Har du et rikt og godt liv?

[frosken]

1 minutt siden, Trine skrev:

Ja, helst skulle jeg jo "reddet" dem alle, men det går ikke. Og jeg må ha en som er spesielt valg ut. Om jeg skal ha omplassering i tillegg så blir det fort mange hunder

Minihundepensjonat...

[Trine]

Et øyeblikk siden, frosken skrev:

Minihundepensjonat...

Hehehe....ja, da hadde nok naboene blitt glade Eller, de bor jo ikke akkurat tett på de naboene jeg har, utenom en og de elsker hunder. Men jeg kan ikke ha flere hunder enn jeg klarer å ha med på en og samme tur. Han jeg har er for godt vant og krever der etter, og det er omtrent like mye som bena mine kan tåle, så å gå flere turer fungerer ikke så bra. 3 hunder er maks. Men siden jeg passer en fra tid til annen så er egentlig to hunder maks. Koster penger også å ha disse dyra. Mat, forsikring, veterinær. Mat er ikke så dyrt da, men det kan fort balle på seg om de blir syke.

[AnonymBruker]

Omdømmepoeng er bra saker.

Anonymkode: a5ef8...e9c

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du et rikt og godt liv?

Anonymkode: a5ef8...e9c

Teknisk sett , Ja

Emosjonelt sett, Nei

Grunn, mistet mitt livs kjærlighet, 

Læring, Jeg er mer enn det som kan programmeres, jeg har følelser som stikker dypt.

Ringvirkninger, Greier ikke glede meg over de praktiske fordelene jeg har, sorg ligger som en snare rundt nakken, derfor trenger jeg en hengeløkke til å berolige meg. Jeg tar ikke livet mitt, fordi jeg har lovet en psykiater og ikke gjøre det til onsdag neste uke, jeg tar ikke livet mitt på lenge er realiteten, men det hørte ikke psykiateren på, her er det korte intervaller som er regelen, jeg har tre nærstående avtaler, en flytur, et teaterbesøk, en familieparkbesøk, alt dette holder jeg, jeg bryter IKKE avtaler, så avtale til neste uke, er unødvendig, men sånn ble det.

Jeg er i rellativt godt humør, jeg greier mer enn jeg har gjort på lenge. Hvis jeg blir fortvilt skal jeg ringe telefonnummeret jeg har fått, og der vil jeg bli restartet, kaller jeg det, men beroliget kaller de det, fordelen ved å ikke være sta, men innse at man kan trenge medmenneskelighet og profesjonell hjelp, er at overlevelsesprosent blir høyere, jeg syns det er verdt forsøket, for jeg har så mange som får det vondt, i tillegg tenker jeg på ansvaret jeg har for de midler, økonomiske, samfunnet har satt inn på meg, forpliktelsene øker, og selv om jeg ikke ser så bra ut, for psykiateren sa jeg, enda jeg var riktig glad i går, så bedre ut enn på det verste, men slett ikke så jeg godt ut..:-( uff. Ser altså mer enn jeg føler, jeg følte meg ok.

Jeg hadde for noen mnd siden et rikt og godt liv, som de fleste, så raste ting og knuste, men forklaringen er at når man møter samlivsbrudd, så kan dette bli så vondt, for enkelte mennesker, at de enten tar sitt liv, eller sier til noen at jeg vil ta mitt liv, i de siste tilfellene, kommer psykiatrien på bane, og det med mye støtte, og hjelp, så man får derfor mulighet til å overleve.

 

 

Anonymkode: 1d155...6e4

[Lillemus]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du et rikt og godt liv?

Anonymkode: a5ef8...e9c

Ja.  

[morsan]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Teknisk sett , Ja

Emosjonelt sett, Nei

Grunn, mistet mitt livs kjærlighet, 

Læring, Jeg er mer enn det som kan programmeres, jeg har følelser som stikker dypt.

