Er det enkelt å finne en kjæreste?

[AnonymBruker]

46 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg har flere gode venner som er single, og som veldig gjerne skulle ha truffet en å dele livet med. For dem så har det vært vanskelig å finne kjæreste. Hun ene, som er 45, har hatt noen kortere forhold tidligere, og har vært aktiv på nettdating i perioder, men har ikke funnet noen kjæreste.

Tror ikke det er så enkelt å finne en å dele livet med når en er godt voksen og har bodd alene lenge. Men det er ikke umulig! Jeg har nå egentlig mest tro på å finne en kjæreste på gamlemåten, etter å ha fulgt med hun venninna mi på hvordan nettdatingen har foregått, over mange år. Synes det høres voldsomt stressende ut, og innimellom litt risikabelt å treffe fremmede folk på den måten. Men - for noen så klaffer det jo

Jeg traff min eks på møteplassen. Så jeg har funnet forhold via nettet før. Men for meg virket det som om han egentlig hadde et åpent forhold eller noe/ ikke ferdig med tidligere forhold. Vi var aldri erklærte kjærester. Traff hveandre veldig i halvannet år og så var det bare å kaste meg bort som om jeg var en engangsdate.  Det er jo håp om å finne noen på nettet. Skal mye til for at jeg finner noen på andre måten. Men jeg hadde en morsom situasjon på tinder om dagen. Min første forelskelse var på tinder, og jeg lurte på om jeg skulle våge å trykke liker. Men han fikk jo ikke vite det, uten at han hadde trykket liker eller kom til å trykke liker. Jeg trykket liker, og vips så var vi match. Jeg var kjempeforelsket i han da jeg var 16 år. Så man kan støte på bekjente via nettet og. Men jeg tør ikke å skrive noe til han. Han har ikke skrevet noe til meg heller.

Anonymkode: d01ee...ded

[morsan]

De aller, aller fleste mennesker man treffer på i livet er man ikke interessert i å ha som kjæreste, _selv om_ de skulle være feiende flotte! Det å ikke ville være kjæreste med noen er IKKE slemt!

Men disse aller fleste personene som vi ikke vil ha som kjæreste, eller som ikke vil ha deg eller meg som kjæreste, kommer jo ikke bort til oss og sier "hei du, du er både vakker og morsom og intelligent, men jeg vil IKKE ha deg som kjæreste, altså!" De sier det heller ikke uten innledende skryt! ;-) Tenk deg så rart det ville være om alle kolleger, venners venner osv skulle sagt det rett i fleisen din at de ikke vil ha deg som kjæreste?!

Men det er akkurat dét de gjør, dem man treffer via nettdating. De sier det - med ord og/eller kroppsspråk (eller det følger av "konkludent adferd"). OG: det er en helt naturlig følge av det at man i det hele tatt var i en datingsituasjon. Datingen er en invitt/oppfordring til at folk skal avsløre hva de mener om dette spørsmålet. Nettopp derfor er dating kjipt - du er helt nødt til å få avskjed på grått papir hele tiden. Og det er kjipt, selv om du skulle være helt enig i at personen ikke er noe for deg. Hver avvisning blir en bekreftelse på at du ikke har lyktes hittil - hver date som ikke resulterer i noe er et lite nederlag.

Og akkurat derfor er det superviktig at man beskytter seg selv mest mulig mtp datinger. Og da snakker jeg om å beskytte seg selv emosjonelt! For jeg har i aller høyeste grad tro på nettdating - jeg er i dag gift med en jeg traff på sukker.no!  Og man kan si hva man vil om "gammelmåten" osv, men i min alder og livssituasjon er det ikke mange man treffer i "naturlige" situasjoner. Nettdating øker radius og potensielle partnere voldsomt, men det må benyttes med varsomhet.

Jeg har nevnt noe av dette til deg før. Jeg tror det er viktig å ta pauser innimellom, slik at ikke livet domineres for mye av denne søken etter en kjæreste. Og i særdeleshet er det viktig å ta pause, kanskje også en lang en, når man generelt sett ikke er helt i balanse og derfor er ekstra sårbar for de avslag som bare må komme når man våger seg ut på nettdating. For meg ser det ut som om du bør ta en fullstendig pause en stund og prøve å komme litt mer i balanse - styrke deg selv litt mer - før du starter opp igjen. MEN VEND FOR ALL DEL TILBAKE TIL NETTDATING!  

