Ta hensyn til egne begrensninger

[stjernestøv]

6 minutter siden, bibben skrev:

Her kommer en setning som kan være lurt å ha oppe i ermet:

"Hva er det ved mitt _nei_ du ikke forstår?"

Jeg synes den er finurlig og slagkraftig

Ja det er sant  Har en t-skjorte som det står på. 

[bibben]

Akkurat nå, Trine skrev:

Hmm...det var en bra setning. Vet ikke om jeg hadde turt å si det, jeg er altfor redd for konflikter og for å såre andre. Fryktelig irriterende egentlig. Andre sårer jo meg stadig vekk. Men det føles nesten lettere å takle å bli såret selv for det har jeg ihvertfall kontroll på. Andres følelser har jeg jo ikke kontroll på.

Jeg er fullstendig enig med deg i at det er regelrett skummelt å være streng og kritisk, og at en kan være reddd for å såre og å hisse til konflikt.

Setningen jeg presenterte vil kunne modereres med tonefall og ansiktsuttrykk. Med litt uhøytidelig stemme og glimt i øyet kan setningen sies med litt snert og lett "frekkhet". Kanskje...jeg øver meg fra tid til annen foran speilet...faktisk

[Trine]

Akkurat nå, XbellaX skrev:

Øv deg på å si ifra, -for det er faktisk helt greit. Men gjør det for all del i klartekst med en kort forklaring, det du skriver helt i første setning på hovedinnlegget er veldig bra. Jeg synes også Laban drar frem et viktig poeng med å si ifra i tide. 

Så flott at du tar tak i dette!

Det er litt lettere å forstå sine egne problemer når problemene har fått et navn. Så kan jeg også ta det opp med andre med de samme diagnosene og til min store overraskelse så viser det seg at mine problemer er helt normalt for de med samme diagnoser.

Jeg må nok øve meg på en setning slik at jeg slipper å tenke når jeg står i situasjonen. Jeg vet jo at jeg ikke får til det. Det hjelper å høre fra dere andre her at det er helt greit. Nå "kjenner" jo dere meg på en helt annen måte enn mennesker jeg møter ellers, så det er kanskje lettere for dere å forstå utfordringene jeg har. Men uansett så føler jeg at dette er noe jeg må jobbe med for å unngå å få tanker om selvmord. Det går vel på et vis fremover, nå har jeg ihvertfall puttet alle medisinene (som jeg ikke bruker) i en sånn pose fra apoteket. Tenker at jeg skal tørre å levere hele min "backup-plan" til apoteket. Problemet nå er bare at etter et par år med medisinutprøving så har jeg pinlig mye medisiner liggende

Ja, klarer jeg ikke si ifra i tide så må jeg bare holde det ut, sånn har jeg alltid vært. Jeg misliker selv når folk ikke holder det de lover så jeg er ekstremt pliktoppfyllende.

[Trine]

9 minutter siden, stjernestøv skrev:

Åh takk i likeså <3 

Ja vanskelig å vite hvordan andre enn en selv vil reagere, noen føler seg kanskje avvist....man vet jo aldri. Men de får føle hva de vil i grunn, jeg får dårlig samvittighet når jeg sier nei så må øve meg på det. Ja det er viktig å ikke bry seg om hva andre måtte mene. 

Takk <3

Jeg får også dårlig samvittighet, men det er jo egentlig helt feil. Man burde få like dårlig samvittighet når man utsetter seg selv for ting man egentlig ikke makter. Da har vi noe å øve på begge to. "NEI" Men så er det jo også sånn at jeg jo vil hjelpe til, så jeg må lære meg hvor min egen grense går. Selv om jeg vil, så er det nødvendigvis ikke bra for meg.

[Trine]

12 minutter siden, bibben skrev:

Jeg er fullstendig enig med deg i at det er regelrett skummelt å være streng og kritisk, og at en kan være reddd for å såre og å hisse til konflikt.

Setningen jeg presenterte vil kunne modereres med tonefall og ansiktsuttrykk. Med litt uhøytidelig stemme og glimt i øyet kan setningen sies med litt snert og lett "frekkhet". Kanskje...jeg øver meg fra tid til annen foran speilet...faktisk

Hmm, da får jeg ligge i hardtrening for ansiktsuttrykk og tonefall er ikke en av mine sterkeste sider Jeg er visst litt nonoton og har lite mimikk sa nevropsykologen. Nå ser jeg for meg to hunder med spørrende blikk mens jeg står forran speilet og øver, "har det klikka for deg mutter'n?"

[yellow ledbetter]

31 minutter siden, Trine skrev:

Forskjellen hos oss er nok bare at hos deg slår stresset ut som angst, men hos meg slår det ut som depresjon. Jeg får øve meg på å si nei. Men jeg har også opplevd å nærmest få oppgaver kastet etter meg, da kortslutter det fullstendig. Skulle ønske jeg klarte å holde roen, men det gjør jeg virkelig ikke.