Ringvirkninger, Greier ikke glede meg over de praktiske fordelene jeg har, sorg ligger som en snare rundt nakken, derfor trenger jeg en hengeløkke til å berolige meg. Jeg tar ikke livet mitt, fordi jeg har lovet en psykiater og ikke gjøre det til onsdag neste uke, jeg tar ikke livet mitt på lenge er realiteten, men det hørte ikke psykiateren på, her er det korte intervaller som er regelen, jeg har tre nærstående avtaler, en flytur, et teaterbesøk, en familieparkbesøk, alt dette holder jeg, jeg bryter IKKE avtaler, så avtale til neste uke, er unødvendig, men sånn ble det.

Jeg er i rellativt godt humør, jeg greier mer enn jeg har gjort på lenge. Hvis jeg blir fortvilt skal jeg ringe telefonnummeret jeg har fått, og der vil jeg bli restartet, kaller jeg det, men beroliget kaller de det, fordelen ved å ikke være sta, men innse at man kan trenge medmenneskelighet og profesjonell hjelp, er at overlevelsesprosent blir høyere, jeg syns det er verdt forsøket, for jeg har så mange som får det vondt, i tillegg tenker jeg på ansvaret jeg har for de midler, økonomiske, samfunnet har satt inn på meg, forpliktelsene øker, og selv om jeg ikke ser så bra ut, for psykiateren sa jeg, enda jeg var riktig glad i går, så bedre ut enn på det verste, men slett ikke så jeg godt ut..:-( uff. Ser altså mer enn jeg føler, jeg følte meg ok.

Jeg hadde for noen mnd siden et rikt og godt liv, som de fleste, så raste ting og knuste, men forklaringen er at når man møter samlivsbrudd, så kan dette bli så vondt, for enkelte mennesker, at de enten tar sitt liv, eller sier til noen at jeg vil ta mitt liv, i de siste tilfellene, kommer psykiatrien på bane, og det med mye støtte, og hjelp, så man får derfor mulighet til å overleve.

 

 

Anonymkode: 1d155...6e4

Kjære deg,

samlivsbrudd er forferdelig, og kjærlighetssorg er forferdelig, og du opplever begge deler. Det er naturlig og forståelig at du er svært lei deg og synes at livet nesten ikke er til å holde ut akkurat nå. Men om ikke livet ble som du trodde, håpet, ønsket, så kan det likevel være et godt liv som venter deg på den andre siden når du har fått sørget mer ferdig. Jeg kjenner personer som har mistet partneren i sykdom, ulykke, eller blitt brått forlatt. Store tragedier i hvert dere sliv, men de har alle kommet ut av det igjen på den andre siden og funnet glede ved livet. De fleste av oss har heldigvis mer å leve for enn partneren, selv om det virker uendelig svart akkurat nå. Jeg ønsker deg alt mulig godt. Gi deg tid til å sørge. Ta imot tilbud om hjelp. Kanskje også medisiner - det kan jeg ikke uttale meg om. Men pust inn og ut. Gjenta. <3 <3

 

[Gjest Gargamel]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg hadde for noen mnd siden et rikt og godt liv, som de fleste, så raste ting og knuste, men forklaringen er at når man møter samlivsbrudd, så kan dette bli så vondt, for enkelte mennesker, at de enten tar sitt liv, eller sier til noen at jeg vil ta mitt liv, i de siste tilfellene, kommer psykiatrien på bane, og det med mye støtte, og hjelp, så man får derfor mulighet til å overleve.

 

 

Anonymkode: 1d155...6e4

Det er godt å se at du får god hjelp og tar den imot. Er det offisielt slutt? Har dere tatt ut separasjon? 

[AnonymBruker]

7 hours ago, Trine said:

En pulevenn faktisk. Hva med en vanlig venn?

Er det feil?

Anonymkode: a5ef8...e9c

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Og kriteriene for et "rikt og godt"?

Anonymkode: fa306...9f4

Det er hva man selv føler. Hvis man føler man har det godt, og at livet spiller seg ut på flere arena som man føler at gir en noe.

Anonymkode: a5ef8...e9c

[tilstede]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Teknisk sett , Ja

Emosjonelt sett, Nei

Grunn, mistet mitt livs kjærlighet, 

Læring, Jeg er mer enn det som kan programmeres, jeg har følelser som stikker dypt.

