Flere som har vært redde for å slutte hos psykologen?

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog i en del måneder, og i det siste har h*n snakket om at jeg etter hvert må skrives ut fra DPS. Det å gå til psykologen er omtrent det eneste jeg har å se frem til, og jeg er redd jeg ikke skal klare meg selv. Eller rett og slett bare gi opp når jeg slutter å gå til psykologen. Jeg vet jo at jeg ikke kan gå for alltid, men jeg blir veldig lei meg og føler meg sveket når psykologen sier at jeg snart må klare meg selv. Jeg klarer meg jo selv, men det er ingenting som gir meg glede. Det gjør vanligvis psykologen, men nå tør jeg nesten ikke si noe der, siden jeg snart skal ut likevel. Er det andre som har hatt vanskelig med dette? Hvordan kom dere over psykologen? Så trist at et godt vennskap må avsluttes så brutalt :/ 

Anonymkode: 43131...001

[XbellaX]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått til psykolog i en del måneder, og i det siste har h*n snakket om at jeg etter hvert må skrives ut fra DPS. Det å gå til psykologen er omtrent det eneste jeg har å se frem til, og jeg er redd jeg ikke skal klare meg selv. Eller rett og slett bare gi opp når jeg slutter å gå til psykologen. Jeg vet jo at jeg ikke kan gå for alltid, men jeg blir veldig lei meg og føler meg sveket når psykologen sier at jeg snart må klare meg selv. Jeg klarer meg jo selv, men det er ingenting som gir meg glede. Det gjør vanligvis psykologen, men nå tør jeg nesten ikke si noe der, siden jeg snart skal ut likevel. Er det andre som har hatt vanskelig med dette? Hvordan kom dere over psykologen? Så trist at et godt vennskap må avsluttes så brutalt :/ 

Anonymkode: 43131...001

 

Det er en ganske så vanlig/naturlig opplevelse du sitter med, uten at det selvsagt er noen trøst i akkurat nå. Har dere snakket om veien videre, hva er planene fremover, hva har du å jobbe med. Jeg skulle ønske du drøftet den sårede følelsen/skuffelsen med din behandler, vedkommende er trolig godt skodd til å veilede deg ut av skuffelsen og kanskje hjelpe deg til å se fremover.

Jeg synes det er litt rart at du omtaler behandlingen som et godt vennskap? 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sluttet hos en psykolog ufrivillig men helsesøster fra grunnskolen forsvant veldig plutselig og det var en som hadde hjulpet meg veldi. Det at vi aldri fikk avsluttet slet i meg i mange, mange år, hun var nemlig en av veldig få som brydde seg om meg. Har også måttet avslutte et langvarig samarbeid med fastlegen min da hun skulle starte i ny jobb. Det var tøft og vanskelig så absolutt, mest fordi det bragte så mange vonde minner om helsesøsteren og forsvinningen hennes i meg, men det gikk veldig fint fordi vi gjorde det veldig gradvis og sakte. Allerede nesten halvannen måned før hun skulle slutte hadde jeg fått min siste timeavtale hos henne slik at jeg visste tidlig når hennes siste arbeidsdag ville være og dermed min siste time der. Nå, lenge etter, kan jeg fint tenke tilbake på alle timene hos henne fordi avslutningen ble så fin som den ble, det er selvfølgelig litt savn innimellom men det er ikke et stort og åpent, vondt sår.

Jeg tenker at når psykologen din har begynt å snakke om dette så mener nok den at du begynner å bli klar for å klare deg uten hjelp. Men det bør gjøres skikkelig og gjerne gradvis om du trenger det! Du bør jo også snakke med psykologen din om dette, hvis hn det du har skrevet her f.eks? Lan psykologen få vite dine tanker om dette for eller kan det godt hende at hn tror det er greit for deg å slutte der! Masse lykke til iallfall!😊

Anonymkode: 45b52...71c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Det er en ganske så vanlig/naturlig opplevelse du sitter med, uten at det selvsagt er noen trøst i akkurat nå. Har dere snakket om veien videre, hva er planene fremover, hva har du å jobbe med. Jeg skulle ønske du drøftet den sårede følelsen/skuffelsen med din behandler, vedkommende er trolig godt skodd til å veilede deg ut av skuffelsen og kanskje hjelpe deg til å se fremover.

Jeg synes det er litt rart at du omtaler behandlingen som et godt vennskap? 

Takk for svar. Ja, det har for meg i alle fall vært som et godt vennskap. Jeg har sett på psykologen som en god venn, selv om h*n har vært veldig profesjonell. Sånn er det bare. Og det har jeg satt veldig stor pris på. 

Anonymkode: 43131...001

[AnonymBruker]

Jeg tror du må endre syn/ tankegang for relasjonen du har til psykologen din, for det gjør det lettere å avslutte behandlingen. Ser du på han som en god venn er det vanskelig å se for seg et liv uten den personen. Det er jo vanligvis vanskelig å avslutte et vennskap, om det ikke innebærer en konflikt. Psykologen din er bare en psykolog, ikke en venn. 

Siden behandlingen skal avsluttes tror jeg h*n mener at du kommer til å klare deg bra uten behandling. Dere må bare sette opp en plan for framtiden din, slik at du skal fungere på egenhånd. 

Anonymkode: dd3fd...e3b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått til psykolog i en del måneder, og i det siste har h*n snakket om at jeg etter hvert må skrives ut fra DPS. Det å gå til psykologen er omtrent det eneste jeg har å se frem til, og jeg er redd jeg ikke skal klare meg selv. Eller rett og slett bare gi opp når jeg slutter å gå til psykologen. Jeg vet jo at jeg ikke kan gå for alltid, men jeg blir veldig lei meg og føler meg sveket når psykologen sier at jeg snart må klare meg selv. Jeg klarer meg jo selv, men det er ingenting som gir meg glede. Det gjør vanligvis psykologen, men nå tør jeg nesten ikke si noe der, siden jeg snart skal ut likevel. Er det andre som har hatt vanskelig med dette? Hvordan kom dere over psykologen? Så trist at et godt vennskap må avsluttes så brutalt :/ 

Anonymkode: 43131...001

Ikke så uvanlig det du beskriver der. Vi mennesker har behov for å bli sett og hørt. Når vi opplever at noen aktivt lytter til våre problemer, viser intresse og kommer med nyttige råd og svar gjør det noe med oss. Ikke noe galt i det. 

Kanskje du kan være helt ærlig med psykologen og si at du ikke føler deg klar til å slutte. At dere sammen kan bli enig om en slags gradvis avslutning. 

Jeg har også opplevd det vanskelig å slutte hos en terapaut. Men jeg fikk en litt brå avslutning og hadde en del ting usagt . Likevel gikk det helt greit selv om det gjorde vondt noen mnd. Noe som er viktig er å ha noen andre å kunne henvende seg til hvis behovet skulle være der. Feks fastlegen. Dessuten burde du snakke om hva du kan gjøre for å unngå tilbakefall og hvor du kan henvende deg. At du ikke plutselig står helt alene. 

 

Anonymkode: ef520...a89