Konfirmasjon: «200 kroner er for lite»

[AnonymBruker]

Er dagens unge bortskjemte?

http://www.ranablad.no/meninger/ke-de-gar/konfirmasjon/nar-bestemor-og-bestefar-har-strevd-med-a-skrape-sammen-1000-kroner-i-konfirmasjonsgave-da-skal-de-ikke-bli-latterliggjort-i-landets-aviser/o/5-42-172828

Når bestemor og bestefar har strevd med å skrape sammen 1000 kroner i konfirmasjonsgave, da skal de ikke bli latterliggjort i landets aviser?

Noen ganger kommer man over artikler der man nesten ikke tror sine egne øyne. En slik en sto i helgas VG. Med tittelen «200 kroner er for lite» fulgt opp av «Gi så det svir» kommenterte Astrid Meland gaver til dagens konfirmanter.

Bakgrunnen for kommentaren er en artikkel i samme avis, der flere personer, deriblant to forbrukerøkonomer, maner til måtehold i gavestrømmen.

Silje Sandmæl, forbrukerøkonom i DNB og kjent fra Luksusfellen» kommer med følgende pekepinn om omtrentlig størrelse på pengegavene:

– De helt nære, som besteforeldre, kan gi rundt 1000 kroner. Tante og onkel kan gi rundt 500-lappen, kusiner og fettere det samme, mens til andre venner kan man gi rundt 200.

Men Astrid Meland mener forbrukerøkonomer er noen skikkelige festbremser.

– Nå er de ute i VG igjen, akkurat i tide til å ødelegge konfirmasjonsfesten, skriver hun.

«Verdens rikeste besteforeldre og dessertgenerasjonen av naboer, venner og faddere trenger altså ikke å frykte at den «egentlige» meningen med konfirmasjonen forsvinner om de gir bort 5000 kroner», skriver Meland.

– Og videre: «I tillegg gir de råd som om vi levde på 1980-tallet. 1000 kroner fra besteforeldre? Å være bekymret for det store pengefokuset blant de unge er bare en greie foreldregenerasjonen alltid har hatt. En del av dem bruker det bare som et påskudd for å være gniere. Du trenger ikke være bekymret for dem. På kvelden slukker de sorgene i kobebiff og champagne».

Hvordan man skal oppdra tenåringene økonomisk er et langt kapittel for seg selv. Men å rakke ned på dem som ikke gir mye penger og kalle dem gjerrige, muligens forsøk på å være morsom, det synes ikke jeg er så gøy. Jeg synes det er slemt.

Og i «verdens rikeste» land er det desto vanskeligere når man ikke får være med på sjampanjefesten, og du i stedet må å passe på å spise «First-Price»-produkter framfor Santa Maria-produkter til tacoen og rasjonere med kjøttet. Eller som ei venninne av meg, som måtte måtte låne bo i kjelleren hos venner etter et samlivsbrudd fordi hun og ungene ikke hadde råd til egen bolig. Slik er det mange som har det. Ikke nødvendigvis fattige i forhold til i andre land, men i «verdens rikeste» land. Og når budsjettet knapt går rundt er det da desto vanskeligere å komme seg bort fra «80-tallspriser» når det gjelder konfirmasjon. Men man snakker ikke så høyt om det. Fordi det er flaut.

Når bestemor og bestefar har strevd med å skrape sammen 1000 kroner hver til barnebarna i konfirmasjonsgave, da skal de ikke bli latterliggjort i landets aviser.

Anonymkode: 28a52...898

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når bestemor og bestefar har strevd med å skrape sammen 1000 kroner hver til barnebarna i konfirmasjonsgave, da skal de ikke bli latterliggjort i landets aviser.

Anonymkode: 28a52...898

Jeg må innrømme at jeg var (og er) usikker på om den artikkelen var seriøs eller om den var ironisk...

Men om et av mine barn hadde fått 1000,- i konfirmasjonsgave av noen jeg visste ikke hadde råd til det og som dermed hadde vært nødt til å spare på alt den neste måneden så hadde jeg blitt lei meg og håpet at vedkommende ikke hadde følt seg presset til det.

Da jeg selv var konfirmant, først på 80-tallet, fikk jeg 300,- (tror jeg det var) av min mormor med beskjed om å kjøpe noe til minne om henne. Jeg kjøpte da en liten gullring som kostet i underkant av 300,- og den har jeg brukt stort sett hele tiden siden. 

[AnonymBruker]

Min gutt ble konfirmert i helga og fikk 1000 kr av mormor. Det var det hun hadde råd til. Og han var fornøyd 😀 

Anonymkode: f8183...3e2

[Mrs D]

19 timer siden, Lillemus skrev:

Men om et av mine barn hadde fått 1000,- i konfirmasjonsgave av noen jeg visste ikke hadde råd til det og som dermed hadde vært nødt til å spare på alt den neste måneden så hadde jeg blitt lei meg og håpet at vedkommende ikke hadde følt seg presset til det.

