Er der unormalt å ikke være sosial

[AnonymBruker]

Mennesket er et sosialt dyr sies det ofte. Men, er det bare unormalt å ikke være sosial, ikke ha venner, ikke ha kontakt med andre enn nærmeste familie på flere ti-år? Er det psykdom?

Anonymkode: 02eed...f54

[AnonymBruker]

Er unormalt ja, kan sikkert skyldes psykdom også avhenger litt av hvilken grunn det er for at en har blitt isolert. Kan være asperger, schizoid pf, psykose, angst, depresjon bla.a eller kombinasjon av disse

Anonymkode: a6cf1...dc8

[stjernestøv]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mennesket er et sosialt dyr sies det ofte. Men, er det bare unormalt å ikke være sosial, ikke ha venner, ikke ha kontakt med andre enn nærmeste familie på flere ti-år? Er det psykdom?

Anonymkode: 02eed...f54

Man gjør som man velger og gir F i hva som er unormalt, man må bestemme selv hvordan livet skal være. 

[AnonymBruker]

Trenger ikke å ha psykisk sykdom/lidelse fordi man ikke er sosial.

Anonymkode: e45c3...08f

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mennesket er et sosialt dyr sies det ofte. Men, er det bare unormalt å ikke være sosial, ikke ha venner, ikke ha kontakt med andre enn nærmeste familie på flere ti-år? Er det psykdom?

Anonymkode: 02eed...f54

Hvis noen har det slik syns jeg det er veldig trist. Jeg har i psyke perioder isolert meg og unngått all kontakt . Følt at jeg ikke har trengt mennesker. Når jeg er depressiv kan jeg være likegyldig til andre og føler ingen intresse for de .  Men så har jeg blitt "dradd" litt med og må være sammen med andre. Fått rett medisinering . Gradvis har jeg opplevd det positivt og følt det berikende.

 Hvis man har gode relasjoner og mennesker rundt seg som man er trygg på tror jeg egentlig alle  setter pris på å være sosiale... 

Anonymkode: 81125...b48

[ISW]

Plager det deg? Reduserer det livskvaliteten din? Skulle du ønske det var annerledes? Hindrer det deg i å forsørge deg selv?

Hvis ja, er det sykdom. Hvis nei er det OK. 

[Gjest Gargamel]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mennesket er et sosialt dyr sies det ofte. Men, er det bare unormalt å ikke være sosial, ikke ha venner, ikke ha kontakt med andre enn nærmeste familie på flere ti-år? Er det psykdom?

Anonymkode: 02eed...f54

Kun nærmeste familie i flere tiår - i mine øyne er det unormalt, ja.

[påskelilje]

Det er vel unormalt i den forstand at det ikke er vanlig å ha det slik. Men dersom personen er fornøyd med livet sitt på den måten, så kan det vel være greit.

Dersom personen synes livet er tomt og kjedelig slik, men ikke orker/klarer å gjøre noe for at endring skal skje, er det muligens depresjon eller annen sykdom inne i bildet, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Vis du har levd et sosialt liv før med venner ,familie ,interesser og jobb eller skole og så mister interesse for dette så kan det være psykom. 

Vis du i tillegg er plaget av at du ikke ønsker eller aller helst klarer å leve det livet du levde før er det helt sikkert en eller annen form for psykom. 

 

Anonymkode: 88e5b...9a2

[AnonymBruker]

Det er veldig lett å havne der hvis man tidlig nok i livet havner i sekkebetegnelsen "psykisk"

Man burde kanskje i større grad gå til media for å prøve å synliggjøre hva enkelte har av store helseutfordringer som ikke synes noe sted eller i noen statistikk

For den enkelte som isolerer seg som dere sier kan det kanskje føles som å være utsatt for organisert kriminalitet "Fienden" er et så mangesifret trollMens andre sitter dere å tjener på alt fordi de jo har tidens moral på sin side og alt på "det tørre"

