De mest psyke

[AnonymBruker]

Det blir diskutert under her hva som er høytfungerende psykisk sykdom og hva som ikke er. 

Jeg synes ikke at såkalt høytfungerende psykisk syke er alvorlig syke. Hvis det med høytfungerende menes at man klarer å stå i arbeid, fungere normalt i familie og sosialt med venner.

Det er de som _ikke_ greier dette, som er de virkelige psyke. 

Irritert.

Anonymkode: 9cc0d...d42

[Gjest franklyscarlet]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir diskutert under her hva som er høytfungerende psykisk sykdom og hva som ikke er. 

Jeg synes ikke at såkalt høytfungerende psykisk syke er alvorlig syke. Hvis det med høytfungerende menes at man klarer å stå i arbeid, fungere normalt i familie og sosialt med venner.

Det er de som _ikke_ greier dette, som er de virkelige psyke. 

Irritert.

Anonymkode: 9cc0d...d42

Ser poenget ditt, og forstår at det er irriterende. 

- Men det er vel noen alvorlig psyke som er så sterke at de klarer å jobbe og å leve noenlunde likt som "vanlige" mennesker, tiltross for høyt lidelsestrykk.

Og så er det jo andre, for eksempel bipolare, som kan ha et alvorlig sykdomsbilde, men er høyst velfungerende i perioder. 

Og, med fare for at noen blir irritert på meg, enkelte psyke med relativt milde symptomer kan være late og synes veldig synd på seg selv, og derfor droppe ut av arbeid og sosiale settinger likevel. Selv uten ALVORLIG psykdom.

Det er mange varianter av alt og alle. 

[Andreaswell]

ADHD kan være "høytfungerende" psykisk sykdom for Per, men ikke for Astrid. Det kommer ikke ann på diagnosen, men mennesket bak.

[frosken]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir diskutert under her hva som er høytfungerende psykisk sykdom og hva som ikke er. 

Jeg synes ikke at såkalt høytfungerende psykisk syke er alvorlig syke. Hvis det med høytfungerende menes at man klarer å stå i arbeid, fungere normalt i familie og sosialt med venner.

Det er de som _ikke_ greier dette, som er de virkelige psyke. 

Irritert.

Anonymkode: 9cc0d...d42

Alvorlighetsgrad av sykdom er ikke så lett å avgjøre, tenker jeg, og kanskje er det ikke noe poeng å vurdere etter alvorlighetsgrad heller? Hvis man nå allikevel skal mene noe om alvorlighetsgraden, så mener jeg det er mange faktorer som må ses i sammenheng. Varighet, grad av psykisk smerte, realitetsbrist, funksjonstap på ulike livsområder, komorbiditet osv. må sees i sammenheng.

Enkelte tilstander er så avgjort alvorlige og dramatiske mens de pågår, så som fødselspsykoser, men uten at livet i det lange løp nødvendigvis blir veldig påvirket. Andre tilstander, så som k-ptsd eller personlighetsforstyrrelser, men kan i noen tilfeller være svært hemmende i forhold til livskvalitet gjennom mange år, men fremstå som mindre alvorlige ut sett utenifra.

Jeg tror kanskje ikke det er hensiktsmessig å sammenligne alvorlighetsgrad i de fleste sammenhenger. De som skal fordele behandlingsressurser må gjøre det i en del sammenhenger, men også der skal flere faktorer være med i vurderingen.

[gråstein]

34 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Og, med fare for at noen blir irritert på meg, enkelte psyke med relativt milde symptomer kan være late og synes veldig synd på seg selv, og derfor droppe ut av arbeid og sosiale settinger likevel. Selv uten ALVORLIG psykdom.

 

Ja, det skyldes nok garantert latskap. Når man bare går hjemme alene år etter år uten kontakt med noen og bare kose seg glugg ihjel på andres hardt opptjente penger. For et liv!

[frosken]

40 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Og, med fare for at noen blir irritert på meg, enkelte psyke med relativt milde symptomer kan være late og synes veldig synd på seg selv, og derfor droppe ut av arbeid og sosiale settinger likevel. Selv uten ALVORLIG psykdom.

Det er mange varianter av alt og alle. 

Jeg synes ikke jeg har møtt så mange psykisk syke som pga latskap ikke er i arbeid. Derimot har jeg truffet ganske mange som aldri har kommet i gang med arbeidslivet fordi de har vært svært unge når de har blitt psyke, og hvor hjelpeapparatet har hatt en tilnærming av typen "du må først bli frisk, før du kan prøve deg i jobb" og hvor tiden så har gått uten at de har kvalifisert seg for arbeidslivet, og uføretrygd dermed har blitt løsningen.

Det bekymrer meg at vi ikke har bedre tilnærminger til de yngste som ennå ikke har kommet i gang i arbeidslivet. Det er etter hvert blitt etablert noen gode løsninger for oppfølgning under utdanning, men overgangen mellom utdanning og arbeid er fortsatt lite ivaretatt.

