Hei

[Krølle-bølle]

Jeg skriver her inne fordi jeg kanskje trenger litt hjelp. Jeg tenker på synspunkter, gjerne fra andre som har vært på "samme sted". Helt ut av det blå har jeg fått nok av livet mitt. Jeg blir direkte kvalm av tanken på å fortsette i det samme sporet. Og disse tankene har vært veldig sterk i to-tre dager nå. Jeg har medikamenter nok til å avslutte alt. Jeg har tatt en rimelig stor dose i dag, men ikke nok til å dø. Dette er på en måte bare en test. For jeg må jo ta de på en slik måte at jeg ikke kaste opp. Da er vel alt forgjeves? 

Dere skjønner sikkert at jeg synes det er tøfft å skulle gjøre dette mot mine nærmeste. Særlig mine voksne barn. Det er mitt største hinder. Jeg vil fortelle dem at alt jeg ønsker er at de skal gå videre i livene sine. De har ikke kunnet gjort noe fra eller til. Jeg kan ikke leve for dem. Jeg har trodd at det måtte jeg, men nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil at de skal forstå at livet mitt er så vondt - hver dag er en kamp. Men det er ikke deres feil på noen måte. Det er sykdom som gjør at jeg har det slik. Bipolar lidelse sier ekspertene. Jeg har alltid tvilt på det, men det betyr lite. Smerten er like stor.

Jeg har isolert meg fra omverdenen. Det er angst som gjør at jeg ikke kommer meg ut, på tross av fine folk som vil ha meg med. Nevnte det nylig for legen at jeg ønsket å bli henvist til noen som drev med kognitiv terapi, men hun sa at det var så lite fagfolk på dps at det var ingen vits. Dessuten syntes det nå ut som jeg klarte meg bra. Jo, selvsagt. FASADE er jeg ekstrem god på.

Jeg har forsåvidt orden på livet og en mann jeg er glad i og som er glad i meg. Men det er heller ikke nok. Jeg ser bare håpløsheten og mørket. Jeg har konstant dårlig samvittighet fordi jeg er en så dårlig partner. For at jeg er en dårlig datter, mor og barnebarn. Før hadde jeg alltid et håp om at ting ville bli bedre, men nå nærmer jeg meg 50 år og har vært mer eller mindre syk de 20 siste årene. Jeg er blitt uføretrygdet og er ikke til nytte for noen lengre. Hver eneste dag er en kamp som jeg taper. Nederlag etter nederlag. Enkelte, som min mor gir aldri opp og spør daglig hvordan jeg har det i dag. Det føles bare så MYE. Jeg føler jeg blir veid og vurdert hver eneste dag. 

Er det noen som forstår og som kanskje er blitt/har fått det bedre? Disse enorme tankene om å avslutte er kommet så brått. Jeg føler at jeg må forklare meg for mine nærmeste. Jeg har lyst til å snakke med dem om dette, men da regner jeg med jeg blir tvangsinnlagt og det er ikke det jeg vil. 

Innerst inne ønsker jeg ikke å avslutte livet mitt, det forstår dere sikkert siden jeg skriver her. Men jeg ønsker en diskusjon med likesinnede. Er det ting jeg ikke ser? Er det noe jeg burde vite? Før det er for sent?

Jeg er ikke helt klar nå når jeg skriver dette, men det er like greit. Ellers hadde jeg aldri skrevet noe. Dette er ikke et selvmordsbrev om noen tror det. For jeg ber om hjelp fra likesinnede. Finnes det noe jeg har gått glipp av, som kan gjøre livet litt mer levelig? Og jeg blir veldig glad for svar.

[yellow ledbetter]

Kanskje du faktisk må bli tvangsinnlagt for å få hjelp? Kan du prøve å snakke med mannen din i første omgang? Jeg har aldri hatt det så ille selv, så jeg kan ikke gi deg så mange råd. Men livet kan som regel bli bedre. 