Ringvirkninger, Greier ikke glede meg over de praktiske fordelene jeg har, sorg ligger som en snare rundt nakken, derfor trenger jeg en hengeløkke til å berolige meg. Jeg tar ikke livet mitt, fordi jeg har lovet en psykiater og ikke gjøre det til onsdag neste uke, jeg tar ikke livet mitt på lenge er realiteten, men det hørte ikke psykiateren på, her er det korte intervaller som er regelen, jeg har tre nærstående avtaler, en flytur, et teaterbesøk, en familieparkbesøk, alt dette holder jeg, jeg bryter IKKE avtaler, så avtale til neste uke, er unødvendig, men sånn ble det.

Jeg er i rellativt godt humør, jeg greier mer enn jeg har gjort på lenge. Hvis jeg blir fortvilt skal jeg ringe telefonnummeret jeg har fått, og der vil jeg bli restartet, kaller jeg det, men beroliget kaller de det, fordelen ved å ikke være sta, men innse at man kan trenge medmenneskelighet og profesjonell hjelp, er at overlevelsesprosent blir høyere, jeg syns det er verdt forsøket, for jeg har så mange som får det vondt, i tillegg tenker jeg på ansvaret jeg har for de midler, økonomiske, samfunnet har satt inn på meg, forpliktelsene øker, og selv om jeg ikke ser så bra ut, for psykiateren sa jeg, enda jeg var riktig glad i går, så bedre ut enn på det verste, men slett ikke så jeg godt ut..:-( uff. Ser altså mer enn jeg føler, jeg følte meg ok.

Jeg hadde for noen mnd siden et rikt og godt liv, som de fleste, så raste ting og knuste, men forklaringen er at når man møter samlivsbrudd, så kan dette bli så vondt, for enkelte mennesker, at de enten tar sitt liv, eller sier til noen at jeg vil ta mitt liv, i de siste tilfellene, kommer psykiatrien på bane, og det med mye støtte, og hjelp, så man får derfor mulighet til å overleve.

 

 

Anonymkode: 1d155...6e4

Jeg vil bare minne deg på at både depresjon og sorg går over. Du må prøve å tenke og tro på at det ikke skal være slik for alltid. Det vil bli bra igjen. Jeg har både hatt dyp depresjon og et kjempestygt brudd, hvor jeg enda elsket min eks høyt, bak meg. Det var beintøft, men det ble bra igjen tilslutt.

Og husk at du ikke bare har forpliktelser overfor psykiateren, men også til egne barn. Selv var det eget barn som fikk meg til å kjempe videre. Nå er alt bra. Det går bra med meg og sønnen min, og depresjonen er over, sorgen over tapt kjærlighet er over, og jeg har det godt. Livet ditt vil også bli godt igjen. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, morsan skrev:

Kjære deg,

samlivsbrudd er forferdelig, og kjærlighetssorg er forferdelig, og du opplever begge deler. Det er naturlig og forståelig at du er svært lei deg og synes at livet nesten ikke er til å holde ut akkurat nå. Men om ikke livet ble som du trodde, håpet, ønsket, så kan det likevel være et godt liv som venter deg på den andre siden når du har fått sørget mer ferdig. Jeg kjenner personer som har mistet partneren i sykdom, ulykke, eller blitt brått forlatt. Store tragedier i hvert dere sliv, men de har alle kommet ut av det igjen på den andre siden og funnet glede ved livet. De fleste av oss har heldigvis mer å leve for enn partneren, selv om det virker uendelig svart akkurat nå. Jeg ønsker deg alt mulig godt. Gi deg tid til å sørge. Ta imot tilbud om hjelp. Kanskje også medisiner - det kan jeg ikke uttale meg om. Men pust inn og ut. Gjenta. <3 <3

 

takk,

jeg tar i mot hjelp, men medisiner for konkret sorg, har jeg ingen tro på, (og dette vet jeg pga av min gode venn den pensjonerte psykiater) 

dette må jeg overleve ved :

1) høre på råd.

