Noen erfaringer ?

[AnonymBruker]

Det gjør så vondt denne prossessen å bli friskere.... Selv om ingenting kan måle seg med de psykeste årene ... 
Jeg begynner å komme tilbake til livet på en måte og ser at de fem siste årene ble borte i psykdommen. Når jeg begynner å konfronteres med realitetene gjør det vondt og jeg vil helst ikke føle mer... Jeg klarer ikke å komme innpå det friske igjen. Eller kanskje jeg ikke tørr.... Om noen kunne hjelpe meg til å leve igjen. Jeg er så sliten og tom av å ha kjempet med psykdom de siste årene at jeg klarer ikke å komme i gang igjen selv om jeg er bedre ... 

Noen som har erfaring med dette. Vil det bli bedre med tiden eller er det dumt å la tiden gå ? . Kanskje det blir vanskeligere jo lengre tid det tar?

Anonymkode: e4dac...fce

[AnonymBruker]

Hvilke realiteter tenker du på? Er det årene som har gått, eller framtidens krav og forventninger som gjør vondt? Er planen du skal tilbake til arbeidslivet i nær fremtid? 

Min behandler mener jeg aldri kommer tilbake til der jeg var. At psykisk sykdom og ikke minst terapi gjør noe med en. På godt og vondt. Jeg kjenner selv det er vanskelig å stake ut en kurs. Jeg dras stadig i retning av frykt, skam og skyldfølelse, men jobber med å ikke la disse følelsene styre mine valg i hverdagen eller for fremtiden. Trygghet og indre ro finnes i stikk motsatt retning, men tilliten til at det er sånn, er vekslende.  

Anonymkode: a845f...2db

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke realiteter tenker du på? Er det årene som har gått, eller framtidens krav og forventninger som gjør vondt? Er planen du skal tilbake til arbeidslivet i nær fremtid? 

Min behandler mener jeg aldri kommer tilbake til der jeg var. At psykisk sykdom og ikke minst terapi gjør noe med en. På godt og vondt. Jeg kjenner selv det er vanskelig å stake ut en kurs. Jeg dras stadig i retning av frykt, skam og skyldfølelse, men jobber med å ikke la disse følelsene styre mine valg i hverdagen eller for fremtiden. Trygghet og indre ro finnes i stikk motsatt retning, men tilliten til at det er sånn, er vekslende.  

Anonymkode: a845f...2db

Realitetene er å innse at livet ble anderledes... At jeg nå er nettopp blitt uføretrygdet. At min identitet som yrkesaktiv, sosiale og engasjere supermamma har fått seg en alvorlig knekk...

Det er nok vemod og kanskje litt sorg over årene som har vært men også tanken på fremtiden.... Men kanskje mest skuffelsen over hvem jeg har blitt og hvordan de psykiske plagene har kommet for å bli... At jeg sluttet å kjempe liksom.. 

Anonymkode: e4dac...fce

[AnonymBruker]

Jeg står midt oppe i det samme selv, og kjenner meg igjen i det du uttrykker. Samtidig kjenner jeg en lettelse over at kampen er over. Jeg var så redd for å tape - og nå har jeg gjort nettopp det. Jeg ble ikke frisk, eller den jeg var. Én ting mindre å frykte. 

Livet, framtiden og selvoppfatningen må defineres på nytt. Ærligere, med større ydmykhet, denne gangen. Med egenomsorg og aksept i bunn, heller enn frykt og selvforakt. Det er en grunn (eller flere...) til at ting har blitt som de har, det er ikke noe vi bevisst har valgt. Kunne man gjort bedre, hadde man gjort det. Det er for meg en viktig påminnelse. 

Anonymkode: a845f...2db

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg står midt oppe i det samme selv, og kjenner meg igjen i det du uttrykker. Samtidig kjenner jeg en lettelse over at kampen er over. Jeg var så redd for å tape - og nå har jeg gjort nettopp det. Jeg ble ikke frisk, eller den jeg var. Én ting mindre å frykte. 

Livet, framtiden og selvoppfatningen må defineres på nytt. Ærligere, med større ydmykhet, denne gangen. Med egenomsorg og aksept i bunn, heller enn frykt og selvforakt. Det er en grunn (eller flere...) til at ting har blitt som de har, det er ikke noe vi bevisst har valgt. Kunne man gjort bedre, hadde man gjort det. Det er for meg en viktig påminnelse. 

Anonymkode: a845f...2db

En klok betraktning... Kanskje det må litt tid til å finne nye veier ... 

Anonymkode: e4dac...fce