Dersom man først har falt utenfor, så skal det en del til for å ha tilstrekkelig selvtillit og tilstrekkelige ferdigheter til å klare seg i arbeidslivet. Når folk mangler mestringserfaringer, så er det fort gjort å bli unnvikende i forhold til å ta i mot de utfordringer som kan være nødvendige i forhold til å komme i arbeid.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det blir diskutert under her hva som er høytfungerende psykisk sykdom og hva som ikke er. 

Jeg synes ikke at såkalt høytfungerende psykisk syke er alvorlig syke. Hvis det med høytfungerende menes at man klarer å stå i arbeid, fungere normalt i familie og sosialt med venner.

Det er de som _ikke_ greier dette, som er de virkelige psyke. 

Irritert.

Anonymkode: 9cc0d...d42

Alle som søker/trenger hjelp for sin psykiske lidelse er "virkelig psyke".

Anonymkode: 02b9f...dbd

[frosken]

13 minutter siden, gråstein skrev:

Ja, det skyldes nok garantert latskap. Når man bare går hjemme alene år etter år uten kontakt med noen og bare kose seg glugg ihjel på andres hardt opptjente penger. For et liv!

Noe av det som forvirrer meg med dine innlegg, er hvorvidt du ønsker mer kontakt med andre mennesker enn du har eller ikke? Ofte så får jeg inntrykk av at du ønsker mer kontakt? I så fall burde du kanskje gjøre et nytt forsøk på å delta i et eller annet arbeidsmarkedstiltak for å se om du ville kunne få økt trivsel gjennom det?

Eller der det mest slik at du har hengt deg litt opp i det du oppfatter som utenverdenens fordømmelse av folk som ser friske ut men ikke er i jobb?

Er det mest forståelse for din livssituasjon eller mer kontakt med andre mennesker du savner mest?

[Blomsterfluen]

51 minutter siden, Andreaswell skrev:

ADHD kan være "høytfungerende" psykisk sykdom for Per, men ikke for Astrid. Det kommer ikke ann på diagnosen, men mennesket bak.

Jeg har høytfungerende psykisk sykdom fordi jeg har autisme, men middelsfungerende i sosialen, for der er jeg bare masete pga mine intense tvangsspørringer jeg må spørre om, ellers får jeg psykiske «smerter» inni meg.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle som søker/trenger hjelp for sin psykiske lidelse er "virkelig psyke".

Anonymkode: 02b9f...dbd

Okei... Så hvorfor får ikke "alle som søker/trenger hjelp for sin psykiske lidelse" hjelp, da? Hvis dette er sant, så er burde det bli straffbart å ikke hjelpe dem som trenger det mest.

Det er faktisk ulovlig å etterlate skadde/syke i hjelpeløs tilstand.

Men til syvende og sist er det vel unnvikende, unnlatende og uopplyste politikere som burde straffes, siden de ikke prioriterer psykisk helsevern godt nok. Mer penger, flere stillinger og lavere terskler for behandling er noe som bør prioriteres. Men det er jo en helt annen diskusjon igjen. 

Jeg ser ikke for meg hvordan det går an å straffe noen for unnlatelse, men noen burde se det og gjøre noe med det. 

Anonymkode: 9cc0d...d42

[AnonymBruker]

1 time siden, Andreaswell skrev:

ADHD kan være "høytfungerende" psykisk sykdom for Per, men ikke for Astrid. Det kommer ikke ann på diagnosen, men mennesket bak.

Har ikke nevnt noe om diagnoser, men fungering.

Anonymkode: 9cc0d...d42

[Andreaswell]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke nevnt noe om diagnoser, men fungering.

Anonymkode: 9cc0d...d42

Jada, skrev bare hva som falt meg inn  

[AnonymBruker]

55 minutter siden, frosken skrev:

Alvorlighetsgrad av sykdom er ikke så lett å avgjøre, tenker jeg, og kanskje er det ikke noe poeng å vurdere etter alvorlighetsgrad heller? Hvis man nå allikevel skal mene noe om alvorlighetsgraden, så mener jeg det er mange faktorer som må ses i sammenheng. Varighet, grad av psykisk smerte, realitetsbrist, funksjonstap på ulike livsområder, komorbiditet osv. må sees i sammenheng.

Enkelte tilstander er så avgjort alvorlige og dramatiske mens de pågår, så som fødselspsykoser, men uten at livet i det lange løp nødvendigvis blir veldig påvirket. Andre tilstander, så som k-ptsd eller personlighetsforstyrrelser, men kan i noen tilfeller være svært hemmende i forhold til livskvalitet gjennom mange år, men fremstå som mindre alvorlige ut sett utenifra.

Jeg tror kanskje ikke det er hensiktsmessig å sammenligne alvorlighetsgrad i de fleste sammenhenger. De som skal fordele behandlingsressurser må gjøre det i en del sammenhenger, men også der skal flere faktorer være med i vurderingen.

