Barnas mormor

[AnonymBruker]

Jeg har greid holde god avstand nå i flere uker.

Det er nok løsningen som er best, og som flere har rådet meg til her inne.

Nå trampet imidlertid barnas bestemor inn her en dag, slang noen gaver til guttene på bordet og jeg rakk ikke tenke særlig mye, men døtrene mine  mislikte måten hun kom på, de sa hun så ikke dem. Jeg tenkte ikke så mye over akkurat det, før de sa det, etter at hun hadde gått.

Men jeg registrerte den bråkete måten hun kom inn på, så jeg forstår at dette ikke var noe ok for dem. 

Jeg greier ikke svare på "spydighetene" hennes, men jeg var formellt hyggelig, men jeg ser nok at det sannsynligvis kan bli konfliktfyldt fremover, når jeg ikke tar kontakt. Dette fordi hun sier ting jeg ikke greier å svare på, jeg skal øve meg, prøve, men jeg greide det ikke særlig bra her for leden dag.

Hva svarer jeg når noen anklagende sier at man ikke tar kontakt? (når man ikke kan si hva det gjelder uten at personen kollapser psykisk med skrik og skrål, og det blir full alarm) (jeg vil og trenger og må, få fred og ro, jeg orker ikke skriking, jeg takler det ikke) ( hun skrek meg inn i ørene for noen uker siden, ba meg ta tingene mine å forsvinne fra hennes åsyn, noe jeg gjorde, jeg orket ikke være der) (hennes søsken prøvde holde meg der, men der gikk grensen, når jeg fikk beskjed om å dra til helvete m.m. Jeg kan ikke stå der da, når jeg skal dra til både helvete, samt ta tingene mine og forsvinne...Faktisk hadde jeg ingenting der, så det er jo litt merkelig å si...men hun mente vel meg, altså hele min person, men jeg hadde ikke med veske, hadde ikke hengt av meg noen jakke, så hva hun mente med tingene mine, det vet jeg ikke, men jeg gikk, det var siste gang jeg så henne, før hun trampet inn her for leden dag.

Da jeg bestemt, mye pga av råd her på dol. prøver holde avstand, lagde jeg ikke kaffe eller tilbød noe, men så sier min mann til meg at jeg kan jo gå å lage kaffe. Noe jeg gjorde, fordi han sa det, det kjentes ikke noe ok. Jeg sa til min mann i går kveld, at det er dumt vi ikke samarbeider bedre, står mer sammen, men jeg hadde glemt informere han om alt, mye pga av at jeg i starten måtte skjerme han, pga av noe konkret jeg ville han skulle være glad for og bare nyte. 

Jeg syns ikke det bare kjennes enkelt og uproblematisk å ikke gjøre min plikt ovenfor mine foreldre, jeg blir dratt mellom at jeg skal ha det bra, og at de ikke er bra for meg å ha kontakt. Det har fungert bemerkelsesverdig bra i mange år, jeg trodde som min pensjonerte psykiater sa at personlighetsforstyrrelser brandt ut og roet seg, men nå er det jammen ikke sånn det føles. Kanskje de roer seg noen år, men så kommer med full styrke tilbake?

Saken som ligger bak er at jeg har måttet sette en grense pga av at min datter fikk så grove og stygge beskyldninger mot seg, mot sin person, mot den hun er, som menneske:-(, hun knakk sammen, og jeg måtte holde henne lenge, istedet for å beklage, påta seg ansvar, blir hun dratt inn, og gitt dårlig samvittighet for ikke å tåle noe de syns hun bør....Denne psykiske terroeren har jeg vokst opp med og overlevd, men jeg kan ikke utsette min datter for den smerten, da hun er en mye mer oppvakt og sensibel person enn meg, mor, , med gode sosiale antenner, altså ikke jeg, men min datter, begge døtre, jeg må som hennes mamma, ta vare på henne, plassere ansvar og skyld der det hører hjemme og støtte henne på hvor viktig det er å ikke la seg manipulere inn i et nettverk som er komplisert, fordi mens den ene hånden slår, så gir den andre hånden gaver...det er veldig komplisert og vanskelig dette systemet, for de som ikke har opplevd det, er systemet utenkelig å tenke seg til, , det gjør et menneske veldig usikker og  trist, men disse mekanismene må jeg verne min følsomme datter i mot. Hun strever fordi plutselig kan denne slemme bestemoren, bli snill, man skulle tro det da var enkelt, men det er ikke det, når det kan komme så mye onde ord og anklager og stygge personkarakteristikker bare kort tid etterpå.

