Ekspertsvar Blir livet egentlig bedre? Tilbakevendene depresjon.

[gulsofa]

Jeg har den siste tiden lurt på om livet faktisk vil bli bedre?

Kort bakgrunnshistorie, midten av 20årene, har fått diagnosene tilbakevendende moderat depressiv lidelse, ptsd, annen blandet angstlidelse F.41.3 (fyller kravene for sosial angst og gad i tillegg). slitt med alvorlig selvskading og har et tresifret tall med innleggelser på akutt psykiatrisk bak meg. Har en fastlege som følger opp, og går en gang i uka til behandling på dps. Etter div utredninger har de konkludert med at jeg ikke er bipolar eller har noe psykose.

Men jeg føler hele tiden at livet er ett steg fram og ett tilbake. jeg vet så godt at etter en god periode i livet, så kommer det er kraftig depresjon. jeg er så lei! Utad så kan livet mitt se bra ut, egen bil, en hund jeg lever for, egen leilighet, fullført (les, krabbet meg igjennom) utdannelse og har en jobb med veldig greie kollegaer. Men jeg føler ikke livet mitt er bra. Problemene de ødelegger så mye i hverdagen. jeg lever for hunden min, det er lyspunktet i hverdagen, friheten, og min måte å være sosial på.

Når jeg leser dette selv, så kan det jo virke som ting er veldig bra. Men selvmordstankene, angsten som tærer på kroppen, all smerten jeg har konstant, og behovet for å selvskade, er det ingen som ser.

Jeg prøver etter beste evne å ta meg sammen, for å prøve å fungere normalt. I de gode periodene lever jeg greit, bra vil jeg ikke si det er. Men i de dårlige periodene, spiser jeg mat for å kaste den opp, bruker unødvendig mye penger og pådrar meg gjeld, ligger å stirrer i taket, Greier ikke å følge opp jobben(blir sykemeldt), går på butikken halvtime før det stenger fordi da er det minst mennesker ute, spiser enten veldig mye eller veldig lite. lager ikke middag, sover veldig lite(sover i gode perioder 5t per natt). personlighygene er ikke eksisterende. hukommelsen svikter. Setter ofte bort hunden min i de dårlige periodene fordi jeg selv ikke føler jeg tar godt nok vare på den. Kort fortalt så er det jo en runde med depresjon som kommer over meg i dårlige perioder, med angst i tillegg. Det medfører ikke at jeg føler meg bedre.

Jeg har gått på store mengder medisiner, til og med medisiner mot birvirknigene, per dags dato står jeg kun på sobril. sist brukte jeg Brintellix 10mg, men da jeg ikke etter 10 mnd hadde noe effekt av den, avslutta jeg den. Brintellix var siste håpet, da legen ikke vet hva han skal tilby meg. Har brukt Zoloft, Cipralex, Fontex, Remeron, lamictal,Seroquel, Truxal, attarax, melatonin, nonzinan (aldri igjen!!), valium, div innsovningsmedisiner. Har brukt noen flere medisiner men jeg husker ikke navnet på dem. På de fleste av medisinene hadde jeg max dose.

Normalt går jeg ned i depresjon 2-3 ganger i året, og jeg ser ikke helt hvordan det plutselig skal endre seg. Er jeg egentlig dømt til å ha det sånn resten av livet? Er dette det beste? Er løsningen å dope seg på sobril som jeg gjør, når ingen ting annet hjelper?

Det var dagens utblåsning.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, gulsofa skrev:

Jeg har den siste tiden lurt på om livet faktisk vil bli bedre?

Kort bakgrunnshistorie, midten av 20årene, har fått diagnosene tilbakevendende moderat depressiv lidelse, ptsd, annen blandet angstlidelse F.41.3 (fyller kravene for sosial angst og gad i tillegg). slitt med alvorlig selvskading og har et tresifret tall med innleggelser på akutt psykiatrisk bak meg. Har en fastlege som følger opp, og går en gang i uka til behandling på dps. Etter div utredninger har de konkludert med at jeg ikke er bipolar eller har noe psykose.

Men jeg føler hele tiden at livet er ett steg fram og ett tilbake. jeg vet så godt at etter en god periode i livet, så kommer det er kraftig depresjon. jeg er så lei! Utad så kan livet mitt se bra ut, egen bil, en hund jeg lever for, egen leilighet, fullført (les, krabbet meg igjennom) utdannelse og har en jobb med veldig greie kollegaer. Men jeg føler ikke livet mitt er bra. Problemene de ødelegger så mye i hverdagen. jeg lever for hunden min, det er lyspunktet i hverdagen, friheten, og min måte å være sosial på.