2) gjøre som de sier, ang ringe ved krise, og ikke glemme det. (faktisk er det enkelt, da jeg ringte til legevakten på ca. Dovre, pga av at admin på dol lagde ståhei, med god grunn, som jeg takker for, så rakk jeg bare  si mitt navn før de sa, " Hei Maria, vi har forsøkt å ringe deg, jeg er så glad for at du ringer nå".

(og videre på skikkelig dialekt, kom den ene omtanken bedre enn den andre, det var så jeg ble bløtet opp i fortvilelsen, jeg tenkte ingen østlandsdialekt kunne gjort det der, det ble så hyggelig, det var så jeg fikk lyst til å bli hentet i ambulanse eller taxi, de kunne sende det som var best for meg sa de, så snille var de, de ville bare se meg og undersøke meg litt, sa de , før jeg tenkte på hvordan det skulle tatt seg ut, hadde det ikke vært for praten og bryderiet, ville jeg dratt ned til dem, men da damen skjønte at ryktene kunne ødelegge mer, om de sendte ambulanse opp i hytteområde, ) (det var en vennlighet jeg aldri har opplevd ved et kontor i Oslo) (nå kom jeg på noe viktig, jeg skal sende de konfekt og blomster, de hjalp meg, selv om jeg, der og da, kun hadde et ønske, å snakke meg til fred.) (men jeg slapp snakke, jeg tror damer i dalene, liker å prate, jeg satte ikke pris på det da, for jeg hadde fått ekstrem hodepine av alt styret, og redsel for å bli synlig syk, om den ambulansen kom, taxi hadde jo ikke gjort saken bedre, tar man taxi fra vidda ned til en dps i dalen, så skjønner alle i hyttene at her er det skruer løs. (litt flåsete skrevet, men håper du forstår) 

Jeg tror jeg bør finne ut hva den damen med den vennlige stemmen het, jeg tror jeg bør kjøpe noe til henne, fordi hun på sett og vis reddet livet mitt. Nå er avtalen sånn at de kjenner meg, damen med hytten fra Oslo, som strever med depresjon, de har fått alt jeg skrev på dol, og derfor syns de jeg skal ha lav terskel for å ringe neste gang jeg er i fjellet og blir fortvilt.

Damen fortalte at en av hennes beste venninner hadde blitt innlagt en gang, og det var veldig bra for henne, og videre at alle kan trenge en innleggelse når ting blir for tunge, jeg hørte og husker nærmest alle ordene hennes, det var fine ord, om hvordan ting kan bli for vanskelige for enhver, men jeg skjønte jo at de håpet få sende den ambulansen sin, det skjønte jeg hele tiden!

Så etter en time ca sa jeg , " vær så snill la meg slippe bli hentet, skammen vil bli for stor belastning, vær så snill".

Etter det hadde vi samtale to ganger til den kvelden, legen måtte mene noe og Oslo måtte mene noe, men akkurat det at jeg var så samarbeidsvillig, og lyttet så godt og formulerte meg så presist, gjorde at de endte på å la meg bare ha telefonkontakt. 

Men jeg setter pris på det, nå en uke etterpå, jeg skal derfor sende de en takk for hjelpen gave.

Jeg ville ikke dø, og i dag sa psykiateren, til min overraskelse, at om ikke forumet hadde grepet inn er hun sikker på jeg hadde frontkollidert. 

Hvis psykiatere vet mer enn meg om meg, så har hun rett, i så fall reddet mange mennesker meg, det glapp for meg, logikken, nå er den på plass, og bedre, jeg skal ringe telefon nummere uansett hvor jeg er på ferie, for når det glipper for depprimerte kan akuttpsykiatrien hjelpe en til normalitet igjen.

 

Anonymkode: 1d155...6e4

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det feil?

Anonymkode: a5ef8...e9c

Neida, for all del. Jeg bare tenkte det var lettere å få en vanlig venn.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Det er godt å se at du får god hjelp og tar den imot. Er det offisielt slutt? Har dere tatt ut separasjon? 

ja,

nei ikke offisielt,

Nei ikke tatt ut separasjon, 

Psykiateren sa i dag at ikke syns det var riktig av min ektefelle å tvinge meg til en fortvilelse som denne, mente mer realt å ta ansvar.