Min datter har sagt omtrent dette, " Mamma det er så vanskelig, bestemor kan jo være så snill, men så er hun plutselig slem, og jeg føler det er mine skyld....", ÅÅÅ jeg blir så trist, det er jo dette ekstreme forvirrende systemet jeg er vokst opp i, mens de kunne plutselig være snille, kunne de snu på sekundet, slå eller anklage, hånle eller hovere, dere vet sånn når mennesker får en til å føle seg ussel og bitteliten, og nesten som en lort. Men så etter noen timer, eller en dag, kommer gavene, og godheten og ens egen forvirring:-( Jeg var aldri sikker på noe når jeg vokste opp, men etter at jeg fikk hjelp så fikk jeg forklaringer på hvorfor mennesker kan være sånn, ja det der med at de egentlig selv føler seg små og verdiløse, tomme på innsiden, også for å føle seg bedre, bruker de talegaver og manipulasjon på å føle seg bedre, få det som de vil og de får ikke dårlig samvittghet for  sorgen de gir andre. Jeg vet ikke hvorfor det, men de mangler tror jeg samvittighet.

 

 

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

[påskelilje]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har greid holde god avstand nå i flere uker.

Det er nok løsningen som er best, og som flere har rådet meg til her inne.

Nå trampet imidlertid barnas bestemor inn her en dag, slang noen gaver til guttene på bordet og jeg rakk ikke tenke særlig mye, men døtrene mine  mislikte måten hun kom på, de sa hun så ikke dem. Jeg tenkte ikke så mye over akkurat det, før de sa det, etter at hun hadde gått.

Men jeg registrerte den bråkete måten hun kom inn på, så jeg forstår at dette ikke var noe ok for dem. 

Jeg greier ikke svare på "spydighetene" hennes, men jeg var formellt hyggelig, men jeg ser nok at det sannsynligvis kan bli konfliktfyldt fremover, når jeg ikke tar kontakt. Dette fordi hun sier ting jeg ikke greier å svare på, jeg skal øve meg, prøve, men jeg greide det ikke særlig bra her for leden dag.

Hva svarer jeg når noen anklagende sier at man ikke tar kontakt? (når man ikke kan si hva det gjelder uten at personen kollapser psykisk med skrik og skrål, og det blir full alarm) (jeg vil og trenger og må, få fred og ro, jeg orker ikke skriking, jeg takler det ikke) ( hun skrek meg inn i ørene for noen uker siden, ba meg ta tingene mine å forsvinne fra hennes åsyn, noe jeg gjorde, jeg orket ikke være der) (hennes søsken prøvde holde meg der, men der gikk grensen, når jeg fikk beskjed om å dra til helvete m.m. Jeg kan ikke stå der da, når jeg skal dra til både helvete, samt ta tingene mine og forsvinne...Faktisk hadde jeg ingenting der, så det er jo litt merkelig å si...men hun mente vel meg, altså hele min person, men jeg hadde ikke med veske, hadde ikke hengt av meg noen jakke, så hva hun mente med tingene mine, det vet jeg ikke, men jeg gikk, det var siste gang jeg så henne, før hun trampet inn her for leden dag.

Da jeg bestemt, mye pga av råd her på dol. prøver holde avstand, lagde jeg ikke kaffe eller tilbød noe, men så sier min mann til meg at jeg kan jo gå å lage kaffe. Noe jeg gjorde, fordi han sa det, det kjentes ikke noe ok. Jeg sa til min mann i går kveld, at det er dumt vi ikke samarbeider bedre, står mer sammen, men jeg hadde glemt informere han om alt, mye pga av at jeg i starten måtte skjerme han, pga av noe konkret jeg ville han skulle være glad for og bare nyte. 

Jeg syns ikke det bare kjennes enkelt og uproblematisk å ikke gjøre min plikt ovenfor mine foreldre, jeg blir dratt mellom at jeg skal ha det bra, og at de ikke er bra for meg å ha kontakt. Det har fungert bemerkelsesverdig bra i mange år, jeg trodde som min pensjonerte psykiater sa at personlighetsforstyrrelser brandt ut og roet seg, men nå er det jammen ikke sånn det føles. Kanskje de roer seg noen år, men så kommer med full styrke tilbake?

Saken som ligger bak er at jeg har måttet sette en grense pga av at min datter fikk så grove og stygge beskyldninger mot seg, mot sin person, mot den hun er, som menneske:-(, hun knakk sammen, og jeg måtte holde henne lenge, istedet for å beklage, påta seg ansvar, blir hun dratt inn, og gitt dårlig samvittighet for ikke å tåle noe de syns hun bør....Denne psykiske terroeren har jeg vokst opp med og overlevd, men jeg kan ikke utsette min datter for den smerten, da hun er en mye mer oppvakt og sensibel person enn meg, mor, , med gode sosiale antenner, altså ikke jeg, men min datter, begge døtre, jeg må som hennes mamma, ta vare på henne, plassere ansvar og skyld der det hører hjemme og støtte henne på hvor viktig det er å ikke la seg manipulere inn i et nettverk som er komplisert, fordi mens den ene hånden slår, så gir den andre hånden gaver...det er veldig komplisert og vanskelig dette systemet, for de som ikke har opplevd det, er systemet utenkelig å tenke seg til, , det gjør et menneske veldig usikker og  trist, men disse mekanismene må jeg verne min følsomme datter i mot. Hun strever fordi plutselig kan denne slemme bestemoren, bli snill, man skulle tro det da var enkelt, men det er ikke det, når det kan komme så mye onde ord og anklager og stygge personkarakteristikker bare kort tid etterpå.