Når jeg leser dette selv, så kan det jo virke som ting er veldig bra. Men selvmordstankene, angsten som tærer på kroppen, all smerten jeg har konstant, og behovet for å selvskade, er det ingen som ser.

Jeg prøver etter beste evne å ta meg sammen, for å prøve å fungere normalt. I de gode periodene lever jeg greit, bra vil jeg ikke si det er. Men i de dårlige periodene, spiser jeg mat for å kaste den opp, bruker unødvendig mye penger og pådrar meg gjeld, ligger å stirrer i taket, Greier ikke å følge opp jobben(blir sykemeldt), går på butikken halvtime før det stenger fordi da er det minst mennesker ute, spiser enten veldig mye eller veldig lite. lager ikke middag, sover veldig lite(sover i gode perioder 5t per natt). personlighygene er ikke eksisterende. hukommelsen svikter. Setter ofte bort hunden min i de dårlige periodene fordi jeg selv ikke føler jeg tar godt nok vare på den. Kort fortalt så er det jo en runde med depresjon som kommer over meg i dårlige perioder, med angst i tillegg. Det medfører ikke at jeg føler meg bedre.

Jeg har gått på store mengder medisiner, til og med medisiner mot birvirknigene, per dags dato står jeg kun på sobril. sist brukte jeg Brintellix 10mg, men da jeg ikke etter 10 mnd hadde noe effekt av den, avslutta jeg den. Brintellix var siste håpet, da legen ikke vet hva han skal tilby meg. Har brukt Zoloft, Cipralex, Fontex, Remeron, lamictal,Seroquel, Truxal, attarax, melatonin, nonzinan (aldri igjen!!), valium, div innsovningsmedisiner. Har brukt noen flere medisiner men jeg husker ikke navnet på dem. På de fleste av medisinene hadde jeg max dose.

Normalt går jeg ned i depresjon 2-3 ganger i året, og jeg ser ikke helt hvordan det plutselig skal endre seg. Er jeg egentlig dømt til å ha det sånn resten av livet? Er dette det beste? Er løsningen å dope seg på sobril som jeg gjør, når ingen ting annet hjelper?

Det var dagens utblåsning.

Høres ut som bipolar.

Anonymkode: 1d582...7d4

[Athena86]

Høres ut som meg bortsett fra det med hus og bil. Har ustabil personlighetsforstyrrelse og tilbakevenende depresjon. Men mistenker selv at jeg er bipolar..

[emilie321]

På 13.2.2017 den 6.27, gulsofa skrev:

Jeg har den siste tiden lurt på om livet faktisk vil bli bedre?

Kort bakgrunnshistorie, midten av 20årene, har fått diagnosene tilbakevendende moderat depressiv lidelse, ptsd, annen blandet angstlidelse F.41.3 (fyller kravene for sosial angst og gad i tillegg). slitt med alvorlig selvskading og har et tresifret tall med innleggelser på akutt psykiatrisk bak meg. Har en fastlege som følger opp, og går en gang i uka til behandling på dps. Etter div utredninger har de konkludert med at jeg ikke er bipolar eller har noe psykose.

Men jeg føler hele tiden at livet er ett steg fram og ett tilbake. jeg vet så godt at etter en god periode i livet, så kommer det er kraftig depresjon. jeg er så lei! Utad så kan livet mitt se bra ut, egen bil, en hund jeg lever for, egen leilighet, fullført (les, krabbet meg igjennom) utdannelse og har en jobb med veldig greie kollegaer. Men jeg føler ikke livet mitt er bra. Problemene de ødelegger så mye i hverdagen. jeg lever for hunden min, det er lyspunktet i hverdagen, friheten, og min måte å være sosial på.

Når jeg leser dette selv, så kan det jo virke som ting er veldig bra. Men selvmordstankene, angsten som tærer på kroppen, all smerten jeg har konstant, og behovet for å selvskade, er det ingen som ser.

Jeg prøver etter beste evne å ta meg sammen, for å prøve å fungere normalt. I de gode periodene lever jeg greit, bra vil jeg ikke si det er. Men i de dårlige periodene, spiser jeg mat for å kaste den opp, bruker unødvendig mye penger og pådrar meg gjeld, ligger å stirrer i taket, Greier ikke å følge opp jobben(blir sykemeldt), går på butikken halvtime før det stenger fordi da er det minst mennesker ute, spiser enten veldig mye eller veldig lite. lager ikke middag, sover veldig lite(sover i gode perioder 5t per natt). personlighygene er ikke eksisterende. hukommelsen svikter. Setter ofte bort hunden min i de dårlige periodene fordi jeg selv ikke føler jeg tar godt nok vare på den. Kort fortalt så er det jo en runde med depresjon som kommer over meg i dårlige perioder, med angst i tillegg. Det medfører ikke at jeg føler meg bedre.

