Det å være åpen i arbeidslivet

[AnonymBruker]

Jeg har i alle år holdt skjult at jeg sliter psykisk. Nå er jeg kommet der at jeg må fortelle om mine utfordringer for å få lagt til rette slik at jeg ikke faller ut av arbeidslivet.

Jeg har full forståelse for at det må være slik. Problemet er at jeg blir sykere av det. Tankene jobber hele tiden. Analyserer samtalene. Har de forstått? Har de misforstått? Kan noe bli brukt mot meg? Jeg sover dårlig. Føler meg liten. Alt føles kaotisk.

Jeg vet jeg ikke er pliktet til å si noe om diagnose. Men det er vanskelig å legge frem urfordringene jeg har uten at det kommer frem.

Anonymkode: 60d53...bf1

[Andreaswell]

Åpenhet er dom oftest positivt for både deg og arbeidsgiver. Du trenger absolutt ikke å si noe om diagnose, kun om hva du sliter med og trenger eventuelt hjelp med. 

Skjønner at det tærer. Lykke til!

[Gjest Gargamel]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i alle år holdt skjult at jeg sliter psykisk. Nå er jeg kommet der at jeg må fortelle om mine utfordringer for å få lagt til rette slik at jeg ikke faller ut av arbeidslivet.

Jeg har full forståelse for at det må være slik. Problemet er at jeg blir sykere av det. Tankene jobber hele tiden. Analyserer samtalene. Har de forstått? Har de misforstått? Kan noe bli brukt mot meg? Jeg sover dårlig. Føler meg liten. Alt føles kaotisk.

Jeg vet jeg ikke er pliktet til å si noe om diagnose. Men det er vanskelig å legge frem urfordringene jeg har uten at det kommer frem.

Anonymkode: 60d53...bf1

De fleste arbeidsgivere er vant til å forholde seg til sånt. Hvis du har en ok sjef bør ikke dette være noe stress.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Andreaswell skrev:

Åpenhet er dom oftest positivt for både deg og arbeidsgiver. Du trenger absolutt ikke å si noe om diagnose, kun om hva du sliter med og trenger eventuelt hjelp med. 

Skjønner at det tærer. Lykke til!

Selv om jeg ikke trenger si noe om diagnose, så vil det komme frem av utfordringene.

Anonymkode: 60d53...bf1

[AnonymBruker]

Hvilke råd ønsker du deg?

Anonymkode: d2f3e...fcc

[frosken]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i alle år holdt skjult at jeg sliter psykisk. Nå er jeg kommet der at jeg må fortelle om mine utfordringer for å få lagt til rette slik at jeg ikke faller ut av arbeidslivet.

Jeg har full forståelse for at det må være slik. Problemet er at jeg blir sykere av det. Tankene jobber hele tiden. Analyserer samtalene. Har de forstått? Har de misforstått? Kan noe bli brukt mot meg? Jeg sover dårlig. Føler meg liten. Alt føles kaotisk.

Jeg vet jeg ikke er pliktet til å si noe om diagnose. Men det er vanskelig å legge frem urfordringene jeg har uten at det kommer frem.

Anonymkode: 60d53...bf1

Jeg tror det blir enklere for alle parter om du senker skuldrene og sier noe om diagnose dersom det er en velkjent diagnose - f.eks. bipolar eller tilbakevendende depresjoner. Det fungerer best om samtalepartnerne slipper å lure i etterkant på hva i all verden du har snakket om:-)

[umakenverdt]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i alle år holdt skjult at jeg sliter psykisk. Nå er jeg kommet der at jeg må fortelle om mine utfordringer for å få lagt til rette slik at jeg ikke faller ut av arbeidslivet.

Jeg har full forståelse for at det må være slik. Problemet er at jeg blir sykere av det. Tankene jobber hele tiden. Analyserer samtalene. Har de forstått? Har de misforstått? Kan noe bli brukt mot meg? Jeg sover dårlig. Føler meg liten. Alt føles kaotisk.

Jeg vet jeg ikke er pliktet til å si noe om diagnose. Men det er vanskelig å legge frem urfordringene jeg har uten at det kommer frem.

Anonymkode: 60d53...bf1

For en del mennesker tror jeg den situasjonen du er i nå er mye verre enn dersom du forteller om utfordringene dine. Selv om det nok for mange vil være svært vanskelig å fortelle om, er det nok enda verre å vite at man må fortelle om det, og tenke på hvordan man skal si det over lengre tid. Ventetiden er ofte verst på flere områder...

Hvis du har jobbet der en tid, så kjenner de jo til deg fra før, hvem du er og hva du står for. Det er vel både hensiktsmessig for deg og for arbeidsgiver at dere sammen kan lagt til rette for at du fungerer best mulig og ikke faller ut. Det er vanskelig å tilrettelegge hvis man ikke vet hva utfordringene er. Du kan jo fokusere på utfordringene når du forteller, for at fokuset skal ligge på hva som kan gjøres, men er det så farlig at de kan tolke seg frem til diagnose? Det er jo utfordringene/symptomene som til sammen utgjør diagnosen?