Min datter har sagt omtrent dette, " Mamma det er så vanskelig, bestemor kan jo være så snill, men så er hun plutselig slem, og jeg føler det er mine skyld....", ÅÅÅ jeg blir så trist, det er jo dette ekstreme forvirrende systemet jeg er vokst opp i, mens de kunne plutselig være snille, kunne de snu på sekundet, slå eller anklage, hånle eller hovere, dere vet sånn når mennesker får en til å føle seg ussel og bitteliten, og nesten som en lort. Men så etter noen timer, eller en dag, kommer gavene, og godheten og ens egen forvirring:-( Jeg var aldri sikker på noe når jeg vokste opp, men etter at jeg fikk hjelp så fikk jeg forklaringer på hvorfor mennesker kan være sånn, ja det der med at de egentlig selv føler seg små og verdiløse, tomme på innsiden, også for å føle seg bedre, bruker de talegaver og manipulasjon på å føle seg bedre, få det som de vil og de får ikke dårlig samvittghet for  sorgen de gir andre. Jeg vet ikke hvorfor det, men de mangler tror jeg samvittighet.

 

 

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

Å... jeg kjenner sånn på smerten din når jeg leser hva du skriver. Du er veldig flink til å uttrykke deg skriftlig. Jeg tror det er ekstremt viktig at mannen din forstår hvor sterkt hun har såret deg og datteren deres, og at han står sammen med deg i tiden fremover - inkludert det at dere ikke inviterer på kaffe eller andre ting dere har gjort før. Det er et veldig stort skritt å ta, det å ikke ønske kontakt med sine foreldre, og jeg mener at det er elt essensielt at du involverer mannen i hvordan du tenker. Kunne du, eldste dattera og mannen din satt dere ned og snakket gjennom det som skjedde, og det som skjer, bare dere tre, slik at han forstår hvorfor det er blitt isfront her?

Du trenger ikke si så mye når anklagene hagler. Bare si kort, at du ikke ønsker å ha mer kontakt en stund fremover pga det som skjedde. Hvis hun skriker og hyler, åpne døra og be henne rolig om å forlate huset. Ikke argumenter eller rop tilbake.

Det at hun sa "Ta tingene dine og gå" er et fast uttrykk, og har ikke noen direkte sammenheng med hvor mange ting du hadde med deg. Det betyr bare "Kom deg vekk".

[AnonymBruker]

23 minutter siden, påskelilje skrev:

Å... jeg kjenner sånn på smerten din når jeg leser hva du skriver. Du er veldig flink til å uttrykke deg skriftlig. Jeg tror det er ekstremt viktig at mannen din forstår hvor sterkt hun har såret deg og datteren deres, og at han står sammen med deg i tiden fremover - inkludert det at dere ikke inviterer på kaffe eller andre ting dere har gjort før. Det er et veldig stort skritt å ta, det å ikke ønske kontakt med sine foreldre, og jeg mener at det er elt essensielt at du involverer mannen i hvordan du tenker. Kunne du, eldste dattera og mannen din satt dere ned og snakket gjennom det som skjedde, og det som skjer, bare dere tre, slik at han forstår hvorfor det er blitt isfront her?

Du trenger ikke si så mye når anklagene hagler. Bare si kort, at du ikke ønsker å ha mer kontakt en stund fremover pga det som skjedde. Hvis hun skriker og hyler, åpne døra og be henne rolig om å forlate huset. Ikke argumenter eller rop tilbake.

Det at hun sa "Ta tingene dine og gå" er et fast uttrykk, og har ikke noen direkte sammenheng med hvor mange ting du hadde med deg. Det betyr bare "Kom deg vekk".

ok,

Det kan jeg gjøre, jeg tror det er lurt, bare min mann, jeg og eldstedatter, men ikke hun yngste, hun er for liten kanskje?

Tror du det? Men samtidig har hun det ofte ikke så ok etter å ha vært hos mormor:-(

Tusen takk for at du skriver du syns jeg uttrykker meg bra skriftlig, da får jeg formidlet sorgen vår.

Jeg skriker aldri til andre mennesker, heller ikke min mor, jeg får vondt i ørene. Dessuten blir jeg litt redd når andre skriker.

Jeg skal øve meg på å si det du skrev, jeg skriver om litt setningene jeg skal si, kanskje du kan si om de er ok.

Ok jeg visste ikke at det var et fast uttrykk, jeg begynte å lure, for jeg hadde jo ikke med meg noen ting, jeg tenkte på om jeg hadde lagt igjen noe der.ved en tidligere anledning..men jeg kom ikke på hva det kunne være....Jeg så kjapt på benken, og rundt meg, men så ville jeg gå, for jeg hadde jo ikke lyst til å være der. Jeg misliker å bli bannet til.