Enig i denne!

Yngstemann var konfirmant i helga. Farmor ga ham 1000 kr. Hun har en konfirmant til i løpet av mai, og hun har ikke flust med penger å ta av. Mormor ga 2500 kr. Jeg vet hun har forholdsvis god råd, og dette var siste barnebarnet som er konfirmant. Jeg syns begge ga mer enn nok, det er viktig å gi etter evne.

Jeg blir forresten stadig forundret over at det ser ut til å finnes "regler" for hvor mye den enkelte skal gi enten det er dåp, konfirmasjon, bryllup eller runde bursdager. Det er en uting, og fører antakeligvis til unødig følelse av press for enkelte som kanskje gir mer enn de burde i redsel for å bli oppfattet som gjerrige.

[morsan]

Jeg leser ikke kommentaren som at man MÅ gi så og så mye, men at hun prøver å ta et oppgjør med en innstilling der klager på forbruk/pengegalopp brukes som en unnskyldning til å være gnien. At man de facto ikke har råd er en annen sak  

Dette med måtehold på gavefronten er noe som oftest kommer opp i forbindelse med jula. Men hvorfor er det slik at dette måteholdet først og fremst må gå ut over andre? Hvorfor sier man ikke heller "bruk fjorårets kjole om igjen og spis billigere og drikk mindre på førjulstreffene med venner og kolleger, fremfor å kutte ned på de gavene du tross alt gir til andre."? 

[AnonymBruker]

Jeg fikk 300 av farmor. Det var fint oggreit, det er det eneste jeg har fått av henne noensinne. Men det var helt greit, minstepensjonist med 14 barnebarn som hun var.

Anonymkode: ea6c0...9ef

[Lillemus]

1 time siden, morsan skrev:

Jeg leser ikke kommentaren som at man MÅ gi så og så mye, men at hun prøver å ta et oppgjør med en innstilling der klager på forbruk/pengegalopp brukes som en unnskyldning til å være gnien. At man de facto ikke har råd er en annen sak  

Dette med måtehold på gavefronten er noe som oftest kommer opp i forbindelse med jula. Men hvorfor er det slik at dette måteholdet først og fremst må gå ut over andre? Hvorfor sier man ikke heller "bruk fjorårets kjole om igjen og spis billigere og drikk mindre på førjulstreffene med venner og kolleger, fremfor å kutte ned på de gavene du tross alt gir til andre."? 

Jeg tror ikke de som føler at de ikke har råd til å henge med på gavegaloppen er de som kjøper en ny kjole til enhver anledning, drikker for store summer på vennetreff eller bruker masse på seg selv på andre måter...

[laban]

Jeg synes dette er en suppe av misforståelser og forsøk på å blande seg opp i andres saker. 

Jeg er enig i at konfirmasjon har blitt et pengehysteri av en annen verden.  For noen år siden måtte de ha egne gudstjenester i menigheten jeg bor i, for å døpe tenåringer som ville bli konfirmert, men som ikke var blitt døpt av sine "progressive" foreldre på 80- og 90-tallet.  Ikke fortell meg at dette var en religiøs vekkelse

Budskapet til økonomene er delvis at man får gi etter evne, det skulle jo bare mangle - ingen kan da forlange at man skal gi bort pengegaver man ikke har råd til.  På den annen side er konfirmasjon noe som man vet om i god tid, så hvis man har mulighet, forstår jeg godt at f.eks. besteforeldre ønsker å gi noe "ordentlig".  Alle pensjonister har ikke dårlig råd, på den annen side er det mange av dem som vil gi noe som varer, ikke søles bort.  Altså kan det bli "kjedelige" gaver i stedet for kontanter, og det må være giverens sak - man er ikke gjerrig selv om man ikke vil gi penger som lett går til f.eks. russebuss.  Det er også et poeng hvor mange konfirmanter man har i nærmeste familie - skal man i konfirmasjon til 8-9 barnebarn i løpet av få år, må man jo tenke litt på hvor lista blir lagt. 

Men jeg synes ingen forståsegpåer skal pålegge familiemedlemmer å oppdra konfirmanten ved å gi mansjettknapper fordi det liksom er mer korrekt enn noen tusenlapper.  Jeg synes heller ikke at gavekontoen skal stå øverst på lista hvis man vil redusere eget forbruk prinsipielt eller for å redde verden. 

Jeg har bare én søster, mannen min har tre søsken.  Da hans onkelbarn ble konfirmert, samordnet vi med søsknene hans, slik at vi ga omtrent likt med de andre onklene og tantene. Vi ønsker ikke å markere oss som verken rike eller gjerrige.  Men da spør vi familien, ikke synserne i media.

 

 

Endret 11. mai 2016 av laban