Jeg vet ikke om dette er aktuelt for deg, men det er i alle fall mine løse tanker. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, umakenverdt skrev:

For en del mennesker tror jeg den situasjonen du er i nå er mye verre enn dersom du forteller om utfordringene dine. Selv om det nok for mange vil være svært vanskelig å fortelle om, er det nok enda verre å vite at man må fortelle om det, og tenke på hvordan man skal si det over lengre tid. Ventetiden er ofte verst på flere områder...

Hvis du har jobbet der en tid, så kjenner de jo til deg fra før, hvem du er og hva du står for. Det er vel både hensiktsmessig for deg og for arbeidsgiver at dere sammen kan lagt til rette for at du fungerer best mulig og ikke faller ut. Det er vanskelig å tilrettelegge hvis man ikke vet hva utfordringene er. Du kan jo fokusere på utfordringene når du forteller, for at fokuset skal ligge på hva som kan gjøres, men er det så farlig at de kan tolke seg frem til diagnose? Det er jo utfordringene/symptomene som til sammen utgjør diagnosen?

Jeg vet ikke om dette er aktuelt for deg, men det er i alle fall mine løse tanker. 

Jeg har sagt noe, og det gir meg grubling, føleseskaos og dårlig søvn. 

Anonymkode: 60d53...bf1

[Madelenemie]

På 23.4.2017 den 9.13, AnonymBruker skrev:

Jeg har i alle år holdt skjult at jeg sliter psykisk. Nå er jeg kommet der at jeg må fortelle om mine utfordringer for å få lagt til rette slik at jeg ikke faller ut av arbeidslivet.

Jeg har full forståelse for at det må være slik. Problemet er at jeg blir sykere av det. Tankene jobber hele tiden. Analyserer samtalene. Har de forstått? Har de misforstått? Kan noe bli brukt mot meg? Jeg sover dårlig. Føler meg liten. Alt føles kaotisk.

Jeg vet jeg ikke er pliktet til å si noe om diagnose. Men det er vanskelig å legge frem urfordringene jeg har uten at det kommer frem.

Anonymkode: 60d53...bf1

Hei!

Jeg vet jo ikke hva du har for diagnose og om den er spesielt stigmatiserende.

Selv har jeg asperger syndrom, og har lite/ingen problemer om jeg må være åpen om det, andre smiler bare og sier, kort beskrevet/oppsummert, ok, til det.

Et svar jeg forstår og som er ok, fordi hva mer skal man si... (personlig liker jeg, ok, som svar, det viser at andre skjønner at man strever eller har strevd med noe, også slipper man press og mer spørsmål rundt det) De som ønsker og vil vite mer, gjør kanskje et raskt google søk, og det er gjerne de som vil en vel, og vil skjønne mer, de som ikke googler, trenger ikke mer informasjon, og det kan jo også være like greit.

Jeg har i hvert fall ingen problemer med å være åpen om at jeg har asperger syndrom, jeg snakker ikke mye om det, liker ikke snakke om det, eller mer, får spørsmål om det, men jeg liker at mennesker bare sier ok og aksepterer at det er noe jeg strever med, enten de skjønner utfordringene eller de bare forholder seg til det jeg sier, det ene er like bra som det andre.

Min anbefalning, vær åpen, høflig og hyggelig, så betyr navnet på en diagnose lite for kollegaer og bekjente og familie.

[XbellaX]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt noe, og det gir meg grubling, føleseskaos og dårlig søvn. 

Anonymkode: 60d53...bf1

Da kan kanskje noe av hjelpen du får rettes mot å forsøke håndtere disse følelsene du får i etterkant fremfor å la dem prege deg i like stor grad som nå. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, XbellaX skrev:

Da kan kanskje noe av hjelpen du får rettes mot å forsøke håndtere disse følelsene du får i etterkant fremfor å la dem prege deg i like stor grad som nå. 

Hva mener du med det? Skal jeg fortelle arbeidsgiver om alt mitt føleseskaos og ødelegge alle muligheter?

Det er dessverre fremdeles slik at arbeidsgivere bare ønsker å ha sterke ansatte.

Anonymkode: 60d53...bf1

[XbellaX]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med det? Skal jeg fortelle arbeidsgiver om alt mitt føleseskaos og ødelegge alle muligheter?

Det er dessverre fremdeles slik at arbeidsgivere bare ønsker å ha sterke ansatte.

Anonymkode: 60d53...bf1

Jeg snakker selvfølgelig om hjelp fra en fastlege evt behandler. 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

Jeg snakker selvfølgelig om hjelp fra en fastlege evt behandler. 

 

Fastlege har aldri vært interresert, og behandler må jeg vente på time selv om han vet hvordan det er.

Jeg har innsett at jeg må klare meg selv.

Anonymkode: 60d53...bf1

[XbellaX]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Fastlege har aldri vært interresert, og behandler må jeg vente på time selv om han vet hvordan det er.