Anonymkode: 4c5ca...b79

[påskelilje]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ok,

Det kan jeg gjøre, jeg tror det er lurt, bare min mann, jeg og eldstedatter, men ikke hun yngste, hun er for liten kanskje?

Tror du det? Men samtidig har hun det ofte ikke så ok etter å ha vært hos mormor:-(

Tusen takk for at du skriver du syns jeg uttrykker meg bra skriftlig, da får jeg formidlet sorgen vår.

Jeg skriker aldri til andre mennesker, heller ikke min mor, jeg får vondt i ørene. Dessuten blir jeg litt redd når andre skriker.

Jeg skal øve meg på å si det du skrev, jeg skriver om litt setningene jeg skal si, kanskje du kan si om de er ok.

Ok jeg visste ikke at det var et fast uttrykk, jeg begynte å lure, for jeg hadde jo ikke med meg noen ting, jeg tenkte på om jeg hadde lagt igjen noe der.ved en tidligere anledning..men jeg kom ikke på hva det kunne være....Jeg så kjapt på benken, og rundt meg, men så ville jeg gå, for jeg hadde jo ikke lyst til å være der. Jeg misliker å bli bannet til.

Anonymkode: 4c5ca...b79

Jeg vet ikke helt alderen på hun yngste - du kjenner dem jo, og vet hvordan hun er. Kanskje er det beste å ha med begge jentene. Jeg har snakket med begge mine jenter om deres bestemor (farmor), og det er en del såre ting hos oss også, men langt i fra så ille som hos dere. Den yngste jenta mi er 12, og hun er absolutt stor nok til å være med på slike vanskelige samtaler. Det kommer veldig an på barna. Hun midterste vår var for liten til slike samtaler da hun var 12, men fra 13-års alderen gikk det bedre.

Det er veldig sårt når bestemor forskjellsbehandler barna. Det vet jeg veldig godt. Min svigermor strever nok en god del for at barna ikke skal oppleve dette, men hun lykkes ikke helt, etter min mening. Men prøver i alle fall.

Sett dere ned, dere fire først, så kan dere eventuelt ta med guttene også etterpå. De må jo også få høre hvorfor ikke mormor er velkommen til dere lenger og hvorfor dere ikke snakker sammen. De trenger ikke å vite alt, men det er veldig viktig at barna forstår at dere voksne står på deres side. Det har vært veldig viktig for mine jenter å vite, i alle fall.

Skriv ned de setningene hun sier/skriker til deg, og gjerne noen andre du tror hun kunne finne på å si. Snakk med mannen din og bli enige om noen svar dere kan gi henne, uten å argumentere, men bare for å punktere en opphauset situasjon, og slik at hun med minst mulig bråk forlater huset.

En ting til: Dersom guttene har lyst til å besøke henne, fordi de ikke har noe direkte uoppgjort med henne, så synes jeg dere skal la dem få lov til det. Konflikten er først og fremst mellom deg og henne, deretter mellom jentene og henne.

Endret 29. mars 2016 av påskelilje

[AnonymBruker]

23 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg vet ikke helt alderen på hun yngste - du kjenner dem jo, og vet hvordan hun er. Kanskje er det beste å ha med begge jentene. Jeg har snakket med begge mine jenter om deres bestemor (farmor), og det er en del såre ting hos oss også, men langt i fra så ille som hos dere. Den yngste jenta mi er 12, og hun er absolutt stor nok til å være med på slike vanskelige samtaler. Det kommer veldig an på barna. Hun midterste vår var for liten til slike samtaler da hun var 12, men fra 13-års alderen gikk det bedre.

Det er veldig sårt når bestemor forskjellsbehandler barna. Det vet jeg veldig godt. Min svigermor strever nok en god del for at barna ikke skal oppleve dette, men hun lykkes ikke helt, etter min mening. Men prøver i alle fall.

Sett dere ned, dere fire først, så kan dere eventuelt ta med guttene også etterpå. De må jo også få høre hvorfor ikke mormor er velkommen til dere lenger og hvorfor dere ikke snakker sammen. De trenger ikke å vite alt, men det er veldig viktig at barna forstår at dere voksne står på deres side. Det har vært veldig viktig for mine jenter å vite, i alle fall.

Skriv ned de setningene hun sier/skriker til deg, og gjerne noen andre du tror hun kunne finne på å si. Snakk med mannen din og bli enige om noen svar dere kan gi henne, uten å argumentere, men bare for å punktere en opphauset situasjon, og slik at hun med minst mulig bråk forlater huset.

En ting til: Dersom guttene har lyst til å besøke henne, fordi de ikke har noe direkte uoppgjort med henne, så synes jeg dere skal la dem få lov til det. Konflikten er først og fremst mellom deg og henne, deretter mellom jentene og henne.

Ok

Det siste først, guttene har kontakt, den kontakten går greiere, da hun ikke kritiserer dem like stygt.