Jeg har gått på store mengder medisiner, til og med medisiner mot birvirknigene, per dags dato står jeg kun på sobril. sist brukte jeg Brintellix 10mg, men da jeg ikke etter 10 mnd hadde noe effekt av den, avslutta jeg den. Brintellix var siste håpet, da legen ikke vet hva han skal tilby meg. Har brukt Zoloft, Cipralex, Fontex, Remeron, lamictal,Seroquel, Truxal, attarax, melatonin, nonzinan (aldri igjen!!), valium, div innsovningsmedisiner. Har brukt noen flere medisiner men jeg husker ikke navnet på dem. På de fleste av medisinene hadde jeg max dose.

Normalt går jeg ned i depresjon 2-3 ganger i året, og jeg ser ikke helt hvordan det plutselig skal endre seg. Er jeg egentlig dømt til å ha det sånn resten av livet? Er dette det beste? Er løsningen å dope seg på sobril som jeg gjør, når ingen ting annet hjelper?

Det var dagens utblåsning.

Er ikke brintellix 10 mg en litt for liten dose?   

Selv bruker jeg brintellix 20 mg og blir vesentlig dårligere hvis jeg halverer dosen.

[Psykia AS]

Dette kan være bipolar spektrum depresjon som ikke har blitt fanget opp med de utredninger som vanligvis brukes.

Les her 

http://bipolar2.no/bipolar_depresjon.html

 

[AnonymBruker]

Prøv ECT. har sett mennesker bli helt bra av det. Se filmen Flink Pike

Anonymkode: eb27a...16d

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. For personer med så omfattende problemer over tid, er det ufattelig for meg at en gir opp etter å ha brukt Brintellix 10 mg. Det kunne jeg sagt med stor sikkerhet på forhånd at dette er alt for liten dose.

2. Følg opp det Kvakkestad/Psykia skriver.

[gulsofa]

Men hva gjør jeg da både fastlegen og psykologen er helt klare på at jeg er ikke bipolar eller noe lignende. Fastlegen har fulgt meg ukentlig i rundt 5år og nåværende psykolog kun 1 år. Jeg har hatt en haug av behandlere og alle sier at det er tilbakevendene depresjon og at jeg er emosjonell sårbar og alt det der. Jeg har nevnt faktisk selv at jeg tror det er noe lignende bipolar jeg sliter med. Men det har blitt avvist flere ganger. 

Ang brintellix så mente fastlegen som fulgte opp det, at 10mg var nok og jeg hadde det bra på det. Jeg mente.nei og ønsket større dose, det var allerede i sommer hvor jeg enda en gang gikk ned i en vond depresjon. Jeg valgte tilslutt nå ved nyttår å avslutte brintellixen da jeg ikke følte den hadde virkning. Jeg snakket med dps ang dosen og fikk til svar at det var vanlig der å kun gå på 10mg, og det var ytterst sjeldent at folk gikk på høyere dose da det var bivirkninger på den. Så 10mg er hva jeg fikk/får. Hva gjør jeg da?

Er det å avslutte livet eneste mulighet jeg har, når ting uansett ikke blir bedre? Jeg føler meg ikke hørt eller sett. Jeg er bare tilstede her i verden. 

[tilstede]

2 timer siden, gulsofa skrev:

Men hva gjør jeg da både fastlegen og psykologen er helt klare på at jeg er ikke bipolar eller noe lignende. Fastlegen har fulgt meg ukentlig i rundt 5år og nåværende psykolog kun 1 år. Jeg har hatt en haug av behandlere og alle sier at det er tilbakevendene depresjon og at jeg er emosjonell sårbar og alt det der. Jeg har nevnt faktisk selv at jeg tror det er noe lignende bipolar jeg sliter med. Men det har blitt avvist flere ganger. 

Ang brintellix så mente fastlegen som fulgte opp det, at 10mg var nok og jeg hadde det bra på det. Jeg mente.nei og ønsket større dose, det var allerede i sommer hvor jeg enda en gang gikk ned i en vond depresjon. Jeg valgte tilslutt nå ved nyttår å avslutte brintellixen da jeg ikke følte den hadde virkning. Jeg snakket med dps ang dosen og fikk til svar at det var vanlig der å kun gå på 10mg, og det var ytterst sjeldent at folk gikk på høyere dose da det var bivirkninger på den. Så 10mg er hva jeg fikk/får. Hva gjør jeg da?

Er det å avslutte livet eneste mulighet jeg har, når ting uansett ikke blir bedre? Jeg føler meg ikke hørt eller sett. Jeg er bare tilstede her i verden. 

