Hvordan møte sjalusi ??

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som sliter litt psykisk. Er overvektig og har lavt selvbilde. Hun har hatt en nær venninne i mange år som har vært litt i samme situasjon som min datter. Nå har denne venninnen fått seg kjæreste og er så forelsket og opptatt av han. 

Min datter kommer til meg og er helt fortvilet. Hun sier rett ut at hun er veldig sjalu ,såret og lei seg. Hun tar dette veldig tungt og gråter mye. Jeg ble jo først litt "belærende". Snakket om hvor feil det er å være sjalu og at hun må unne venninnen sin dette... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si og gjøre for å hjelpe ... Noen andre som har råd eller lignende erfaringer ???

Anonymkode: 8ed4d...0e8

[XbellaX]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter som sliter litt psykisk. Er overvektig og har lavt selvbilde. Hun har hatt en nær venninne i mange år som har vært litt i samme situasjon som min datter. Nå har denne venninnen fått seg kjæreste og er så forelsket og opptatt av han. 

Min datter kommer til meg og er helt fortvilet. Hun sier rett ut at hun er veldig sjalu ,såret og lei seg. Hun tar dette veldig tungt og gråter mye. Jeg ble jo først litt "belærende". Snakket om hvor feil det er å være sjalu og at hun må unne venninnen sin dette... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si og gjøre for å hjelpe ... Noen andre som har råd eller lignende erfaringer ???

Anonymkode: 8ed4d...0e8

Jeg opplever sjalusi som en helt normal og forståelig følelse å ha, spesielt i din datters situasjon. Jeg tenker at det er fullt mulig å være sjalu, kjenne seg tilsidesatt -og samtidig være glad på den andres vegne. Det handler jo strengt tatt ikke om at venninnen har fått kjæreste men at hun/ din datter mer eller mindre blir satt på vent, og det er noe vi mennesker får øve oss på å tåle fordi livet er fullt av slike situasjoner.  Skulle dette derimot eskalere og hennes venninne etterhvert knapt anerkjenner din datters eksistens er det helt innafor for din datter å minne henne på at venner også er viktig.   

 

[AnonymBruker]

Sjalusi er ikke angsten for å miste, men angsten for å dele.

Følelsen er normal for en kort periode. Så må en akseptere at dette er den normale utvikling. Venninner får kjærester, og kjærester er nummer en i rekkefølgen. Etter hvert blir det nok også hennes tur til å få kjæreste, og da vil alt gå lettere.

Å frustreres, holde ut det, tåle det og utvikles på det, er en del av det å modnes/bli voksen.

Anonymkode: 758a4...21f

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Kanskje jeg skal se det som positivt at hun tørr å innrømme disse følelsene og at det kan være begynnelse på nettopp det å lære / modnes. Fint at dere ikke dømmer henne for disse følelsene men heller oppfordrer til å  hjelpe henne til å ikke bli værende i de.

Anonymkode: 8ed4d...0e8