Jeg tror ikke det blir sånn at vi aldri inviterer....vi har bursdager og begivenheter vi prøver å fortsette med, det blir mer en endring på at jeg ikke hjelper så mye som jeg har gjort, fordi de behandler jentene så dårlig. Men også fordi jeg fikk egentlig beskjed av psykologen å kutte kontakten, noe som ikke fungerer for oss, da det vil gå utover barna og faktisk ikke gi dem fred og ro det heller, men minimalisere kontakten, den skjønner jeg, og det må vi greie.

Min mann er veldig motivert for dette selv, både fordi han , "så rødt" ( = Ble rasende pga av hvordan de behandlet vår eldste datter) på ferien hadde han glemt en del, og ja vi hadde jo ikke snakket igjennom noe, og jeg hadde pga av en begivenhet heller ikke fortalt og innvolvert han i alt, da jeg ville han bare skulle glede seg da. 

Jeg syns din svigermor virker enklere...i det at man i det minste forsøker, eller at man kan snakke sammen, så kan mye bli bedre. Det at min mor forskjellsbehandler er liksom for oss en dråpe i havet, den ufyselige oppførselen hennes blir mer vår kamp, og det at det ikke nytter snakke sammen, da hun skriker, kaster ting, og ringer andre for å fortelle hvor slemme vi er. Hun har nå ringt rundt til mange, og mange ringte meg, jeg visste ikke hva si...men jeg tok et langt puste-mage-drag, sånn man gjør når man må få mer luft og kjenner på en belastning man ikke vet hvordan sortere ut.

Jeg sa lite til de som ringte, men av erfaring vet jeg jo hun ikke har fremlagt saken sånn som den er. De andre som ringte var hyggelige nok, snakket ikke mye om det min mor hadde sagt, de bare snakket om andre ting, og jeg var så forvirret over at perifere familiemedlemmer ringte meg, at jeg husker ikke hva de sa engang:-( Men jeg var lettet over at alle var hyggelige.

Ved to andledninger måtte jeg presisere at deres press var unødvendig, jeg hadde tatt en beslutning, det var umulig å gå tilbake på, og mer press ble det ikke, så sånn sett gikk alt det greit.

Det kompliserte og leie, tror jeg nok er at, menneskene vi strever med har ganske mange psykopatiske trekk, det er nok derfor psykologen sa til meg at det beste er å bryte kontakten, jeg skjønner det, men for oss som er midt opp i dette, så er rausheten og godheten, etter djevelskapen, noe som gjør oss forvirret og usikre.

I tillegg, alle som treffer min mor eller hennes søsken blir grepet av beundring, slik at utad, på jobb, blant naboer, eller venner, er de ganske annerledes, det er sjelden min mor i andres nærver viser sin sanne atferd, så på en fest for noen uker siden, kom flere venner og sa dette til meg, " For en fantastisk mor du har", "for en glede å møte din mor, så heldig du er som har henne" osv....

Det var vondt å høre.

Men så usynlig for andre kan ytre sjarm bidra til å gi et helt feilaktig bilde av virkeligheten.

Jeg sier selv sjeldent noe om andre mennesker til deres nære, ikke før jeg har sett dem med deres nære, kanskje er det det erfaringen har gjort med meg, eller kanskje er det bare fordi jeg ikke sier så mye. Jeg har sagt til min venninne at jeg liker hennes mor, men min venninne elsker sin mor:-) de har et godt forhold, hennes mamma er så varm og god, hun har brodert vakre bilder til meg, jeg ble glad for å få dem, hun sa at motivene minnet om meg, så de er ekte og fine gaver, sånne gaver mer fra hjertet.

 

 

 

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

[AnonymBruker]

Den 3/29/2016 at 13.46, påskelilje skrev:

Jeg vet ikke helt alderen på hun yngste - du kjenner dem jo, og vet hvordan hun er. Kanskje er det beste å ha med begge jentene. Jeg har snakket med begge mine jenter om deres bestemor (farmor), og det er en del såre ting hos oss også, men langt i fra så ille som hos dere. Den yngste jenta mi er 12, og hun er absolutt stor nok til å være med på slike vanskelige samtaler. Det kommer veldig an på barna. Hun midterste vår var for liten til slike samtaler da hun var 12, men fra 13-års alderen gikk det bedre.

Det er veldig sårt når bestemor forskjellsbehandler barna. Det vet jeg veldig godt. Min svigermor strever nok en god del for at barna ikke skal oppleve dette, men hun lykkes ikke helt, etter min mening. Men prøver i alle fall.

Sett dere ned, dere fire først, så kan dere eventuelt ta med guttene også etterpå. De må jo også få høre hvorfor ikke mormor er velkommen til dere lenger og hvorfor dere ikke snakker sammen. De trenger ikke å vite alt, men det er veldig viktig at barna forstår at dere voksne står på deres side. Det har vært veldig viktig for mine jenter å vite, i alle fall.