En venn sa noe litt lignende en dag, ikke likt, men som om jeg blir tvunget til å ta en vanskelig avgjørelse, som ikke våger ta selv.

Mekanismene bak det forstår jeg ikke.

Men psykiateren sa plutselig omtrent dette i dag, " du sier mye bra om din ektefelle, din ektefelle er sikkert veldig bra, men jeg, ja jeg vil ikke dømme, men jeg må si at reagerte på tausheten og ikke-responsen da både jeg, akuttpsykiatri og politi ringte, du var i fare, og noe lignende hadde aldri skjedd".

Jeg prøvde forklare, men jeg hadde jo ikke noen forklaringer, for psykiaterens ord stemte med andres og under det mine følelser, av at min ektefelle, er likegyldig, det er det jeg lenge har følt, men ikke hatt bevis for, dvs, ingen ord kan si at sånn er det og jeg tviler på alt som ikke er ord, 

Psykiaterens ord stemmer med andres ord og mine følelser, men jeg har ikke svar på hvorfor min ektefelle gjør det sånn evt.

 

Anonymkode: 1d155...6e4

[umakenverdt]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ja,

nei ikke offisielt,

Nei ikke tatt ut separasjon, 

Psykiateren sa i dag at ikke syns det var riktig av min ektefelle å tvinge meg til en fortvilelse som denne, mente mer realt å ta ansvar.

En venn sa noe litt lignende en dag, ikke likt, men som om jeg blir tvunget til å ta en vanskelig avgjørelse, som ikke våger ta selv.

Mekanismene bak det forstår jeg ikke.

Men psykiateren sa plutselig omtrent dette i dag, " du sier mye bra om din ektefelle, din ektefelle er sikkert veldig bra, men jeg, ja jeg vil ikke dømme, men jeg må si at reagerte på tausheten og ikke-responsen da både jeg, akuttpsykiatri og politi ringte, du var i fare, og noe lignende hadde aldri skjedd".

Jeg prøvde forklare, men jeg hadde jo ikke noen forklaringer, for psykiaterens ord stemte med andres og under det mine følelser, av at min ektefelle, er likegyldig, det er det jeg lenge har følt, men ikke hatt bevis for, dvs, ingen ord kan si at sånn er det og jeg tviler på alt som ikke er ord, 

Psykiaterens ord stemmer med andres ord og mine følelser, men jeg har ikke svar på hvorfor min ektefelle gjør det sånn evt.

Jeg vet ikke helt hva som er riktig å si, men ønsket bare å si at jeg tenker på deg, og ønsker deg bedring.. Det høres ut som du går igjennom en grusomt vanskelig periode, men jeg er glad du får hjelp, at du har avtaler du skal holde og noen å ringe dersom det blir svartere igjen.

Likegyldighet må være noe av det vanskeligste man kan bli møtt med fra ens nærmeste, og i en så vanskelig situasjon som du har vært i forstår jeg ikke at det går an å reagere med likegyldighet. Jeg har ingen råd på relasjoner, men jeg forstår at det kjennes veldig vanskelig. Kanskje han blir redd han også og ikke vet hvordan han skal reagere, det er det eneste svaret jeg kan tenke meg, som kan gi noe mening på hvorfor han gjør det slik. 

Vit at vi er mange som tenker på deg i alle fall og ønsker deg alt vell!

[AnonymBruker]

1 time siden, tilstede skrev:

Jeg vil bare minne deg på at både depresjon og sorg går over. Du må prøve å tenke og tro på at det ikke skal være slik for alltid. Det vil bli bra igjen. Jeg har både hatt dyp depresjon og et kjempestygt brudd, hvor jeg enda elsket min eks høyt, bak meg. Det var beintøft, men det ble bra igjen tilslutt.

Og husk at du ikke bare har forpliktelser overfor psykiateren, men også til egne barn. Selv var det eget barn som fikk meg til å kjempe videre. Nå er alt bra. Det går bra med meg og sønnen min, og depresjonen er over, sorgen over tapt kjærlighet er over, og jeg har det godt. Livet ditt vil også bli godt igjen. 