Og når du gjør det: Beskytt deg selv ved å være litt kritisk FØR du møter opp på date, for å prøve å unngå de åpenbare skuffelsene. Øv deg på å ikke la 'avslag' gå for mye inn på deg. Si til deg selv at du er en flott dame - du har bare ikke truffet den rette ennå.

Det er også en feil, mener jeg, å være for mye på tilbudssida. Og da snakker jeg ikke om sex, men at man håper og tror at relasjonen til den man treffer på nett vil 'gå seg til' etter hvert, fordi man innbiller seg at nettdating har noe 'unaturlig' ved seg som det tar tid å bli kvitt. Jeg har tenkt slik selv - flere ganger! Men nettdating er ikke noe unaturlig eller rart - er det riktig, så kjennes det slik ut fra først av! Jeg skjønte ikke det før jeg traff han jeg nå er gift med - det var fint og riktig fra de første meldingene til første date osv. Jeg håper jeg for egen del aldri får behov for den kunnskapen igjen! Haha! Men kanskje jeg kan få den inn i hodet ditt?  Det er så lett å ønske seg at det vil funke, og derfor strekke strikken litt for langt mtp hvor mange flere dates man ønsker å gå på for å "finne ut" om det er liv laga. Jeg tenker nå at de mennene som jeg den gang kunne tenke meg å treffe igjen men hvor de trakk seg var mye mer ærlige mot seg selv og sine følelser enn det jeg var. Jeg var heller ikke forelsket, men jeg tenkte (kanskje litt underbevisst) "han er en sånn jeg _burde_ vært forelsket i, det er best å gi det litt tid."

[Gjest Xtra]

4 minutter siden, morsan skrev:

De aller, aller fleste mennesker man treffer på i livet er man ikke interessert i å ha som kjæreste, _selv om_ de skulle være feiende flotte! Det å ikke ville være kjæreste med noen er IKKE slemt!

Men disse aller fleste personene som vi ikke vil ha som kjæreste, eller som ikke vil ha deg eller meg som kjæreste, kommer jo ikke bort til oss og sier "hei du, du er både vakker og morsom og intelligent, men jeg vil IKKE ha deg som kjæreste, altså!" De sier det heller ikke uten innledende skryt! ;-) Tenk deg så rart det ville være om alle kolleger, venners venner osv skulle sagt det rett i fleisen din at de ikke vil ha deg som kjæreste?!

Men det er akkurat dét de gjør, dem man treffer via nettdating. De sier det - med ord og/eller kroppsspråk (eller det følger av "konkludent adferd"). OG: det er en helt naturlig følge av det at man i det hele tatt var i en datingsituasjon. Datingen er en invitt/oppfordring til at folk skal avsløre hva de mener om dette spørsmålet. Nettopp derfor er dating kjipt - du er helt nødt til å få avskjed på grått papir hele tiden. Og det er kjipt, selv om du skulle være helt enig i at personen ikke er noe for deg. Hver avvisning blir en bekreftelse på at du ikke har lyktes hittil - hver date som ikke resulterer i noe er et lite nederlag.

Og akkurat derfor er det superviktig at man beskytter seg selv mest mulig mtp datinger. Og da snakker jeg om å beskytte seg selv emosjonelt! For jeg har i aller høyeste grad tro på nettdating - jeg er i dag gift med en jeg traff på sukker.no!  Og man kan si hva man vil om "gammelmåten" osv, men i min alder og livssituasjon er det ikke mange man treffer i "naturlige" situasjoner. Nettdating øker radius og potensielle partnere voldsomt, men det må benyttes med varsomhet.

Jeg har nevnt noe av dette til deg før. Jeg tror det er viktig å ta pauser innimellom, slik at ikke livet domineres for mye av denne søken etter en kjæreste. Og i særdeleshet er det viktig å ta pause, kanskje også en lang en, når man generelt sett ikke er helt i balanse og derfor er ekstra sårbar for de avslag som bare må komme når man våger seg ut på nettdating. For meg ser det ut som om du bør ta en fullstendig pause en stund og prøve å komme litt mer i balanse - styrke deg selv litt mer - før du starter opp igjen. MEN VEND FOR ALL DEL TILBAKE TIL NETTDATING!  