Skriv ned de setningene hun sier/skriker til deg, og gjerne noen andre du tror hun kunne finne på å si. Snakk med mannen din og bli enige om noen svar dere kan gi henne, uten å argumentere, men bare for å punktere en opphauset situasjon, og slik at hun med minst mulig bråk forlater huset.

En ting til: Dersom guttene har lyst til å besøke henne, fordi de ikke har noe direkte uoppgjort med henne, så synes jeg dere skal la dem få lov til det. Konflikten er først og fremst mellom deg og henne, deretter mellom jentene og henne.

Det går ganske bra ang saken.

Vi har snakket og min mann og jeg står sammen. Jeg syns likevel ikke det er enkelt, det er vanskelig for meg å ikke gjøre noe praktisk for dem. De greier seg helt fint selv, så sånn sett er det vel mer vanen, enn at det fins behov som er uvant.

Samtidig skal jeg venne meg til uvennligheten, den er såpass tydelig nå at jeg merker det. Det er ikke mer å gjøre enn å ta en dag av gangen. 

Jeg misliker uvisshet, og det er mye som ikke er så lett å planlegge, vi kan ikke spørre om sommerstedet på Tjøme, eller hytte på fjellet, stedene er så store at mine foreldre vil ha full frihet til å komme når de vil, og det kan jo ikke fungere lenger, og jeg som liker planlegge ting, å ha ting klart gjerne lenge før denne tiden:-(

Jeg strever med å greie tanken på å ikke dra, særlig til fjells, vi kan jo dra likevel, men barnas tilknytning til hyttene gjør at det ikke er så enkelt på en måte:-( 

Best om man kunne avklart forholdet, og visst noe mer konkret om fremover.

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

[frosken]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går ganske bra ang saken.

Vi har snakket og min mann og jeg står sammen. Jeg syns likevel ikke det er enkelt, det er vanskelig for meg å ikke gjøre noe praktisk for dem. De greier seg helt fint selv, så sånn sett er det vel mer vanen, enn at det fins behov som er uvant.

Samtidig skal jeg venne meg til uvennligheten, den er såpass tydelig nå at jeg merker det. Det er ikke mer å gjøre enn å ta en dag av gangen. 

Jeg misliker uvisshet, og det er mye som ikke er så lett å planlegge, vi kan ikke spørre om sommerstedet på Tjøme, eller hytte på fjellet, stedene er så store at mine foreldre vil ha full frihet til å komme når de vil, og det kan jo ikke fungere lenger, og jeg som liker planlegge ting, å ha ting klart gjerne lenge før denne tiden:-(

Jeg strever med å greie tanken på å ikke dra, særlig til fjells, vi kan jo dra likevel, men barnas tilknytning til hyttene gjør at det ikke er så enkelt på en måte:-( 

Best om man kunne avklart forholdet, og visst noe mer konkret om fremover.

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

Jeg har ikke tro på langvarig isfront i forhold til din mor når dere bor så nærme hverandre. Jeg tror det er bedre å forsøke å rydde konkret opp i det som skjedde. Hvis du synes det verste var at hun såret din datter, så forsøk å få forklart din mor dette. Hvis det er noe annet du synes var verre, så ta opp det i stedet.

Når det gjelder fremover, så tenker jeg at din eldste datter nå er så gammel at hun selv kan bidra til å beskytte seg mot din mors impulsive frustrasjonsutbrudd. Hun kan f.eks. velge å forlate rommet umiddelbart når din mor begynner å bli vanskelig. Jeg ville ha vært mer opptatt av beskytte din yngste datter.

Jeg tror det er bedre for dine barn å se at du både kan sette grenser i forhold til din mor og samtidig ha en ryddig kontakt som ikke er altfor omfattende.

[påskelilje]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går ganske bra ang saken.

Vi har snakket og min mann og jeg står sammen. Jeg syns likevel ikke det er enkelt, det er vanskelig for meg å ikke gjøre noe praktisk for dem. De greier seg helt fint selv, så sånn sett er det vel mer vanen, enn at det fins behov som er uvant.

Samtidig skal jeg venne meg til uvennligheten, den er såpass tydelig nå at jeg merker det. Det er ikke mer å gjøre enn å ta en dag av gangen. 

Jeg misliker uvisshet, og det er mye som ikke er så lett å planlegge, vi kan ikke spørre om sommerstedet på Tjøme, eller hytte på fjellet, stedene er så store at mine foreldre vil ha full frihet til å komme når de vil, og det kan jo ikke fungere lenger, og jeg som liker planlegge ting, å ha ting klart gjerne lenge før denne tiden:-(

Jeg strever med å greie tanken på å ikke dra, særlig til fjells, vi kan jo dra likevel, men barnas tilknytning til hyttene gjør at det ikke er så enkelt på en måte:-( 

Best om man kunne avklart forholdet, og visst noe mer konkret om fremover.