Selvsagt er det hensiktsmessig å vurdere alvorlighetsgrad av psykisk sykdom. DPS og andre hjelpeinnstanser bør prioritere dem som er mest syke. Slike vurderinger blir gjort på daglig basis over det ganske land for å gi raskest hjelp til de som trenger det mest. De som blir ansett som "uverdige" (de som blir tolket som å ikke slite sååå mye), får enten avslag eller får time innen seks måneder. Så jo, vurdering og prioritering av psykisk lidelse er viktig og nødvendig. Selv om jeg kunne ønske at ALLE som trengte det, fikk hjelp.

Anonymkode: 9cc0d...d42

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Andreaswell skrev:

Jada, skrev bare hva som falt meg inn  

Det går fint. Ikke meninga å være frekk. 

Anonymkode: 9cc0d...d42

[frosken]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det hensiktsmessig å vurdere alvorlighetsgrad av psykisk sykdom. DPS og andre hjelpeinnstanser bør prioritere dem som er mest syke. Slike vurderinger blir gjort på daglig basis over det ganske land for å gi raskest hjelp til de som trenger det mest. De som blir ansett som "uverdige" (de som blir tolket som å ikke slite sååå mye), får enten avslag eller får time innen seks måneder. Så jo, vurdering og prioritering av psykisk lidelse er viktig og nødvendig. Selv om jeg kunne ønske at ALLE som trengte det, fikk hjelp.

Anonymkode: 9cc0d...d42

Jeg presiserte ikke tydelig nok at jeg mener at "folk flest" kanskje bør være forsiktige med å mene for mye om alvorlighetsgrad, mens det i forbindelse med prioritering selvfølgelig er nødvendig å gjøre slike vurderinger.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, frosken skrev:

 mens det i forbindelse med prioritering selvfølgelig er nødvendig å gjøre slike vurderinger.

Så når det tok 1 år for meg å få time på DPS etter henvisning (og ble kastet ut derfra så fort jeg fikk en diagnose, ingen behandling) vil det si at jeg er ganske frisk eller forholdsvis frisk i forhold til andre psyke etc tenker du ? Bare nysgjerrig jeg aner ikke hvor friske/syke andre er på meg selv kjenner jeg bare meg selv  

Anonymkode: 66ba2...5dc

[frosken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så når det tok 1 år for meg å få time på DPS etter henvisning (og ble kastet ut derfra så fort jeg fikk en diagnose, ingen behandling) vil det si at jeg er ganske frisk eller forholdsvis frisk i forhold til andre psyke etc tenker du ? Bare nysgjerrig jeg aner ikke hvor friske/syke andre er på meg selv kjenner jeg bare meg selv  

Anonymkode: 66ba2...5dc

Jeg vet jo ikke bakgrunnen for hvorfor du måtte vente så lenge på time på DPS, men ikke så sjelden skyldes dette dårlig/ufullstendig henvisning. Dersom henvisningen er ufullstendig, så blir jo fort vurderingen også ufullstendig, så jeg mener man ikke nødvendigvis kan slutte noe om alvorlighetsgrad ut i fra den lange ventetiden. Når det gjelder det med at du ikke fikk behandlingstilbud på DPS, så kan det like gjerne skyldes at de mener at du har en tilstand som de ikke har virksom behandling for, som at du er frisk i forhold til andre psyke.

Men igjen blir vel hovedspørsmålet om du selv har tro på at den behandling som gis ved ditt lokale DPS kan være til nytte for deg eller ikke? Og om du mener at det finnes behandling et annet sted som kunne vært nyttigere?

[Gjest franklyscarlet]

4 timer siden, gråstein skrev:

Ja, det skyldes nok garantert latskap. Når man bare går hjemme alene år etter år uten kontakt med noen og bare kose seg glugg ihjel på andres hardt opptjente penger. For et liv!

Jeg vil understreke at jeg skrev "enkelte psyke". Det var overhodet ikke en generalisering om at psyke er late, det tror jeg du kan se. Grunnen til at jeg skrev det, er fordi jeg ville frem til at det er stor forskjell på folk. 

Forøvrig så snakker jeg av erfaring. Jeg kjenner ei som er på AAP, men som pleier å si at hun kunne nok jobbet litt, men så er det så lenge siden hun har vært i arbeidslivet. "Og så er jeg jo litt lat, da", pleier hun å spøke med (men hun mener det også litt alvorlig). -Men hun snakker faktisk en del om at hun kunne jobbet, men at hun er fornøyd med summen hun får fra NAV, og at hun er blitt vant til å gjøre som det passer henne. Hun er også blitt bedre av psykdommen sin enn det hun var, men hun sier ikke noe om dette til fastlege eller NAV, nettopp fordi hun ikke ønsker noen endring. 

[AnonymBruker]

Hvis jeg ikke er i stand til å jobbe mer, vil jeg sannsynligvis gå til grunne. Jobben er en enorm friskfaktor for meg og jeg merker at den holder meg oppe. Uten den vil mine psykiske problemer bli forsterket.

Anonymkode: c0693...f81

[AnonymBruker]

Det viktigste for begge " grupper" må vel være å fokusere positivt når man klarer.

Anonymkode: bed39...906