følelsesløs..

[andungen]

er jeg. Min mor døde ikveld og her sitter jeg nå...nummen i kroppen og følelsesløs.

Har ikke kontakt med noe..ikke kroppen ikke følelser. Alt er koblet ut.

Tok tog hjem i full fart fra psykehuset men rakk ikke fram i tide.

Hun døde etter kort tids sykeleie..alt skjedde så fort. Hun var senil fra før, så det var nok grunnen til at hun ikke kunne kjempe imot sykdommen lenger.

Den eneste følelsen jeg sitter igjen med nå er at det er rart å føle at jeg ikke har noen følelser..ingen sorg..ingenting.

[Singularity]

Kondolerer.

[Gjest Zuul]

Kondolerer.

Følte ingenting da mamma døde jeg heller.

[thinkerbell]

dette var forferdelig trist å høre..

*holder godt rundt deg..varmer deg og gir deg en god og trygg klem*

-bella-

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Føler med deg. Håper følelsene kommer tilbake når du har fått sett henne.

Begravelser er et fint rituale til å sette i gang følelser og bearbeide sorg.

[forbrenner]

forferdlig trist å høre....

*forsiktig trøsteklem*

[Gjest calestia]

Kondolerer. Trist å høre.

Følelsene kommer nok. Noen ganger blir det bare så mye at man blir nummen.

Lykke til fremover.

Klems

[kanskje]

Veit så godt hvordan du har det!!!

Selv døde min mamma da jeg var liten,4år,

(det er litt over 13år og 3mnd siden).

Det eneste jeg selv husker er at jeg satt på bordkanten og trøstet bestemora mi.

Selv har jeg fått fortalt at jeg ble hysterisk og nektet å tror på hav de sa når hun døde.

Løp og gjemte meg.

Siden hadde jeg ingen følelser,jeg fortrengte hva som hadde skjedd,er jeg ganske sikker på selv.

Ikke fikk jeg være med i begravelsen,eller noe av de tingene i den forbindelse.

Jeg ble plassert hos vaske/hjemmehjelpen vi hadde da hun bodde hjemme.

Og det mener jeg egentlig er feil.

Barn KAN ha nytte av å være med på sånne ting.Få delta,og særlig når det har med en av foreldrene å gjøre.Men det er vel mange som tror at barn vil ta skade av det,at de ikke har godt av å være med,men jeg synest det er en helt feil teori.

Barnet blir jo nysgjerrig,lurer på hva som skjer,men de voksne vil ikke så FOR mye,de vil skåne barnet for noe som kunne ha vært fint for barnet å være med på.

Litt bitter er jeg ja..........

Kanskje derfor jeg kan ta så "lett" på ting nå.

Jeg kan gråte fordi jeg savner henne,osv..............,men samtidig kan jeg ta "lett" på det og.

Fikk jo ingen informasjon,uten om at hun var død,fordi hun hadde vært syk lenge.

Så da jeg var på svøpnings-andakt i fjor høst ble det ganske sterkt.

Spesielt å se den døde kroppen.(var gammel)

Da kom alle tankene omkring mamma.

Hvordan var det i hennes begravelse,osv.......tankene/spørsmålene strømmet på,men jeg hadde ingen svar å gi.

Håper du får det bedre etter hvert.

Og at du får bearbeidet det du evt. måtte sitte inne med......

*varm klem*

[Gjest svinging]

Kjære andungen

Kondolerer, det var trist å lese at du mistet moren din.

Jeg vil så gjerne si deg at det er helt normalt å ikke føle noe i begynnelsen og også innimellom i en normal sorg. Sorgen beskrives i faser, hvor en av fasene er "benektelse og følelsesløshet". Det finnes heller ingen "riktig" måte å reagere på. Du har din egen måte å sørge på. Akkurat nå er du jo i tillegg innlagt og dermed ganske hudløs.

Ta godt vare på deg selv nå!

[andungen]

kjære dere, takk for kondolanser og omtanke. Vi skal ned å se henne på mandag. Kanskje ting blir virkeligere da.

Begravelsen er på torsdag. I mellomtiden må jeg tilbake til psykehuset en tur. 20 mil fra "barndomshjemmet". Så det blir mye stress med all reising fram og tilbake.

Det kommer noen tårer hvis jeg tenker hardt på henne, men tankene glir fort vekk igjen. Klarer ikke å holde dem fast. Men har "arvet" en lekekosedyr, myk fløyelskanin, som hun var utrolig glad i og hadde på sykehjemmet der hun bodde. Den sover jeg med om kvelden. Kjenner lukten fra henne. Høres sikkert barnslig ut, men for meg har det en betydning.