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

Kan du og mannen din avtale et "møte" med din mor, der dere snakker om hvordan dere skal bruke feriestedene fremover? Hvis det er slik at både sommerstedet og fjellhytta er din mors, så må dere nesten høre om det er noen tidspunkt de helt sikkert ikke skal være der (kanskje fordi de skal reise andre steder), og så kan dere spørre om dere får lov til å låne hytta. Det er ikke sikkert det er så smart å spørre om dette når konflikten er så sterk som den er akkurat nå - kanskje må dere belage dere på alternative måter å ha ferie på dette året?

Jeg liker også å planlegge hva som skal skje i helgene og i ferieukene, og liker ikke "vi bare tar det som det kommer, vi bestemmer på sparket hvem som skal ha hytta" - det funker ikke hos oss fordi det er så mange aktiviteter å ta hensyn til, i tillegg til sommerjobb og min og mannens jobb/ferieuker.

 

[AnonymBruker]

Den 4/3/2016 at 22.12, frosken skrev:

Jeg har ikke tro på langvarig isfront i forhold til din mor når dere bor så nærme hverandre. Jeg tror det er bedre å forsøke å rydde konkret opp i det som skjedde. Hvis du synes det verste var at hun såret din datter, så forsøk å få forklart din mor dette. Hvis det er noe annet du synes var verre, så ta opp det i stedet.

Når det gjelder fremover, så tenker jeg at din eldste datter nå er så gammel at hun selv kan bidra til å beskytte seg mot din mors impulsive frustrasjonsutbrudd. Hun kan f.eks. velge å forlate rommet umiddelbart når din mor begynner å bli vanskelig. Jeg ville ha vært mer opptatt av beskytte din yngste datter.

Jeg tror det er bedre for dine barn å se at du både kan sette grenser i forhold til din mor og samtidig ha en ryddig kontakt som ikke er altfor omfattende.

Tja,

Det var vel mer min tanke å begrense kontakten så mye som mulig, selv om jeg har fått beskjed om å bryte kontakten av en psykolog og en psykiater. Men saken er at jeg ikke er enslig, og at ulike ting ikke gjør det så enkelt sånn jeg ser det, og derfor svarte dem.

Jeg tenker derfor holde mer avstand, som psykologen så ga råd om, og som jeg nok kan klare. Min mann har ingen problemer, han er så rasende, og har ingen tålmodighet med dem mer sa han.

Det som i vertfall er sikkert, er at dette er mennesker man faktisk ikke kan snakke med, og for andre mennesker som ikke har opplevd, denne typen mennesker, forstår jeg at det er vanskelig å se for seg, men de fins. Det er heller ikke slik at en 17 åring, faktisk er moden nok til å forvente at skal takle så ekstreme grader av manipulasjon, stygge personangrep og aggresjon. Nå takler min datter dette sier hun, men dette er ikke snakk om vanlig manipulasjon som mange kan tidvis ha opplevd, dette er manipulasjon som best dekkes under begreper som tydelige psykopatiske trekk, og det kan være vanskelig selv for en voksen å håndtere dette i nære rellasjoner. (min mann og jeg er helt enige i at det er vårt ansvar, å skjerme barna, våre, ta vare på vår familie, og holde på avstand, manipulasjon, passiv aggresjon, og aktiv aggresjon.

Min mann og jeg har derfor bestemt at grensene må være harde, dvs at vi ikke gir etter, selv om de blir hyggelige, for det skjer snart, og en har allerede prøvd å innynde seg. Vi svarer hyggelig, men formelt tilbake, på spørsmål om at vedkommende så oss så sjelden, svarte jeg " ja det kan så være, nå er dagene hektiske, og tiden strekker ikke til". 

Vi skal ikke gå i en diskusjon med noen av dem, blir de mer konkrete med om det er noe galt, så skal jeg svare noe sånt, " Ja det er jeg enig i, det har vært så mye ubehagelig i det siste...." så nevner flere ting. Dette er psykologens setninger./tips.

Når raseri og anklager og banning og skriking kommer som svar, skal jeg svare, " Jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier, jeg kommer ikke til å gå inn i en diskusjon med deg på dette".

Eller, "Dette fører ikke til noe bra, og jeg vil ikke gå inn i noen diskusjon med dere på dette".

Eller, " føler du prøver å skape avstand og dårlig stemning, med å komme på denne måten, dette er å være passivt aggresiv, og det oppleves svært ubehagelig for barna og meg".

Ved skriking og banning, sier jeg så bare, " Vær snill og forlat vårt hjem, jeg har ikke noe mer jeg ønsker formidle til deg".

Da en av personene kom inn en dag som om ingenting hadde skjedd, og oppførte seg veldig hyggelig, uvanlig hyggelig, så ble jeg overrasket(burde jo ikke det, så jeg tenkte og tenkte), min datter spurte meg etterpå om situasjonen og jeg svarte at jeg var forundret hun sa da, "Mamma dette er manipulasjon", da skjønte jeg det fort, så selv om jeg er den voksne som skal beskytte henne og de andre barna, så er hun også en viktig tolk og observatør, hun har arvet noen av sin fars menneskekjennergener. Men selv om hun har det, så lener hun seg tungt inn til meg ofte, blir bitteliten og trenger bare at jeg som mamma holder henne, så selv om hun hjelper meg fordi hun har god forståelse for de også kompliserte delene av mennesker, så må jeg ta ansvar og sette konsekvensene, det skal hun aldri som barn måtte ta ovenfor voksne som oppfører seg svært umodent.