Da skifter du fastlege og får en som gir deg mulighet til å prøve 20 mg brintellix. Eller bestiller deg time med en privatpraktiserende psykiater.

[cilie]

Hva med å vise svaret til NHD og Psykia til behandler? 

[AnonymBruker]

Mennesker er veldig forskjellige når det kommer til dosering av medisiner. For eksempel, noen føler seg i koma etter å ha tatt 50 mg med Seroquel kvelden i forveien, mens andre kan gå på 800 mg av samme medisin men allikevel sprette opp av sengen neste morgen, regner med at dette gjelder Brintellix og? Til Nils Håvard Dahl, er Nardil noe som kunne vært effektivt for TS? Da tenker jeg både på angsten og depresjonen, TS har jo prøvd det meste for å bli bedre og da vil kanskje Nardil være neste preparat man vurderer? Eventuelt at man prøver ut høyere dosering av Brintellix, og hvis det ikke hjelper, Nardil?

Anonymkode: 72072...a68

[gulsofa]

Jeg antar at jeg tåler medisiner veldig godt, for noen år siden sto jeg på flere medisiner på høy dose, og legen sa rett ut at han ikke kunne skjønne hvordan jeg greide å fungere med alle de medisinene i blodet. Jo det slo knock out på meg 1,5-2t etter at jeg hadde tatt dem og skulle legge meg. Men etter å ha sovet 4t, kunne jeg stå opp som vanlig. 

Fikk snakket med legen min i dag. Etter klar beskjed fra meg så skal jeg starte opp på brintellixen igjen, og denne gangen skal høyere dose prøves. Legen mente å sikte på 20mg var ett bra valg. (Hvorfor i h... er det ett bra valg plutselige nå, men ikke for noen mnd siden??).. 

Nå håper jeg bare at jeg slipper de fine bivirkningene jeg fikk sist.. diaré, kvalme og ikke minst at jeg klødde meg til blods, men det ga seg jo til slutt etter noen uker..

Men jeg må bare takke så mye for alle svar og for at dere orker å lese oppgulpet mitt. Kanskje det er håp for meg også?

[tilstede]

3 timer siden, gulsofa skrev:

Jeg antar at jeg tåler medisiner veldig godt, for noen år siden sto jeg på flere medisiner på høy dose, og legen sa rett ut at han ikke kunne skjønne hvordan jeg greide å fungere med alle de medisinene i blodet. Jo det slo knock out på meg 1,5-2t etter at jeg hadde tatt dem og skulle legge meg. Men etter å ha sovet 4t, kunne jeg stå opp som vanlig. 

Fikk snakket med legen min i dag. Etter klar beskjed fra meg så skal jeg starte opp på brintellixen igjen, og denne gangen skal høyere dose prøves. Legen mente å sikte på 20mg var ett bra valg. (Hvorfor i h... er det ett bra valg plutselige nå, men ikke for noen mnd siden??).. 

Nå håper jeg bare at jeg slipper de fine bivirkningene jeg fikk sist.. diaré, kvalme og ikke minst at jeg klødde meg til blods, men det ga seg jo til slutt etter noen uker..

Men jeg må bare takke så mye for alle svar og for at dere orker å lese oppgulpet mitt. Kanskje det er håp for meg også?

Så flott å høre. Lykke til med utprøvingen og så håper jeg at bivirkningene gir seg raskt.

[FjellOgDalar]

Håper Brintellix kan hjelpe deg i større dose. Virker dessverre ikke som du har møtt folk med kompetanse på rett sted. Bipolar kan ha mange ansikter, og stadig tilbakevendende depresjoner som ikke responderer tilfredsstillende på vanlige antidepressiva kan godt respondere bedre på stabilisator som Lamictal. Og husk at det er du som opplever symptomene, ikke psykologen eller legen din. Det er DEG de skal høre på. Ville absolutt tatt med svarene og info i link fra NHD og Kvakkestad, og forlangt ny utredning hos en psykiater - i alle fall om Brintellix ikke er til hjelp for deg. Merker jeg blir så frustrert å trist av å lese om hvordan alt for mange lider under mangel på kunnskap hos helsepersonell.

[gulsofa]

Jeg har tat brintellix i noen dager nå, og jeg husket ikke før nå hvor ille bivirkningene var. En ting er at jeg er kvalm og at magen takler det dårlig, det greier jeg fint å håndtere greit. Men den syke kløinga... fy søren jeg klør, jeg klør over alt, verst er det på beina. Men dette her er virkelig ikke gøy. Det gir seg om noen uker...

[Athena86]

¨Jeg tar seroquel og det funker stabiliserende på meg og på søvn, andre ganger bare mot stabilisering, andre ganger bare mot søvn