Og når du gjør det: Beskytt deg selv ved å være litt kritisk FØR du møter opp på date, for å prøve å unngå de åpenbare skuffelsene. Øv deg på å ikke la 'avslag' gå for mye inn på deg. Si til deg selv at du er en flott dame - du har bare ikke truffet den rette ennå.

Det er også en feil, mener jeg, å være for mye på tilbudssida. Og da snakker jeg ikke om sex, men at man håper og tror at relasjonen til den man treffer på nett vil 'gå seg til' etter hvert, fordi man innbiller seg at nettdating har noe 'unaturlig' ved seg som det tar tid å bli kvitt. Jeg har tenkt slik selv - flere ganger! Men nettdating er ikke noe unaturlig eller rart - er det riktig, så kjennes det slik ut fra først av! Jeg skjønte ikke det før jeg traff han jeg nå er gift med - det var fint og riktig fra de første meldingene til første date osv. Jeg håper jeg for egen del aldri får behov for den kunnskapen igjen! Haha! Men kanskje jeg kan få den inn i hodet ditt?  Det er så lett å ønske seg at det vil funke, og derfor strekke strikken litt for langt mtp hvor mange flere dates man ønsker å gå på for å "finne ut" om det er liv laga. Jeg tenker nå at de mennene som jeg den gang kunne tenke meg å treffe igjen men hvor de trakk seg var mye mer ærlige mot seg selv og sine følelser enn det jeg var. Jeg var heller ikke forelsket, men jeg tenkte (kanskje litt underbevisst) "han er en sånn jeg _burde_ vært forelsket i, det er best å gi det litt tid."

Veldig bra  

[emilie321]

Synes dere som tør å søke etter kjæreste på nettet er tøffe, selv tør jeg ikke det.

[AnonymBruker]

7 timer siden, morsan skrev:

De aller, aller fleste mennesker man treffer på i livet er man ikke interessert i å ha som kjæreste, _selv om_ de skulle være feiende flotte! Det å ikke ville være kjæreste med noen er IKKE slemt!

Men disse aller fleste personene som vi ikke vil ha som kjæreste, eller som ikke vil ha deg eller meg som kjæreste, kommer jo ikke bort til oss og sier "hei du, du er både vakker og morsom og intelligent, men jeg vil IKKE ha deg som kjæreste, altså!" De sier det heller ikke uten innledende skryt! ;-) Tenk deg så rart det ville være om alle kolleger, venners venner osv skulle sagt det rett i fleisen din at de ikke vil ha deg som kjæreste?!

Men det er akkurat dét de gjør, dem man treffer via nettdating. De sier det - med ord og/eller kroppsspråk (eller det følger av "konkludent adferd"). OG: det er en helt naturlig følge av det at man i det hele tatt var i en datingsituasjon. Datingen er en invitt/oppfordring til at folk skal avsløre hva de mener om dette spørsmålet. Nettopp derfor er dating kjipt - du er helt nødt til å få avskjed på grått papir hele tiden. Og det er kjipt, selv om du skulle være helt enig i at personen ikke er noe for deg. Hver avvisning blir en bekreftelse på at du ikke har lyktes hittil - hver date som ikke resulterer i noe er et lite nederlag.

Og akkurat derfor er det superviktig at man beskytter seg selv mest mulig mtp datinger. Og da snakker jeg om å beskytte seg selv emosjonelt! For jeg har i aller høyeste grad tro på nettdating - jeg er i dag gift med en jeg traff på sukker.no!  Og man kan si hva man vil om "gammelmåten" osv, men i min alder og livssituasjon er det ikke mange man treffer i "naturlige" situasjoner. Nettdating øker radius og potensielle partnere voldsomt, men det må benyttes med varsomhet.

Jeg har nevnt noe av dette til deg før. Jeg tror det er viktig å ta pauser innimellom, slik at ikke livet domineres for mye av denne søken etter en kjæreste. Og i særdeleshet er det viktig å ta pause, kanskje også en lang en, når man generelt sett ikke er helt i balanse og derfor er ekstra sårbar for de avslag som bare må komme når man våger seg ut på nettdating. For meg ser det ut som om du bør ta en fullstendig pause en stund og prøve å komme litt mer i balanse - styrke deg selv litt mer - før du starter opp igjen. MEN VEND FOR ALL DEL TILBAKE TIL NETTDATING!  

Og når du gjør det: Beskytt deg selv ved å være litt kritisk FØR du møter opp på date, for å prøve å unngå de åpenbare skuffelsene. Øv deg på å ikke la 'avslag' gå for mye inn på deg. Si til deg selv at du er en flott dame - du har bare ikke truffet den rette ennå.