Takk

Jeg skal prøve se lenger frem, takk

Anonymkode: 1d155...6e4

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

ja,

nei ikke offisielt,

Nei ikke tatt ut separasjon, 

Psykiateren sa i dag at ikke syns det var riktig av min ektefelle å tvinge meg til en fortvilelse som denne, mente mer realt å ta ansvar.

En venn sa noe litt lignende en dag, ikke likt, men som om jeg blir tvunget til å ta en vanskelig avgjørelse, som ikke våger ta selv.

Mekanismene bak det forstår jeg ikke.

Men psykiateren sa plutselig omtrent dette i dag, " du sier mye bra om din ektefelle, din ektefelle er sikkert veldig bra, men jeg, ja jeg vil ikke dømme, men jeg må si at reagerte på tausheten og ikke-responsen da både jeg, akuttpsykiatri og politi ringte, du var i fare, og noe lignende hadde aldri skjedd".

Jeg prøvde forklare, men jeg hadde jo ikke noen forklaringer, for psykiaterens ord stemte med andres og under det mine følelser, av at min ektefelle, er likegyldig, det er det jeg lenge har følt, men ikke hatt bevis for, dvs, ingen ord kan si at sånn er det og jeg tviler på alt som ikke er ord, 

Psykiaterens ord stemmer med andres ord og mine følelser, men jeg har ikke svar på hvorfor min ektefelle gjør det sånn evt.

 

Anonymkode: 1d155...6e4

Kan det være at mannen din har gitt litt opp fordi du ikke lar han ta del i dine vansker? Slik jeg har forstått så har du ikke pratet med han om sorgen du går igjennom. Det kan hende han føler du holder han på sidelinjen og trekker deg unna han. Jeg mener ikke at han ikke burde reagere på alt som skjedde, men kanskje han ikke klarer forholde seg til det fordi du ikke prater med han.

[morsan]

Jeg leser det du skriver om mannen din, og det er selvsagt umulig for meg å kunne ha noen kvalifisert oppfatning om han. Er han reelt sett likegyldig? Eller er det som andre er inne på at han blir redd og ikke vet hvordan han skal reagere og/eller føler seg datt på siden? 

Han har jo sine grunner for å ønske forholdet slutt og for hvorfor han mener det beste er å bryte opp. Jeg skjønner jo at det kan bli en veldig vanskelig situasjon for han når situasjonen med akuttpsykiatrisk etc oppstår. Hvordan skal han balansere mellom på den ene siden omsorg og omtanke for en som han har vært dypt knyttet til og som er mor til hans barn, og på den annen side det å stå ved sin beslutning vedrørende ekteskapet og å ikke gi deg falske forhåpninger? For man kan jo ikke la seg "true" (i mer symbolsk betydning, ikke ment personlig) til å fortsette et ekteskap man ikke lenger ønsker fordi partneren ikke takler bruddet. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, morsan skrev:

Jeg leser det du skriver om mannen din, og det er selvsagt umulig for meg å kunne ha noen kvalifisert oppfatning om han. Er han reelt sett likegyldig? Eller er det som andre er inne på at han blir redd og ikke vet hvordan han skal reagere og/eller føler seg datt på siden? 

Han har jo sine grunner for å ønske forholdet slutt og for hvorfor han mener det beste er å bryte opp. Jeg skjønner jo at det kan bli en veldig vanskelig situasjon for han når situasjonen med akuttpsykiatrisk etc oppstår. Hvordan skal han balansere mellom på den ene siden omsorg og omtanke for en som han har vært dypt knyttet til og som er mor til hans barn, og på den annen side det å stå ved sin beslutning vedrørende ekteskapet og å ikke gi deg falske forhåpninger? For man kan jo ikke la seg "true" (i mer symbolsk betydning, ikke ment personlig) til å fortsette et ekteskap man ikke lenger ønsker fordi partneren ikke takler bruddet. 

muligens er det fremstilt feil fra min side.

