Er jeg en for god skuespiller??

[ftmffm]

Har tenkt en del nå på hvordan familien reagere på at jeg går i samtale terapi. Besteforeldre og tante synes det er bra at jeg får hjelp og ser på det som noe positivt. Mine foreldre ser ikke det helt på denne måten virker det som. Særlig gjelder det mamma.

Hver gang psykiatri kommer opp som et tema eller bare som en bi setning i en større sammenheng så får jeg høre et eller annet fra henne. Det er som regel en stygg komentar. Jeg opplever den i allefall som stygg. Det kan jo i teorien hende den ikke er stygt ment fra hennes side, hva vet jeg.

Det jeg sitter og spekulerer på nå er om jeg er en så god skuespiller ovenfor familien og særlig ovenfor mine foreldre at de tror jeg har det så mye bedre enn det som faktisk er tilfellet. Så når jeg da blir innlagt eller når de får høre at jeg går så så ofte til psyken så skjønner de ikke hvorfor fordi de tror jeg har det så bra. Eller er det det at de ikke kan godta at jeg trenger hjelp utenifra. At jeg ikke klarer dette alene.

Det hele kan også ha noe med at de ikke vet hva jeg egentlig sliter med. Og dermed så skjønner de ikke at jeg trenger hjelp fordi når jeg har kontakt med dem er jeg glad og fornøyd for det meste.

Eller er det det at de ikke kan godta at jeg må ha hjelp og ikke takler alt alene...............

Ble rotette det her. Men det er litt av et kaos i hodet mitt for tiden. Ikke så mye å gjøre med det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes det er en ressurs og en styrke å kunne "holde masken".

I stedet for å "fremstå" som langt mer lidende, kunne du ikke på en nøktern måte med ord fortelle dem hva du sliter med?

[Gjest victoria]

vet åssen du har det.har det på den samme måten selv.Det er ikke lett!

[ftmffm]

Jeg har prøvd å forklare foreldrene mine flere ganger hvordan jeg har det og hvordan jeg tenker. Men hver gang jeg prøver å forklare dem hvordan ting er så får jeg bare snus fornuftige svar som: "Ja men det er jo bare å gjøre eller tenke slik og slik så vil alt ordne seg". Jeg klarer ikke å gå til motangrep mot disse utsagnene. Så derfor blir det til at mine foreldre "vinner" diskusjonen og dermed er det liksom bare for meg og ta meg sammen så vil alt være tipp topp og alle problemer vil være borte. Og jeg blir frustrert fordi de ikke hører på hva jeg prøver å fortelle dem

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har prøvd å forklare foreldrene mine flere ganger hvordan jeg har det og hvordan jeg tenker. Men hver gang jeg prøver å forklare dem hvordan ting er så får jeg bare snus fornuftige svar som: "Ja men det er jo bare å gjøre eller tenke slik og slik så vil alt ordne seg". Jeg klarer ikke å gå til motangrep mot disse utsagnene. Så derfor blir det til at mine foreldre "vinner" diskusjonen og dermed er det liksom bare for meg og ta meg sammen så vil alt være tipp topp og alle problemer vil være borte. Og jeg blir frustrert fordi de ikke hører på hva jeg prøver å fortelle dem

Apropos foreldre: Jeg har lært en svært viktig ting av min mor. Hun har lært meg et ordtak (eller er det noe annet?)

I psykiatrien har vi et begrep som heter ego-styrke. Etter min mening er det det eller viktigste begrepet i psykiatri/psykologi.Det betyr noe slikt som psykisk modenhet eller voksenhet. Det inneholder mange faktorer som evnen til realitetstesting, impulskontroll, IQ, frustrasjonstoleranse osv osv....

I egostyrkebegrepet bør også inngå evnen til "sunn resignasjon". Her kommer ordtaket inn.

Det sier: "Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett".

Kanskje vil din mor aldri forstå? Det kan være en trist erkjennelse, men du må leve ditt liv på tross av dette.

[Gjest Theos]

Apropos foreldre: Jeg har lært en svært viktig ting av min mor. Hun har lært meg et ordtak (eller er det noe annet?)

I psykiatrien har vi et begrep som heter ego-styrke. Etter min mening er det det eller viktigste begrepet i psykiatri/psykologi.Det betyr noe slikt som psykisk modenhet eller voksenhet. Det inneholder mange faktorer som evnen til realitetstesting, impulskontroll, IQ, frustrasjonstoleranse osv osv....

I egostyrkebegrepet bør også inngå evnen til "sunn resignasjon". Her kommer ordtaket inn.

Det sier: "Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett".

Kanskje vil din mor aldri forstå? Det kan være en trist erkjennelse, men du må leve ditt liv på tross av dette.

Det var et fint svar!

Sunn resignasjon. Jeg har gått noen runder de siste årene - og nettopp kommet til den triste erkjennelsen - at det finnes ting jeg ikke får forandret på. Heretter skal jeg tenke om det at det er en sunn resignasjon *smaker og smatter på begrepet*.

Får jeg i tillegg intergrert det i følelsene, og ikke bare fornuften - da har jeg kommet et stykke videre.

Takk igjen.