Det er også en feil, mener jeg, å være for mye på tilbudssida. Og da snakker jeg ikke om sex, men at man håper og tror at relasjonen til den man treffer på nett vil 'gå seg til' etter hvert, fordi man innbiller seg at nettdating har noe 'unaturlig' ved seg som det tar tid å bli kvitt. Jeg har tenkt slik selv - flere ganger! Men nettdating er ikke noe unaturlig eller rart - er det riktig, så kjennes det slik ut fra først av! Jeg skjønte ikke det før jeg traff han jeg nå er gift med - det var fint og riktig fra de første meldingene til første date osv. Jeg håper jeg for egen del aldri får behov for den kunnskapen igjen! Haha! Men kanskje jeg kan få den inn i hodet ditt?  Det er så lett å ønske seg at det vil funke, og derfor strekke strikken litt for langt mtp hvor mange flere dates man ønsker å gå på for å "finne ut" om det er liv laga. Jeg tenker nå at de mennene som jeg den gang kunne tenke meg å treffe igjen men hvor de trakk seg var mye mer ærlige mot seg selv og sine følelser enn det jeg var. Jeg var heller ikke forelsket, men jeg tenkte (kanskje litt underbevisst) "han er en sånn jeg _burde_ vært forelsket i, det er best å gi det litt tid."

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er slik at hvert avslag blir tungt og et nederlag psykisk. Det virker inn på en enten man vil tro det eller ikke. Jeg har nettdatet en del før jeg traff eksen. Og jeg tok meg pauser iblant. Var noen som jeg angrer på at jeg ikke ble med. Jeg tror at jeg kunne hatt mann for lenge siden om jeg ville. 

Jeg har opplevd noen alldeles tunge nederlag. Det er bedre når man finner fort ut at man ikke passer sammen, enn at man kjører "strikken" for langt. Har forstått noen ganger at mannen ikke var nok interessert i meg, men jeg fortsatte å treffe han så lenge han ville fordi jeg var så forelsket. Jeg ble ordentlig glad i å være med han. Knyttet bånd. Noe som er naturlig etter veldig lang kontakt. Plutselig så vil han ikke ha noe som helst kontakt med meg, og truer med politi om jeg tar kontakt. Det er en kraftig netur for selvbilde, og seg selv. Det stikker i hjerte etter lang kontakt for å si det sånn. Derfor vil jeg nesten takke de som ikke viser interesse i starten. Bedre det enn å holde på lenge, for så å få en momentant avvisning etter å ha knyttet seg. 

Siste halvannet året har jeg datet ca 8 personer fra nettet sammenlagt. Har møtt 11 personer sammenlagt. Men jeg følte ingen forelskelse eller interesse for noen av de. Det som sitter igjen er bare ubehaget av å ha datet så mange og at det ikke førte til noe mer. 

Jeg burde ta en pause iblant, men jeg har en filosofi at livet skal ikke legges på vent. Jeg burde tåle avvisninger. Men gjør jeg det? Ja til en viss grad. Jeg vet at jeg kan gå på avvisninger resten av livet mitt. Altså bare avvisninger. Men jeg må ta sjansen på det for å finne kjærligheten. Men du har rett i at jeg har sunt av en god lang pause iblant. Jeg har kommet frem til at jeg bør ikke date mer enn maks 2 personer i måneden. Men en pause på noen måneder kan være sunt iblant. Jeg vurderer faktisk å ta meg en pause igjen for min egen del. 

Takk for råd og takk for svar  

Anonymkode: d01ee...ded

[AnonymBruker]

7 timer siden, emilie321 skrev:

Synes dere som tør å søke etter kjæreste på nettet er tøffe, selv tør jeg ikke det.

Jeg synes det er tøfft å gjøre det. Det er kjempetøfft. Jeg har lært meg å ikke fortelle om jeg er interessert eller ikke, før han sier hva han vil. Det gjør jeg for å verne meg selv. Fordi jeg orker ikke nedturen med å ta kontakt og få høre: "jeg er ikke interessert fordi det var noe jeg ikke kan forklare som gjør det.". De ordene orker jeg ikke mer. Så jeg har gått på dater, og sier ingenting om min interesse. Ser om de tar kontakt etterpå. Gjør de det , og jeg er interessert så blir det flere treff. Enkelt og greit. 