Og hun viser at hun trenger at far og jeg tar ansvaret, setter grensene for de menneskene som et ungt menneske ikke skal behøve bli krenket av, hun er kun tidvis tolkehjelp for meg, som min mann er, men ansvaret det er mitt og oss voksnes, og det trenger hun i mange år enda.

 

 

Anonymkode: 4c5ca...b79

[AnonymBruker]

Den 4/4/2016 at 9.45, påskelilje skrev:

Kan du og mannen din avtale et "møte" med din mor, der dere snakker om hvordan dere skal bruke feriestedene fremover? Hvis det er slik at både sommerstedet og fjellhytta er din mors, så må dere nesten høre om det er noen tidspunkt de helt sikkert ikke skal være der (kanskje fordi de skal reise andre steder), og så kan dere spørre om dere får lov til å låne hytta. Det er ikke sikkert det er så smart å spørre om dette når konflikten er så sterk som den er akkurat nå - kanskje må dere belage dere på alternative måter å ha ferie på dette året?

Jeg liker også å planlegge hva som skal skje i helgene og i ferieukene, og liker ikke "vi bare tar det som det kommer, vi bestemmer på sparket hvem som skal ha hytta" - det funker ikke hos oss fordi det er så mange aktiviteter å ta hensyn til, i tillegg til sommerjobb og min og mannens jobb/ferieuker.

 

Dessverre kan vi ikke det.

Vi tenkte på det, men de er veldig aggresive, men akkurat nå, driver de med ny manipulasjon.

Men vi har fått hjelp av en psykolog og en psykiater som kan en del om mer ekstreme former for manipulasjon, passiv aggresjon og skriking, det kan veksle, og etter at vi har gjort som de sa, har ting gått egentlig som forventet og som de sa.

Nærmest som en oppskriftsbok

Vi fikk beskjed om å ikke ta noen kontakt, holde avstand og være formelle videre, egentlig er det jeg som trenger disse rådene, min mann, har fått nok for lenge siden, men han er enig i at psykologens forslag til ordvalg er gode, og noe han også kan dra nytte av, for også han kan trenge konkrete råd. I følge psykologen, er dette svært vanskelige forhold å takle for enhver, slik at hun sa, det ikke var noe rart at jeg/vi opplevde det vanskelig. 

Til neste time skal min mann og jeg øve oss på å sette grenser, han mener han ikke trenger det , og jeg er delvis enig, men ordvalg kan han trenge noe hjelp med, for han har også latt seg manipulere, det er han enig i, det tok mange år for han å forstå at tilsynelatende godhet, kunne bli så aggresiv og fiendtlig, at en hyggelig fortrolig samtale enten den var ispedd latter eller litt gråt, nettopp var grunnen til at han trodde på løgnene de kan servere om andre mennesker. Løgnen er utspekulert, vanskelig å ta tak i tidvis, og de er såå flinke på å skape en slags god stemning og fortrolighet, at det skal mye til, å greie tenke i situasjonen, at nå blir jeg manipulert.

Det er egentlig en lettelse å få ting så satt på plass, jeg har fått det før, men så syns jeg ting gikk bedre, det jeg ikke greide tenke var at det er slike planer de legger, sånne mennesker, med så manipulative trekk, jeg trodde de var blitt noe bedre, det jeg ikke forstod var at de samtidig baksnakket. Jeg fikk høre noe, sporadisk, min mann kom en gang hjem fra en tur, han ville ikke si hva det var, men han var skeptisk og reservert mot meg, bare bruddstykker sa han, og jeg orket ikke svare/motsi noe, jeg kan bli kjempestille, om jeg forstår at noen lyver om meg, da begynner jeg tenke på, hvorfor det?

Lignende ting har skjedd flere ganger, både mot meg, min mann og andre, de er på den måten "farlige", fordi de utad er så ekstremt godt likt av fremmede, får de lett andres tillit, og de er altså flinke på å legge lure utspekulerte planer bak andres rygg

Jeg er glad jeg/ vi får hjelp og faglis støtte nå, for det er akkurat hva mange trenger som lever i nær rellasjon med slike mennesker.

Jeg er nok den som skal streve mest med å ikke gi etter, eller ikke forstå også glemme meg...men jeg får hjelp nå med alt:-) så jeg skal nok klare både være vennlig, formell, høflig, men ikke glemme den nødvendige avstanden som vi må bestemme oss for , for rett og slett vår egen del.

Vi har ordnet med ferie:-) så alt det er på plass:-)

 

 

Anonymkode: 4c5ca...b79