folkehøyskole først?  Der er det lite sannsynlig at du vil bli "helt alene" hvis du ikke selv velger å støte folk fra deg.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Trine skrev:

Seriøst? Har hun sagt det?

Det er vel ikke så mange som er voksne når de er 18 år, men når du flytter for å begynne på høyskole så finner du kanskje ut at du faktisk klarer deg på egenhånd. Har det skjedd noe spesielt som har gjort at du ikke har venner lenger? Hva er årsaken til at du ikke lenger har de vennene som du hadde før?

Ja, hun sa det. Det er så dumt for det er mer jeg ville sagt sånn at dere forstår helheten, men jeg er så redd for å bli gjenkjent. Jeg vet ikke hvem som leser dette forumet..

Anonymkode: b3328...165

[Trine]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hun sa det. Det er så dumt for det er mer jeg ville sagt sånn at dere forstår helheten, men jeg er så redd for å bli gjenkjent. Jeg vet ikke hvem som leser dette forumet..

Anonymkode: b3328...165

Da tror jeg egentlig det kan være godt for deg å flytte og få familien litt på avstand. Man sier da ikke sånt til barna sine.

[AnonymBruker]

18 timer siden, Trine skrev:

Da tror jeg egentlig det kan være godt for deg å flytte og få familien litt på avstand. Man sier da ikke sånt til barna sine.

Må jo også si at mye skyld ligger hos meg og da men men. Ja, det b lir nok litt bedre for den del å flytte, at vi kanskje bare trenger litt tid fra hverandre, ikke vet jeg.

Anonymkode: b3328...165

[Trine]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må jo også si at mye skyld ligger hos meg og da men men. Ja, det b lir nok litt bedre for den del å flytte, at vi kanskje bare trenger litt tid fra hverandre, ikke vet jeg.

Anonymkode: b3328...165

Om du har lagt litt opp til det eller ikke spiller egentlig ingen rolle. Man sier ikke sånt til barna sine, man sier ikke sånt til noen.

[Ullgenser]

Du skriver at du er ferdig på vgs og er fylt 18 år. Jeg tenker at det overhode ikke er rart, at du er redd og engstelig. Slik jeg ser det, står du nå ovenfor det ukjente, og et nytt kapittel i livet ditt har startet. Du skal bl.a starte/lære å stå på egne ben, ta egne valg for fremtiden, møte nye forventninger og utfordringer. Alt nytt er som regel skummelt, nettopp fordi det er fremmed og ukjent. 

Du kan eks. google "psykologisk førstehjelp": et verktøy for å lære å håndtere vanskelige/vonde tanker og følelser. Jeg tenker det kan være en hjelp for deg, i møtet med det nye og ukjente. 

Du skriver at du ikke har noen nære venner, eller noen du føler du kan betro deg til. Det vil ikke forbli slik for alltid, du må bare gjøre en innsats for å bli kjent med noen, og vennskap utvikles ved hjelp av tid. Du kan eks. prate med helsesøster eller fastlegen din, om hva du måtte ha behov for å snakke om. 

Lær deg nødvendige ferdigheter: nettbank, budsjett og økonomi, hvordan skrive søknad og være på intervju, vaske klær etc. Hvilke ferdigheter tenker du at du trenger å lære?

Kan hende du har godt av å flytte? Kun slik blir du selvstendig. Komme deg bort fra familie og det miljøet du er i, kan være godt for deg. Starte på studie eller folkehøgskole, innen noe du trives med? Deltodsjobb?

Jeg kjenner deg ikke, men å bo i BOKOLLEKTIV høres ut som noe for deg. Da har du noen rundt deg (trygg base).

håper dette har vært litt til hjelp 

 

[laban]

1 time siden, Ullgenser skrev:

Du skriver at du er ferdig på vgs og er fylt 18 år.

Ja, og innlegget er nesten halvannet år gammelt. Så vi får håpe situasjonen har bedret seg for trådstarter.

[Ullgenser]

Hahaha, huffda! Jeg burde ha sjekket datoen ja. Håper ting ordnet seg for vedkommende