Det er tøfft å gå ut å møte noen helt fremmede. Og jeg tror faktisk på at noen av dem har flere dater/ damer som de treffer samtidig osv. Men de seriøse fins nok de og. Problemet med å være singel i 40 årene er nok at man sitter igjen med en del sære vanskelige mennesker.. , tror jeg.. 

Anonymkode: d01ee...ded

[AnonymBruker]

Har man lite hell i kjærlighet så har man ofte desto mer hell i økonomi.

Hvorfor please alle andre bestandig i alt ved å leve opp til og være som man tror de mener man skal være.

Mange er veldig ensomme i tosomheten også tror jeg.

Alt er som i eventyrene. Man skal kysse mange frosker før man finner sin prins.😊

Lykke til😊

 

Anonymkode: e1d41...dda

[Gjest Gargamel]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er tøfft å gjøre det. Det er kjempetøfft. Jeg har lært meg å ikke fortelle om jeg er interessert eller ikke, før han sier hva han vil. Det gjør jeg for å verne meg selv. Fordi jeg orker ikke nedturen med å ta kontakt og få høre: "jeg er ikke interessert fordi det var noe jeg ikke kan forklare som gjør det.". De ordene orker jeg ikke mer. Så jeg har gått på dater, og sier ingenting om min interesse. Ser om de tar kontakt etterpå. Gjør de det , og jeg er interessert så blir det flere treff. Enkelt og greit. 

Det er tøfft å gå ut å møte noen helt fremmede. Og jeg tror faktisk på at noen av dem har flere dater/ damer som de treffer samtidig osv. Men de seriøse fins nok de og. Problemet med å være singel i 40 årene er nok at man sitter igjen med en del sære vanskelige mennesker.. , tror jeg.. 

Anonymkode: d01ee...ded

Det ordner seg nok, skal du se.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har man lite hell i kjærlighet så har man ofte desto mer hell i økonomi.

Hvorfor please alle andre bestandig i alt ved å leve opp til og være som man tror de mener man skal være.

Mange er veldig ensomme i tosomheten også tror jeg.

Alt er som i eventyrene. Man skal kysse mange frosker før man finner sin prins.😊

Lykke til😊

 

Anonymkode: e1d41...dda

Det er lettere å holde kontroll på økonomien nå når jeg er uten kjæreste ja  . For har man en kjæreste så blir det lett mye man skal gjøre som koster penger da hehe. Får trøste meg med den. 

23 minutter siden, Gargamel skrev:

Det ordner seg nok, skal du se.

Ja, men er ikke synd i meg. Har jo hatt kjærester. Men uansett : jeg har ikke mangel på datetilbud på nettet. Jeg kan møte en ny mann hver dag om jeg vil. Det er jo de som sier at de mangler tilbud om dates og. Det har jeg ingen problemer med. Men problemet er om de liker meg når de treffer meg. Men uansett: jeg er bra nok som jeg er, og viktigste er å være fornøyd med seg selv uavhengig av hva andre måtte mene.  

Anonymkode: d01ee...ded

[morsan]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Har forstått noen ganger at mannen ikke var nok interessert i meg, men jeg fortsatte å treffe han så lenge han ville fordi jeg var så forelsket. Jeg ble ordentlig glad i å være med han. Knyttet bånd. Noe som er naturlig etter veldig lang kontakt. Plutselig så vil han ikke ha noe som helst kontakt med meg, og truer med politi om jeg tar kontakt. Det er en kraftig netur for selvbilde, og seg selv. Det stikker i hjerte etter lang kontakt for å si det sånn. Derfor vil jeg nesten takke de som ikke viser interesse i starten. Bedre det enn å holde på lenge, for så å få en momentant avvisning etter å ha knyttet seg. 
2. Siste halvannet året har jeg datet ca 8 personer fra nettet sammenlagt. Har møtt 11 personer sammenlagt. Men jeg følte ingen forelskelse eller interesse for noen av de. Det som sitter igjen er bare ubehaget av å ha datet så mange og at det ikke førte til noe mer. 
3. Jeg burde ta en pause iblant, men jeg har en filosofi at livet skal ikke legges på vent. Jeg burde tåle avvisninger. Men gjør jeg det? Ja til en viss grad. Jeg vet at jeg kan gå på avvisninger resten av livet mitt. Altså bare avvisninger. Men jeg må ta sjansen på det for å finne kjærligheten. Men du har rett i at jeg har sunt av en god lang pause iblant. Jeg har kommet frem til at jeg bør ikke date mer enn maks 2 personer i måneden. Men en pause på noen måneder kan være sunt iblant. Jeg vurderer faktisk å ta meg en pause igjen for min egen del. 

