Eksponeringstreningen er tøff :(

[Angstlei]

Har nå holdt på en stund med eksponeringstrening for å komme over min voldsomme agorafobi som har gjort at jeg nesten ikke har vært ute på 8 mnd., men sliter veldig.

Har pint meg ut hver dag og har klart å komme meg mere ut enn på lenge, men det er fortsatt like slitsomt :(. Koster meg ufattelig mye å komme meg ut døra.

Trodde det skulle bli enklere å komme seg ut døra etterhvert, men dette tar kanskje lang tid?.

I dag gikk jeg ut, men orket ikke å "stå" i angsten som man skal gjøre hele tiden, var så sliten etter å ha presset meg hver dag i ukesvis.

Virker liksom som det ikke er liv å ha dårlige dager når man driver med eksponeringstrening, da skal man ihvertfall presse på.

 

Noen andre som driver/drevet med eksponeringstrening som har noen gode råd?.

[AnonymBruker]

" Du kan jo fokusere på at du fortsatt er i live eller noe lignende. Hva er det du er redd for skal skje når du er ute? Har det skjedd?

Anonymkode: 5781a...6ee

[Angstlei]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

" Du kan jo fokusere på at du fortsatt er i live eller noe lignende. Hva er det du er redd for skal skje når du er ute? Har det skjedd?

Anonymkode: 5781a...6ee

Jeg har angst for angsten, altså redd for den ubehagelige panikk følelsen, er ikke redd for å dø, besvime etc. er bare livredd for den grusomme følelsen selve angsten gir.

Dessverre får jeg jo ofte denne følelsen ettersom jeg tenker og forventer at jeg skal få den.

Vet at jeg kun blir bedre hvis jeg klarer å gi blaffen i denne, men hadde det bare vært så enkelt :).

 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt angst, men jeg har vært plaget med ubehag i form av meget sterke smerter. For meg har det hjulpet å huske på noe som ble sagt i Forsvaret: "Smerte er feighet som forlater kroppen". Jeg har tenkt at jeg vokser på å utholde den. Det har funket for meg, men kanskje ikke for alle?

Anonymkode: 5781a...6ee

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke hatt angst, men jeg har vært plaget med ubehag i form av meget sterke smerter. For meg har det hjulpet å huske på noe som ble sagt i Forsvaret: "Smerte er feighet som forlater kroppen". Jeg har tenkt at jeg vokser på å utholde den. Det har funket for meg, men kanskje ikke for alle?

Anonymkode: 5781a...6ee

Er ikke du sykmeldt?

Anonymkode: 7190c...b47

[Elionoe]

Angst for angsten høres ikke godt ut. Jeg ønsker å dele med deg et eventyr jeg fikk i en samtalegruppe på DPS:

 

Uhyret

 

Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

 

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret. For i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket bad kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å sloss med uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

 

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

 

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret:- Hvem er du?

 

- Jeg er angsten, sa uhyre.

 

Jo oftere du tar ett skritt nærmere det du frykter, jo oftere seirer du og vinner litt og litt over angsten (uhyret).