Forstå det den som kan

Jeg ser at vårt samfunn trenger topp sikkerhet men disse "psykiske" er ofte ikke de farligste Helsa er helt enkelt veldig dårlig men det er ikke så lett å gjøre noe med det dessvereMen de bør for eksempel få ferdes i åpne rom uten å bli tilsnakket av fremmede eller av disse vellykkede menneskenes fine barn

Anonymkode: ee336...cec

[laban]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For den enkelte som isolerer seg som dere sier, kan det kanskje føles som å være utsatt for organisert kriminalitet. "Fienden" er et så mangesifret troll. Mens andre sitter der og tjener på alt fordi de jo har tidens moral på sin side og alt på "det tørre".

Men de bør for eksempel få ferdes i åpne rom uten å bli tilsnakket av fremmede eller av disse vellykkede menneskenes fine barn.

Trådstarter beskriver en person som ikke har sosial kontakt med omverdenen.  Vi vet ikke hvor fornøyd vedkommende er med dette, det tas også opp i de fleste svarene - at hvor "normalt" det er, kommer an på om det er ønsket eller ikke.

Hva mener du sånn helt konkret med svaret ditt?  På hvilken måte er noen tvunget til isolasjon og følelsen av å være utsatt for organisert kriminalitet?  Hvem er det som tjener på at de som er utenfor arbeidslivet pga. sykdom, heller ikke har noe sosialt liv?

Er det vanlig at personer med helseproblemer ikke kan ferdes utendørs (eller hva nå "åpne rom" skal bety), uten å få "tilsnakk" av fremmede? 

[AnonymBruker]

Alle er jo ikke like det er alt jeg har å si til deres kommentarer Vanskelig å si hva som er normale følelser synes jeg og hva vet man egentlig om hvordan en tilfeldig virkelig psykisk syk person virkelig har det Begynner å tro at mange bare faker Rart de da har så flust med sykemeldinger og hvemvethva

Anonymkode: ee336...cec

[AnonymBruker]

På 3/9/2017 den 22.01, issomethingwrong skrev:

Plager det deg? Reduserer det livskvaliteten din? Skulle du ønske det var annerledes? Hindrer det deg i å forsørge deg selv?

Ja * 4. Det er ikke mye til liv.

Anonymkode: 02eed...f54

[yellow ledbetter]

Om det er unormalt kommer jo an på hva en selv vil og ikke vil. Om en er alene, men helst vil være sammen med andre er det et problem så klart, men enkelte trives best sammen med bare noen få. Familien eller gode venner, og kanskje trenger de mye alenetid i tillegg. Og hva er normalt, liksom? Om du ikke har noen diagnose som tilsier at du trives med å ha det sånn, er det faktisk en del folk som er veldig introverte og lite opptatt av å være sammen med andre og har det helt greit med det. Men de fleste som har det sånn er vel som meg, introvert, med asperger og ADHD. Det hadde sikkert holdt med introvert og en av de to diagnosene også. Jeg har pressa meg altfor mye til å være sosial fordi jeg var godt voksen da jeg fikk diagnose og skjønte hvorfor sånt var ekstremt vanskelig for meg. Resultatet er angst. Generalisert angst, sosial angst og sikkert en god dæsj agorafobi. Jeg skulle bare ønske jeg hadde visst at jeg hadde asperger og ADHD da jeg var barn, så hadde jeg kanskje sluppet den angsten som kampen for å være "normal" har påført meg. Men jeg tror det blir bedre nå når jeg vet og slipper å føle meg dum og mislykka, og faktisk kan si til meg selv at det er greit å ikke prøve å være sosial i sammenhenger der det bare blir slitsomt og utmattende. For meg er det nok med familie og noen få gode venner. Og det er ikke unormalt å ha asperger og ADHD. Ikke mer enn det er unormalt å ha diabetes eller dårlig syn. Det bare er sånn. Og for meg, med det utganspunktet jeg har, er det normalt å ikke være så interessert i å være sammen med masse andre folk store deler av tida.