Jeg har forkortet og nuymmerert litt for å få bedre fram hva jeg svarer på.

1. Kjærlighetssorg er kjempefælt. Det er fælt å ikke få en skikkelig avslutning på ting. Du har min absolutte sympati! MEN: Du MÅ bare jobbe med å legge dette bak deg. Han kommer ikke tilbake, heller ikke for å gi den en skikkelig forklaring. Du plager bare deg selv ved å gå og gnure over fortiden. Vi har alle vært der i større eller mindre grad, men man må bare bestemme seg for at dette er bygones og komme seg videre. Du bør distrahere deg selv fra drivet om å tenke på dette, snakke om dette, skrive om dette. Slutt nå! Ikke fordi jeg (vi) er lei av å høre om det, men fordi det overhodet ikke hjelper deg å fortsette med dette.

2. "ubehaget av å ha datet så mange" må du rett og slett bare prøve å ignorere. Det er helt normalt å date mange, og "den som intet vover - intet vinner". Hvis jeg skulle ventet på de mannfolka som by accident kom min vei så begrenser de seg omtrent bare til han (unge) i kassa på Kiwi, mannen på fiskebilen og bonden som leverte et lass med ved. Jeg synes ikke 11 på 1,5 år er mye.

3. Helt enig med deg i at man normalt ikke trenger voldsomt med pauser. Jeg kan ikke fordra det generelle rådet som (gifte) folk typisk lirer av seg til nyskilte damer om at det er best å vente leenge før man starter å deite. Noen ganger kan det å komme i gang med det være litt medisin også - selv om man ikke treffer noen som passer på sikt, kan man jo ha det litt moro underveis ;-) Dette må vurderes individuelt. Mitt råd om pause er basert på at du har ganske mange innlegg her om dette, og at det virker som om du ikke tåler helt å være i datingsituasjonen akkurat nå. Jeg kan ta feil, for jeg baserer meg bare på det du skriver her, og kjenner jo ikke helheten i dette. Jeg synes du har en god plan!

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet med å være singel i 40 årene er nok at man sitter igjen med en del sære vanskelige mennesker.. , tror jeg.. 

Anonymkode: d01ee...ded

Jeg fleipet med det at det gjaldt å finne en mann i det überkorte vinduet som var mellom fasen "nyskilt og vil bare pule rundt" og "har vært skilt så lenge at han er gift med jobben, treningen, kompisene.."  Det er nok mange sære menn, akkurat som det er sære damer, men det er også heldigvis mange bra menn der ute.  

 

 

[morsan]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har man lite hell i kjærlighet så har man ofte desto mer hell i økonomi.

 

Hehe...den var ny! Jeg ser overhodet ikke noen slik sammenheng, og for det meste av tiden vil jeg ikke  bruke ord som "hell" mtp økonomi. Ja - man kan ha fryktelig uflaks og gå på en smell, men som oftest er det snakk om å være planmessig/holde oversikt osv for å gjøre det beste ut av sin egen situasjon. Jeg har samme økonomiske "teft" nå som da jeg var singel.

[laban]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har man lite hell i kjærlighet så har man ofte desto mer hell i økonomi.

Nja - man slipper jo unna risikoen for å ha delt økonomi med en som prioriterer annerledes enn man selv ville ha gjort, evt. som ikke har nødvendig styring.  På den annen side er det dyrt å være alene om alle utgifter som et (spesielt samboende) par kan dele. 

[Gjest Xtra]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har man lite hell i kjærlighet så har man ofte desto mer hell i økonomi.

 

 

Anonymkode: e1d41...dda

Spiller du på uttrykket "hell i spill, uhell i kjærlighet"?

 

Ellers er min erfaring (fra mitt tidligere liv) at det går mer penger som singel enn med kjæreste. Som singel går man gjerne mer ut, reiser mer på helgeturer og skal liksom ha med seg alt (og mye koster penger). Selvfølgelig hyggelig å finne på slikt med kjæreste også, men ting blir gjerne litt roligere, og kanskje har man i større grad koselige middager hjemme i stedet for å gå ut, og turer blir ofte av typen hyttetur.  Dette er altså min erfaring - andre kan ha det annerledes.