[AnonymBruker]

Slipp fasaden så du kan komme deg videre. Ikke frykt evnt innleggelse, det kan bli et "vendepunkt". Det høres ut som om du trenger å bli ivaretatt ei tid. Jeg vet det er vanskelig å ta i mot denne type hjelp. Jeg gjorde det til slutt selv. Jeg uttrykte ordene jeg tror ikke jeg klarer mer til min fastlege og deretter gikk det av seg selv. Det er så inderlig vondt å være der du er akkurat nå, så innestengt i ditt eget. Du må, på tross av det vonde og slitenhet, orke den siste biten for å få hjelp - fortell noen, slipp fasaden.

Anonymkode: 8e0c3...bc8

[Villanda]

1 time siden, Krølle-bølle skrev:

Jeg skriver her inne fordi jeg kanskje trenger litt hjelp. Jeg tenker på synspunkter, gjerne fra andre som har vært på "samme sted". Helt ut av det blå har jeg fått nok av livet mitt. Jeg blir direkte kvalm av tanken på å fortsette i det samme sporet. Og disse tankene har vært veldig sterk i to-tre dager nå. Jeg har medikamenter nok til å avslutte alt. Jeg har tatt en rimelig stor dose i dag, men ikke nok til å dø. Dette er på en måte bare en test. For jeg må jo ta de på en slik måte at jeg ikke kaste opp. Da er vel alt forgjeves? 

Dere skjønner sikkert at jeg synes det er tøfft å skulle gjøre dette mot mine nærmeste. Særlig mine voksne barn. Det er mitt største hinder. Jeg vil fortelle dem at alt jeg ønsker er at de skal gå videre i livene sine. De har ikke kunnet gjort noe fra eller til. Jeg kan ikke leve for dem. Jeg har trodd at det måtte jeg, men nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil at de skal forstå at livet mitt er så vondt - hver dag er en kamp. Men det er ikke deres feil på noen måte. Det er sykdom som gjør at jeg har det slik. Bipolar lidelse sier ekspertene. Jeg har alltid tvilt på det, men det betyr lite. Smerten er like stor.

Jeg har isolert meg fra omverdenen. Det er angst som gjør at jeg ikke kommer meg ut, på tross av fine folk som vil ha meg med. Nevnte det nylig for legen at jeg ønsket å bli henvist til noen som drev med kognitiv terapi, men hun sa at det var så lite fagfolk på dps at det var ingen vits. Dessuten syntes det nå ut som jeg klarte meg bra. Jo, selvsagt. FASADE er jeg ekstrem god på.

Jeg har forsåvidt orden på livet og en mann jeg er glad i og som er glad i meg. Men det er heller ikke nok. Jeg ser bare håpløsheten og mørket. Jeg har konstant dårlig samvittighet fordi jeg er en så dårlig partner. For at jeg er en dårlig datter, mor og barnebarn. Før hadde jeg alltid et håp om at ting ville bli bedre, men nå nærmer jeg meg 50 år og har vært mer eller mindre syk de 20 siste årene. Jeg er blitt uføretrygdet og er ikke til nytte for noen lengre. Hver eneste dag er en kamp som jeg taper. Nederlag etter nederlag. Enkelte, som min mor gir aldri opp og spør daglig hvordan jeg har det i dag. Det føles bare så MYE. Jeg føler jeg blir veid og vurdert hver eneste dag. 

Er det noen som forstår og som kanskje er blitt/har fått det bedre? Disse enorme tankene om å avslutte er kommet så brått. Jeg føler at jeg må forklare meg for mine nærmeste. Jeg har lyst til å snakke med dem om dette, men da regner jeg med jeg blir tvangsinnlagt og det er ikke det jeg vil. 

Innerst inne ønsker jeg ikke å avslutte livet mitt, det forstår dere sikkert siden jeg skriver her. Men jeg ønsker en diskusjon med likesinnede. Er det ting jeg ikke ser? Er det noe jeg burde vite? Før det er for sent?

Jeg er ikke helt klar nå når jeg skriver dette, men det er like greit. Ellers hadde jeg aldri skrevet noe. Dette er ikke et selvmordsbrev om noen tror det. For jeg ber om hjelp fra likesinnede. Finnes det noe jeg har gått glipp av, som kan gjøre livet litt mer levelig? Og jeg blir veldig glad for svar.

Kanskje du blir bedre, hvis du bare holder ut det nesten uutholdelige. Depresjoner pleier å gå over. Det er depresjonen vesen å fortelle deg det omvendte. Den lyger.

