Ekspertsvar NHD, andre: løsning

[florista]

Akkurat nå må jeg innrømme at jeg er både redd og usikker for det som er og det som ligger foran meg. 

Noen kaller meg deprimert. Jeg er mer usikker på om det faktisk bare er meg som er mer realist. Uansett sannhet og årsak så er det slik at jeg strever veldig med slik jeg har det nå. Jeg jobber så hardt jeg bare kan og får anerkjennelse for det. 

Situasjonen nå: jeg går sidelengs når det kommer til vektutvikling. Klarer aldri de siste kiloene for riktig BMI. Det er ikke mye det er snakk om. Men forskningsmessig og behandlingsmessig trengs de for å klare å bli frisk. Nå er kostlisten så stor at jeg ikke vet mer. Og vekten har enda en gang nådd et platå og den må økes for de siste kiloene. Behandler sier det selv. Har vært her flere ganger og ender opp med å bli dårlig. Brainstorming. Vi kommer frem til at jeg fortsatt virkelig vil men ikke klarer uten mer støtte-på et eller annet vis. Innleggelse DPS? Innleggelse region? Sonde blandet med mat? Teamet skal snakke sammen. 

Men det er ikke "bare" det. Det er livsgnisten som er borte. Den helt konkrete tanken om at jeg virkelig ikke, fra innerst i mitt hjerte ikke vil bli gammel. Ei heller forstå hvordan orke leve 5-10 år til. Ikke engang 1 år til. En usigelig tristhet. Håpløshet. Massiv uro. Gråt. Utmattelse. Nytt: ikke selvmordstanker på den måten. Bare et usigelig ønske om å få slippe leve mer. Forbereder mannen, skjer det noe med meg, ulykke og lam, mister språk, hva som helst, ta livet mitt. Dette orker jeg ikke. 

Jeg vet ikke løsningen. Vet bare at dagene er tyngre. Under dynen mest. Ubeskrivelig uro og stadig påminner om at jeg ikke vil bli gammel. Hvordan i det hele tatt holde ut helgen? Uken? Måneden? 

Løsningen? Aner ikke. Og det er det som gjør meg ekstra redd og urolig. Må jeg virkelig leve som dette? 

Er jeg deprimert eller bare innser jeg fakta? 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For meg fremstår du som deprimert og bør behandles deretter. Håper du har en skikkelig god behandler.

[florista]

Jeg har en god behandler. Et godt team. Men hovedbehandler føler jeg har litt for god tro på meg. At jeg alltid klarer. Jeg gjør jo det, men av og til kunne jeg ønske det var mulig å puste litt. eller "få lov" til å puste litt. 

Men er det virkelig mulig å få vekk tanken om at man ikke vil/orker å bli gammel? 

Jeg er jo ikke suicidal. Ingen konkrete tanker. Bare at om døden banket på døren "lovlig" hadde jeg mer enn gjerne åpnet opp. 

Hvordan klare dette?

[frosken]

3 timer siden, florista skrev:

Jeg har en god behandler. Et godt team. Men hovedbehandler føler jeg har litt for god tro på meg. At jeg alltid klarer. Jeg gjør jo det, men av og til kunne jeg ønske det var mulig å puste litt. eller "få lov" til å puste litt. 

Men er det virkelig mulig å få vekk tanken om at man ikke vil/orker å bli gammel? 

Jeg er jo ikke suicidal. Ingen konkrete tanker. Bare at om døden banket på døren "lovlig" hadde jeg mer enn gjerne åpnet opp. 

Hvordan klare dette?

Måten du skriver på i dag, gir inntrykk av depresjon og ikke realisme. Hold ut, det kommer bedre dager:-)

[florista]

Jeg holder ut så godt jeg kan men klarer ikke å se (ei føle) vitsen. Meningen. Flere år som dette? Et helt liv? 

Hvis det er depresjon, hvordan bli bedre? Og er det vits?