 

Som etablert og samboende par deler man mange utgifter. Med andre ord; for min del henger hell i kjærlighet gjerne sammen med hell i økonomi. Vinn vinn....

[morsan]

5 minutter siden, Xtra skrev:

Spiller du på uttrykket "hell i spill, uhell i kjærlighet"?

 

Ellers er min erfaring (fra mitt tidligere liv) at det går mer penger som singel enn med kjæreste. Som singel går man gjerne mer ut, reiser mer på helgeturer og skal liksom ha med seg alt (og mye koster penger). Selvfølgelig hyggelig å finne på slikt med kjæreste også, men ting blir gjerne litt roligere, og kanskje har man i større grad koselige middager hjemme i stedet for å gå ut, og turer blir ofte av typen hyttetur.  Dette er altså min erfaring - andre kan ha det annerledes.

 

Som etablert og samboende par deler man mange utgifter. Med andre ord; for min del henger hell i kjærlighet gjerne sammen med hell i økonomi. Vinn vinn....

Enig.

 

[Andreaswell]

Jeg møtte min ektefellet først i en bursdag med felles bekjente så på nett en uke etterpå. Hadde det ikke vært for nettet så ville vi ikke funnet hverandre slik tror jeg  

[AnonymBruker]

20 minutter siden, morsan skrev:

Jeg har forkortet og nuymmerert litt for å få bedre fram hva jeg svarer på.

1. Kjærlighetssorg er kjempefælt. Det er fælt å ikke få en skikkelig avslutning på ting. Du har min absolutte sympati! MEN: Du MÅ bare jobbe med å legge dette bak deg. Han kommer ikke tilbake, heller ikke for å gi den en skikkelig forklaring. Du plager bare deg selv ved å gå og gnure over fortiden. Vi har alle vært der i større eller mindre grad, men man må bare bestemme seg for at dette er bygones og komme seg videre. Du bør distrahere deg selv fra drivet om å tenke på dette, snakke om dette, skrive om dette. Slutt nå! Ikke fordi jeg (vi) er lei av å høre om det, men fordi det overhodet ikke hjelper deg å fortsette med dette.

2. "ubehaget av å ha datet så mange" må du rett og slett bare prøve å ignorere. Det er helt normalt å date mange, og "den som intet vover - intet vinner". Hvis jeg skulle ventet på de mannfolka som by accident kom min vei så begrenser de seg omtrent bare til han (unge) i kassa på Kiwi, mannen på fiskebilen og bonden som leverte et lass med ved. Jeg synes ikke 11 på 1,5 år er mye.

3. Helt enig med deg i at man normalt ikke trenger voldsomt med pauser. Jeg kan ikke fordra det generelle rådet som (gifte) folk typisk lirer av seg til nyskilte damer om at det er best å vente leenge før man starter å deite. Noen ganger kan det å komme i gang med det være litt medisin også - selv om man ikke treffer noen som passer på sikt, kan man jo ha det litt moro underveis ;-) Dette må vurderes individuelt. Mitt råd om pause er basert på at du har ganske mange innlegg her om dette, og at det virker som om du ikke tåler helt å være i datingsituasjonen akkurat nå. Jeg kan ta feil, for jeg baserer meg bare på det du skriver her, og kjenner jo ikke helheten i dette. Jeg synes du har en god plan!

 

Jeg fleipet med det at det gjaldt å finne en mann i det überkorte vinduet som var mellom fasen "nyskilt og vil bare pule rundt" og "har vært skilt så lenge at han er gift med jobben, treningen, kompisene.."  Det er nok mange sære menn, akkurat som det er sære damer, men det er også heldigvis mange bra menn der ute.  