Jeg har innsett at jeg må klare meg selv.

Anonymkode: 60d53...bf1

Om du er misfornøyd med fastlegen har du anledning til å bytte. 

At du må vente på time hos behandler er jo helt vanlig praksis, men forsøk å forbered deg godt slik at du kan få god hjelp når du er der.

Det er ofte slik at vi elter oss inn i et nett av bekymringer og uro, som det faktisk ikke er noen grunn til. Det er ingenting i veien for å ha en åpen dialog med arbeidsgiver og være direkte i dine bekymringer (jo mer ryddig, åpen og direkte du er, desto mindre misforståelser og krøll blir det underveis) -  på den måten kan du også etterhvert forhåpentligvis få litt ro. Slik du legger det frem tror jeg, slik umaken skriver, at dette faktisk kan være god terapi for deg. Fordi å gå slik du gjør nå er både vondt og i de aller fleste tilfeller ganske bortkastet energi. 

[Gjest Maggie55]

Lurt å involvere færrest mulig med minst mulig er min erfaring

Opplevet at selv verneombudet ikke var til å stole på og absolutt ikke oppdatert på regelverk eller interessert i min sag Plutselig " visste" alle en hel masse tull men dette var en " liten" bedrift som nærmeste leder poienterte

Bare min erfaring Alt behøver ikke være sånn i våre dager Det er så mye man bør "ta med mer enn en klype salt" føler jeg

[umakenverdt]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt noe, og det gir meg grubling, føleseskaos og dårlig søvn. 

Anonymkode: 60d53...bf1

Det var leit å høre! Men husk at du gjør dette til alles beste. Det er både i din og arbeidsgivers interesse at du ikke faller ut av jobben på grunn av manglende tilrettelegging. Jeg tenker det er viktig å holde det utgangspunktet i så stor grad du klarer. 

Men jeg skjønner det er vanskelig når du har fortalt litt og ikke vet helt hva du skal gjøre videre. Jeg vet ikke hvilken reaksjon du har fått på det du har fortalt, men jeg håper du blir møtt på en fin måte. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Maggie55 skrev:

Lurt å involvere færrest mulig med minst mulig er min erfaring

Opplevet at selv verneombudet ikke var til å stole på og absolutt ikke oppdatert på regelverk eller interessert i min sag Plutselig " visste" alle en hel masse tull men dette var en " liten" bedrift som nærmeste leder poienterte

Bare min erfaring Alt behøver ikke være sånn i våre dager Det er så mye man bør "ta med mer enn en klype salt" føler jeg

Jeg tror det dessverre er slik mange steder.

Det blir litt lettere akseptert med fysiske utfordringer.

Anonymkode: 60d53...bf1

[Villanda]

På Sunday, April 23, 2017 den 9.13, AnonymBruker skrev:

Jeg har i alle år holdt skjult at jeg sliter psykisk. Nå er jeg kommet der at jeg må fortelle om mine utfordringer for å få lagt til rette slik at jeg ikke faller ut av arbeidslivet.

Jeg har full forståelse for at det må være slik. Problemet er at jeg blir sykere av det. Tankene jobber hele tiden. Analyserer samtalene. Har de forstått? Har de misforstått? Kan noe bli brukt mot meg? Jeg sover dårlig. Føler meg liten. Alt føles kaotisk.

Jeg vet jeg ikke er pliktet til å si noe om diagnose. Men det er vanskelig å legge frem urfordringene jeg har uten at det kommer frem.

Anonymkode: 60d53...bf1

Min erfaring er at de fleste er forståelsesfulle. Opplever også at jo mer jeg selv forteller, jo mer åpne blir den andre overfor meg.

Grubla og grua meg også på forhånd, men kom dithen at ingen ville tro meg om jeg sa at jeg bare hadde influensa eller lignende. Kom til at det var bedre å være åpen enn at sykdommen min skulle være noe mystisk som folk lurte på og snakka med hverandre om hva var. 

[Gjest Maggie55]

Man bør kanskje i større grad akseptere litt uro og kanskje konfliktsstoff ja og akseptere at alle har sitt

Gnissninget vil det alltid være i alle former for liv

Også i yrkeslivet

Heldigvis for meg er jeg fjernt fra dette miljøet i dag

[AnonymBruker]

På 24. april 2017 den 21.26, Villanda skrev:

Min erfaring er at de fleste er forståelsesfulle. Opplever også at jo mer jeg selv forteller, jo mer åpne blir den andre overfor meg.

Grubla og grua meg også på forhånd, men kom dithen at ingen ville tro meg om jeg sa at jeg bare hadde influensa eller lignende. Kom til at det var bedre å være åpen enn at sykdommen min skulle være noe mystisk som folk lurte på og snakka med hverandre om hva var. 

Jeg har opplevd at andre er flinkere til å snakke om meg enn med meg. Det gjør meg veldig usikker.  Derfor prøver jeg å ikke si for mye. 

Anonymkode: 60d53...bf1