Kanskje du har gode perioder som veier er opp for de dårlige. Depresjonen sier kanskje at du alltid har vært dårlig. Det kan være den lyger.

Har nettopp vært nesten der, bare nesten, for barna er ennå små, ville ikke traumatisere dem. Det er så vanskelig å tro på bedre tider når man er der! 

Du må si til noen hvordan du har det. 

Be på nytt om henvisning for kognitiv terapi som du ønsket og for vurdering av andre behandlingsformer. Og ikke legg noe imellom!

Hva har du prøvd av behandling?

 

[Krølle-bølle]

1 time siden, Villanda skrev:

Kanskje du blir bedre, hvis du bare holder ut det nesten uutholdelige. Depresjoner pleier å gå over. Det er depresjonen vesen å fortelle deg det omvendte. Den lyger.

Kanskje du har gode perioder som veier er opp for de dårlige. Depresjonen sier kanskje at du alltid har vært dårlig. Det kan være den lyger.

Har nettopp vært nesten der, bare nesten, for barna er ennå små, ville ikke traumatisere dem. Det er så vanskelig å tro på bedre tider når man er der! 

Du må si til noen hvordan du har det. 

Be på nytt om henvisning for kognitiv terapi som du ønsket og for vurdering av andre behandlingsformer. Og ikke legg noe imellom!

Hva har du prøvd av behandling?

 

Tusen takk for et fint svar. Både fra deg og de to over. Det gjorde godt bare det å få svar.

Som jeg skrev i det første innlegget så har jeg vært syk i ca 20 år. Eller, det har selvsagt vært gode perioder innimellom. 

Av behandling tror jeg at jeg har jeg prøvd det meste som er tilgjengelig her jeg bor. Jeg står selvsagt på medisin for bipolar lidelse. Det jeg sliter aller mest med er depresjoner. Jeg har i årevis gått i samtaleterapi. Jeg har vært innlagt mange ganger. Jeg har prøvd ECT - som forsåvidt har god effekt, men tilbakefallet kommer relativt kjapt. Jeg har forsøkt å trene jevnlig og jeg har forsøkt å legge om kosten. Jeg har brukt lysbehandling om vinteren. Ja, jeg føler vel at jeg har vært gjennom det meste . uten at der gjør meg stabil over tid. 

Det at livet mitt er så utrolig ustabilt har gjort meg venneløs og uten evne til å beholde de hobbyer jeg liker. Det er ikke noen som har trekt seg unna meg fordi jeg er syk, men jeg selv har valgt bort venner fordi jeg så ofte svikter pga helsa. 

Da jeg for kort tid siden også ble ufør føltes det som den siste tråden som bandt meg til et normalt liv røk. Nå er det bare meg og den forb...ede sykdommen igjen. Og det er ikke mye godt liv. Mannen min og jeg har et godt forhold - men det er veldig tydelig hvordan mitt psyke liv også forringer hans liv.

 

 

[Villanda]

På Thursday, April 13, 2017 den 18.28, Krølle-bølle skrev:

Tusen takk for et fint svar. Både fra deg og de to over. Det gjorde godt bare det å få svar.

Som jeg skrev i det første innlegget så har jeg vært syk i ca 20 år. Eller, det har selvsagt vært gode perioder innimellom. 

Av behandling tror jeg at jeg har jeg prøvd det meste som er tilgjengelig her jeg bor. Jeg står selvsagt på medisin for bipolar lidelse. Det jeg sliter aller mest med er depresjoner. Jeg har i årevis gått i samtaleterapi. Jeg har vært innlagt mange ganger. Jeg har prøvd ECT - som forsåvidt har god effekt, men tilbakefallet kommer relativt kjapt. Jeg har forsøkt å trene jevnlig og jeg har forsøkt å legge om kosten. Jeg har brukt lysbehandling om vinteren. Ja, jeg føler vel at jeg har vært gjennom det meste . uten at der gjør meg stabil over tid. 

Det at livet mitt er så utrolig ustabilt har gjort meg venneløs og uten evne til å beholde de hobbyer jeg liker. Det er ikke noen som har trekt seg unna meg fordi jeg er syk, men jeg selv har valgt bort venner fordi jeg så ofte svikter pga helsa. 