 

 

 

Jeg vet at jeg må videre. Jeg har begynt å forstå at eksen min aldri vil komme tilbake. Ikke for en prat engang. Jeg har blitt kontaktet av noen ukjente nick på et annet forum som hevder at det har med han å gjøre. Jeg vil ikke utdype her. Men det samme skjedde sist gang han ikke ønsket kontakt. Han kom tilbake først med noen ukjente nick å kontaktet meg med tydelige hint om hvem han var. Barnslig ? Ja. Sprøtt ? Ja. Historien vår er lang og mye rart som har skjedd mellom oss. Så det er ikke så rart at jeg kan fundere på om han savner meg / kommer tilbake igjen. Når tankene kommer om han vil ha meg igjen / eller prate med meg igjen så skrinlegger jeg det med å si til meg selv : han eier ikke empati for meg.. han eier ikke følelser for meg... han savner meg ikke... han bryr seg ikke om meg. . Jeg ønsker selvsagt at situssjonen var slik at han faktisk savner meg i livet sitt , eller i det minste bryr seg men jeg må bare konkludere med at han gjør ingenting av de delene. Faktisk så dukket han opp på snapchat i dag : liste over folk som finnes i kontaktene mine... jeg blokkerte han med en gang. Har blokkert han på mail, telefon og alt men allikevel dukket han opp. Det var selvfølgelig synd at han ikke hadde de rette følelser for meg. Synd at han ikke var den jeg trodde men jeg har nevnt i tidligere tråd at jeg har konkludert med dette. 

Jeg føler meg frem for hva jeg føler for anngående dating. Jeg mener at man bør nok møte mange uavhengig av om man hele tiden får avslag eller ikke vekker interesse. Samtidig er det mulig mange årsaker for et avslag. Man har ikke alltid svaret. Men uavhengig av hva det er så er det viktig å ikke la det påvirke seg. Jeg må ærlig si at det at siste daten min virket uinteressert : det gjør meg ingenting. Jeg ble lei meg en kveld for at det var sånn men nå bryr det meg ikke. Han var ikke min type uansett. Men som sagt det er selvtilliten det kan gå på. Men egentlig innerst inne : Hva tror jeg om meg selv ? Jo jeg synes at jeg er pen og sexy og at jeg har fine holdninger , personlighet og verdier. Så selvtillit har jeg. Men jeg har etter erfaringer ingen forhåpninger på at daten skal like meg når jeg går ut på date. Hvorfor skal jeg det ? En må være realistisk!!!!. 

Nok om dette men jeg må ikke nødt å ha en kjæreste. Jeg har barna mine og familie og det er det viktigste for meg. Men såklart så har jeg behov for nærheten og kunne ønske at jeg hadde en kjæreste. Men jeg er slett ikke desperat.

Anonymkode: d01ee...ded

[AnonymBruker]

For å si det sånn : det beste er å ta det rolig. Jeg klarer meg uten en kjæreste/ mann. Og jeg tar alt som det kommer. Vil jeg på date så gjør jeg det. Selvtilliten min er ikke noe som må trenes opp for jeg tror faktisk at jeg er en topp dame men pga erfaringene mine så tror jeg ikke på at datene vil like meg før jeg ser det. 

Anonymkode: d01ee...ded

[AnonymBruker]

Min bare ramla inn døra. Jeg var ikke på utkikk etter kjæreste før han bare dukket opp en kveld jeg hadde besøk. Venn av en venns venn...så enkelt og så vanskelig men jeg tror det viktigste er å ikke stresse med å finne noen. 

Anonymkode: 22c17...b9f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min bare ramla inn døra. Jeg var ikke på utkikk etter kjæreste før han bare dukket opp en kveld jeg hadde besøk. Venn av en venns venn...så enkelt og så vanskelig men jeg tror det viktigste er å ikke stresse med å finne noen. 

Anonymkode: 22c17...b9f

Jeg har barn. Har mer enn nok av ting å bruke livet mitt på. Så en kjæreste er ikke så viktig igrunn. Men jeg har tenkt meg om nå. Jeg gidder ikke å stresse. Jeg tar alt ettersom hva jeg føler. 

Dating er også ganske tøffe ting. Det skal være avslappet men det er samtidig ubehagelig å treffe fremmede på den måten. Altså via nettdating. Jeg tar den tid jeg behøver. Jeg har vært veldig forelsket flere ganger i livet mitt og vet derfor at det er ikke så rosenrødt som man tror. 

Anonymkode: d01ee...ded

[AnonymBruker]

En oppdatering i tråden: I dag skulle jeg egentlig på en ny date med en ny fyr fra nettet, men jeg trakk meg. Jeg følte bare for ro psykisk sett. Så til dem som har sagt at de føler at jeg ikke er klar for det: har nok rett. Enhver avvisning føles som et nederlag på troen og håpet på å finne noen igjen, og i dag orket jeg det ikke. 

Anonymkode: d01ee...ded