Det er jeg som velger å gå, ikke min ektefelle, jeg har tatt avgjørelsen alene, og fordi jeg er glad i min ektefelle.

Som du skriver, vanskelig for andre å mene noe, 

Men jeg må ta ansvaret og ikke ødelegge oss begge, 

Jeg kjøpte likevel boken "det er slutt" i går av Sissel Gran, har sett på den før, men siden samlivsbrudd er forbundet med å slutte å elske , så føltes denne boken lite relevant, men sett borti fra det, så har boken mye som stemmer for min del også.

Jeg går fra min ektefelle fordi jeg er for glad i, til å se at vi ødelegger hverandre, det er vi to om, det foregår i stillhet og mer kan jeg ikke si om det, for mekanismene forstår jeg ikke.

Men psykiateren hjelper meg, og faktisk blir en person fra dol med meg neste uke, 

Psykiateren sa faktisk nesten det samme som personen fra dol, at selv om jeg beskriver min mann som et mennesker med utelukkende gode egenskaper, så hadde psykiateren, noen men, og de stemte med personen som blir med meg sine men.

Grunnen til at jeg ikke sier så mye mer enn gode ting om min ektefelle, er :

Redd for å si noe galt om en person som ikke selv er der, og kan ta til motmæle, om opplever at dette blir feil fremstilt.

Jeg er veldig usikker på om jeg her forstår de mellommenneskelige relajsoner godt nok,

I denne usikkerheten, holder jeg meg til fakta, og faktaene sier, at min ektefelle er særdeles solid og god.

 

 

 

Anonymkode: 1d155...6e4

[Gjest Gargamel]

Den 8.7.2016 at 15.44, AnonymBruker skrev:

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

muligens er det fremstilt feil fra min side.

Det er jeg som velger å gå, ikke min ektefelle, jeg har tatt avgjørelsen alene, og fordi jeg er glad i min ektefelle.

Som du skriver, vanskelig for andre å mene noe, 

Men jeg må ta ansvaret og ikke ødelegge oss begge, 

Jeg kjøpte likevel boken "det er slutt" i går av Sissel Gran, har sett på den før, men siden samlivsbrudd er forbundet med å slutte å elske , så føltes denne boken lite relevant, men sett borti fra det, så har boken mye som stemmer for min del også.

Jeg går fra min ektefelle fordi jeg er for glad i, til å se at vi ødelegger hverandre, det er vi to om, det foregår i stillhet og mer kan jeg ikke si om det, for mekanismene forstår jeg ikke.

Men psykiateren hjelper meg, og faktisk blir en person fra dol med meg neste uke, 

Psykiateren sa faktisk nesten det samme som personen fra dol, at selv om jeg beskriver min mann som et mennesker med utelukkende gode egenskaper, så hadde psykiateren, noen men, og de stemte med personen som blir med meg sine men.

Grunnen til at jeg ikke sier så mye mer enn gode ting om min ektefelle, er :

Redd for å si noe galt om en person som ikke selv er der, og kan ta til motmæle, om opplever at dette blir feil fremstilt.

Jeg er veldig usikker på om jeg her forstår de mellommenneskelige relajsoner godt nok,

I denne usikkerheten, holder jeg meg til fakta, og faktaene sier, at min ektefelle er særdeles solid og god.

 

 

 

Anonymkode: 1d155...6e4

Hei. Jeg tror du bør vente med sånne avgjørelser til du er helt ute av depresjonen. Hele greia ser mest ut som misforståelse, hvor begge dere to misforstår hverandre og overreagerer. Dere burde prøve parterapi for å rydde opp i dette. Når man har barn er det nesten en plikt å prøve det før man skilles.

[morsan]

1 time siden, Gargamel skrev:

 

Hei. Jeg tror du bør vente med sånne avgjørelser til du er helt ute av depresjonen. Hele greia ser mest ut som misforståelse, hvor begge dere to misforstår hverandre og overreagerer. Dere burde prøve parterapi for å rydde opp i dette. Når man har barn er det nesten en plikt å prøve det før man skilles.

Enig!