Løy helt vilt i oppveksten for å skjule rusproblem i familien

[AnonymBruker]

(Ikke sikker på om dette er riktig avdeling, men satser..)

Foreldrene mine drakk veldig mye mens jeg vokste opp - spesielt en av dem. Sistnevnte kunne agere truende og si ting som opplevdes som veldig skremmende da jeg var barn - f.eks selvmordstrusler.

Samtidig levde vi bak en nesten ekstrem fasade - begge var i jobb. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke fikk si til noen hvordan vi hadde det hjemme, og som barn/ungdom var jeg redd for å miste foreldrene mine om jeg tok noen slags affære. I 14-årsalderen ble jeg så fortvilet at jeg prøvde å ta livet mitt, og ble innlagt i noen uker - men heller ikke da våget jeg å si fra. Søsknene mine er vitner på hva som skjedde hjemme, men de er såvidt jeg vet de eneste.

Det ble jo likevel tydelig etterhvert på skolen at jeg slet. Jeg har aldri drevet med rus selv, men gråt mye og var fortvilet. Og i tenårene vente jeg meg til å lyve. Som faen. Diktet opp "forklaringer" på hvorfor jeg var så fortvilet, som ikke var sanne - for at folk skulle ta fortvilelsen alvorlig, og sikkert også for å få sympati, men uten å utlevere familien.. Jeg diktet opp vanvittige ting etterhvert, ofte med detaljer - at jeg hadde mistet noen som sto meg veldig nær i selvmord f.eks. Ja, vanvittig. Jeg var ikke psykotisk, jeg visste selv at jeg løy og diktet opp.

I 18-årsalderen bestemte jeg meg resolutt for å slutte å lyve, og si ting som det var, hjemme og alt. I dag ca 10 år senere får jeg vondt av skyldfølelse når jeg tenker på hvor mye jeg løy, og om så alvorlige ting.. Nå for tiden klarer jeg knapt å utøve vanlig hverdagslyving..

Men jeg plages veldig av to ting - 1. Enormt dårlig samvittighet over at jeg løy så voldsomt.. Og 2. Jeg er dessuten redd for at fortiden skal forfølge meg - hva om noen jeg nå har kontakt med får høre at jeg løy om så vanvittige ting i tenårene - vil det overhodet være sjanse for at de tror meg på at jeg snakker sant NÅ - om oppveksten min og annet?

trengte å få ventilert dette.. Konstruktive innspill/delinger av erfaringer tas gjerne imot.

Anonymkode: 61b5f...6f9

[AnonymBruker]

Samme skribent som i sted.. kan jo tilføye at lyvingen i tenårene aldri involverte virkelige personer - det var rene ting jeg fant på som påskudd for hvorfor jeg slet. Nevnte aldri noen navn eller slikt. Synes overhodet ikke det er greit at jeg holdt på slik likevel, men greit å presisere kanskje..

Anonymkode: 61b5f...6f9

[Lillemus]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samme skribent som i sted.. kan jo tilføye at lyvingen i tenårene aldri involverte virkelige personer - det var rene ting jeg fant på som påskudd for hvorfor jeg slet. Nevnte aldri noen navn eller slikt. Synes overhodet ikke det er greit at jeg holdt på slik likevel, men greit å presisere kanskje..

Anonymkode: 61b5f...6f9

Det er ingen med vettet i behold som vil beskylde deg for å ha gjort noe galt i tenårene - jeg tror nok det er en helt normal reaksjon å gjøre som du gjorde. Hvis dette plager deg veldig så kan du kanskje søke hjelp og noen å prate om det med?

[Sno89]

Ok, takk for det.. Håper det stemmer!

[Sno89]

Oi, fikk ikke trykket anonymknappen der gitt.. Ja ja, samme det egentlig. Det er altså jeg som skrev 2 første innleggene i tråden.

[AnonymBruker]

Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, for jeg vokste selv opp med en mor som var alkoholiker. Hun døde for et par år siden, på grunn av organsvikt i forbindelse med alkoholmisbruket. I likhet med deg løy jeg mye i oppveksten, og diktet opp flere historier som ikke var sanne. Dette tror jeg er temmelig vanlig blant barn av alkoholikere, for det er ikke så rart man tyr til virkelighetsflukt når man står midt oppe i en virkelighet som er uhyre vond, og som man ikke føler at man kan snakke om til noen, på grunn av lojalitet til forelderen som sliter. Når man sitter inne med mye dritt, tærer det selvfølgelig på kreftene og på sinnet, og jeg tror disse oppdiktede historiene er en måte å lette trykket på rett og slett. 

Jeg hadde også dårlig samvittighet en lang stund for at jeg løy så mye som barn og tenåring, men i ettertid har jeg reflektert rundt det og kommet fram til at det tross alt var en helt menneskelig reaksjon. Det er ikke bare alkoholikeren i familien som sliter tungt, det er også de nærmeste som står rundt dem, og aller mest oss barna. Mamma var i utgangspunktet en varm og livlig person som jeg var og er uendelig glad i, men samtidig gikk jeg konstant rundt i frykt for at det skulle skje noe med henne, når hun var ute på byen om natta og jeg ikke visste hvor hun var som barn, når hun skiftet personlighet på grunn av alkoholen og ble aggressiv og kom med beskyldninger, og når hun var virkelig deprimert og isolert på slutten av livet, og holdt seg hjemme med gardinene trukket for og hadde resignert. 

 

Poenget er at jeg synes ikke du skal klandre deg selv for at du løy eller diktet opp historier. Sett i sammenheng med det du gjennomgikk i familien, er det en helt naturlig atferd. Vi som er barn av alkoholikere har veldig lett for å bebreide oss selv for alt mulig, og vende sinnet innover, men dette bare forsterker opplevelsene vi hadde i barndommen og gjør vondt verre. Det er leit å gå rundt med en så overdreven ansvarsfølelse, og det er ikke så lett å se selv at du ikke har oppført deg så ille tross alt, men det har du ikke gjort, mener jeg.

Anonymkode: 5e517...7a6