Da jeg for kort tid siden også ble ufør føltes det som den siste tråden som bandt meg til et normalt liv røk. Nå er det bare meg og den forb...ede sykdommen igjen. Og det er ikke mye godt liv. Mannen min og jeg har et godt forhold - men det er veldig tydelig hvordan mitt psyke liv også forringer hans liv.

 

 

Lurte bare på om du så på li et ditt med ekstra mørke briller akkurat nå, hvis du et i en depressiv fase nå. 

Prøvd forskjellige medisiner og kombinasjoner? Kanskje er det ennå noe å prøve?

Mener å ha lest en gang at vedlikeholdsbehandling med ECT er mulig. Stemmer det?

Forsøkt TMS?

Noe du kunne engasjere deg i i gode perioder?

Forstår du er frustrert. Kjenner også på det du beskriver, i perioder,  men synet på livet forandrer seg når depresjonen går over. Håper det et sånn for deg også!

[Underbar]

Kjenner meg igjen på absolutt alt du skriver, når jeg er i depressiv fase. Bipolar jeg også. Jeg kan kjenne på tankene i stabile perioder også, fordi vissheten om at depresjonene kommer tilbake gnager hele tida.

Følger med på denne jeg.. lykke til, ts!

[Elionoe]

Jeg har flere ganger hatt det som deg. Jeg har tilbakevendende depressiv lidelse som slår meg i bakken hvert 3. år ganske nøyaktig. Lite motiverende, men jeg kan ikke gi opp. Jeg har gått på diverse medisiner, fått ECT og vært i ulike terapiformer. Kan legge til at jeg har en traumelidelse.

 

Jeg har hatt et selvhat, jeg har ikke sett meningen med livet, jeg kan ikke se at jeg har betydd noe for noen, det vil være til det beste at jeg dør, de andre har det bedre uten meg, jeg har det så vondt, jeg orker ikke mer psykisk smerte, ingen forstår meg, jeg blir ikke tatt alvorlig av hjelpeapparatet og det er min skyld osv.

 

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Jeg har selv hatt selvmordstanker. Jeg har gjort alvorlige forsøk, men i dag sier jeg at jeg heldigvis ikke lykkes, selv om jeg svevde mellom liv og død i flere døgn. Når jeg våknet, så jeg en bekymret og fortvilt familie. Jeg har ingen barn, men jeg har samboer, søster og foreldre, og jeg vet at det verste jeg kunne gjøre mot de, er å ta livet av meg. Jeg har en venn som dessverre lykkes i å ta livet av seg. Jeg savner ham enda, selv om det nå er 7 år siden. Mine tanker går til familien hvor det alltid mangler en sønn og en bror ved frokostbordet eller kanskje spesielt på julaften. Det er vondt når et menneske går bort pga. sykdom, men smerten etter et selvmord, en følelse av å ikke ha sett, ikke gjort nok, sviktet, er enda verre.

 

Jeg har vært så langt nede at jeg har blitt tvangsinnlagt i flere måneder. Selvmordstankene har hergjet i hodet og personalet har holdt meg i live, også med fastvakt for å forhindre at jeg skulle gjøre meg noe. En gang spurte jeg en sykepleier som jobbet på avdelingen og som satt fastvakt på meg: "Hvorfor orker du å jobbe på denne avdelingen med bare suicidale pasienter?"

 

Vet du hva hun svarte? "Jeg vet at de får det bedre. Jeg vet at livsgnisten kommer tilbake. Jeg vet at når depresjonen og håpløsheten har blitt minsket, kan de bli utskrevet og fortsette livet."

 

Og hun hadde rett. Nå er det 3 år siden jeg sist var suicidal og innlagt. Jeg jubler for hver måned, hvert år, for jeg er glad i livet, innerst inne, men det er når det mørke siger innover og jeg ikke klarer å se klart i tåka og mørkeret, at jeg trenger hjelp. Jeg synes du skal oppsøke legevakten i kveld og si hvordan du har det. Si at du trenger hjelp. Be om innleggelse for å redde ditt eget liv for å skåne dine nærmeste for uendelig smerte.

 

Jeg ønsker det beste for deg Skriv en privat melding om du tror det kan hjelpe...