Det gjør ikke jeg heller. Jeg går i panikkbobla mi. Stenger alt ute og prøver å fortrenge at det er der.

Så vi må lære oss å si nei, faktisk. Og jeg har bestemt meg for å ikke finne unnskyldninger som bare gjør at problemet forskyves til en annen gang. Jeg har sluttet å påta meg verv, helt og fullt. Skal jeg være med på noe på fritida (noe som ikke er aktuelt med det første, ser det ut for), må det være noe uforpliktende. Om noen spør meg om noe sånt, så skal jeg si at jeg har ikke tid/ork/overskudd til å påta meg noe fast.

Å si nei til selskapsinvitasjoner er jo også tøft innimellom. Jeg orker ikke å dra naboer og andre folk jeg ikke har noe nært forhold til inn i mine "problemer", men jeg har sansen for å være såpass ærlig at jeg kan si at jeg ikke har overskudd til å være sosial på kveldstid (for eksempel) eller i helgene, eller når det måtte være. Så får de heller synes at jeg er en slappfisk og en latsabb, eller i verste fall arrogant og avvisende, men hvis vi sier fra på en høflig og grei måte så er det i så fall deres problem og ikke vårt.

[yellow ledbetter]

2 minutter siden, Trine skrev:

Hmm, da får jeg ligge i hardtrening for ansiktsuttrykk og tonefall er ikke en av mine sterkeste sider Jeg er visst litt nonoton og har lite mimikk sa nevropsykologen. Nå ser jeg for meg to hunder med spørrende blikk mens jeg står forran speilet og øver, "har det klikka for deg mutter'n?"

Haha. Jeg også. Noe litt på siden, men som gjør meg rimelig frustrert innimellom, er når noen (mannen min, for eksempel) spør om vi skal finne på noe, velge noe spesielt til middag eller hva det måtte være, (valg mellom to eller flere alternativer) og jeg sier "samme for meg". Og så presterer han å tolke det negativt. At jeg liksom er negativ til alt sammen. Men jeg mener jo at jeg er fleksibel og synes at alt sammen er greit og like bra. Kan ikke folk bare høre på det jeg sier uten å tolke det? Jeg pakker ikke inn ting, og det hadde vært utrolig mye enklere om andre lot være å gjøre det også. Men jeg sier selvsagt ikke alt jeg tenker. Det er ikke alt en behøver å kommentere, i alle fall ikke negative ting. Men å si én ting og mene noe annet er totalt meningsløst.

[stjernestøv]

10 minutter siden, Trine skrev:

Takk <3

Jeg får også dårlig samvittighet, men det er jo egentlig helt feil. Man burde få like dårlig samvittighet når man utsetter seg selv for ting man egentlig ikke makter. Da har vi noe å øve på begge to. "NEI" Men så er det jo også sånn at jeg jo vil hjelpe til, så jeg må lære meg hvor min egen grense går. Selv om jeg vil, så er det nødvendigvis ikke bra for meg.

Ja kjenner til den, å ville men ikke klare og da blir man skikkelig dårlig etterpå. Ja må øve oss på å si nei  

[emilie321]

Hei Trine !

Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Selv holder jeg på å lære meg å si nei. Terapeuten sier ofte til meg at jeg skal huske å sette meg selv først. Prøver å lære meg at et NEI står like sterkt som et JA. Dvs, sier en ja så pleier en ikke å forklare hvorfor en sier ja, så et nei skal heller ikke måtte forsvares (noen ganger er det naturlig da) 

Opplever at noen godtar et nei, men langt ifra alle. Det er gjerne de samme som gjentatte ganger ikke godtar et nei.

Har lyst til å skrive mer, men er redd det bare blir rot, har vært hos terapeuten nå så da er det fullt i hodet.

[Trine]

13 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det gjør ikke jeg heller. Jeg går i panikkbobla mi. Stenger alt ute og prøver å fortrenge at det er der.

Så vi må lære oss å si nei, faktisk. Og jeg har bestemt meg for å ikke finne unnskyldninger som bare gjør at problemet forskyves til en annen gang. Jeg har sluttet å påta meg verv, helt og fullt. Skal jeg være med på noe på fritida (noe som ikke er aktuelt med det første, ser det ut for), må det være noe uforpliktende. Om noen spør meg om noe sånt, så skal jeg si at jeg har ikke tid/ork/overskudd til å påta meg noe fast.

Å si nei til selskapsinvitasjoner er jo også tøft innimellom. Jeg orker ikke å dra naboer og andre folk jeg ikke har noe nært forhold til inn i mine "problemer", men jeg har sansen for å være såpass ærlig at jeg kan si at jeg ikke har overskudd til å være sosial på kveldstid (for eksempel) eller i helgene, eller når det måtte være. Så får de heller synes at jeg er en slappfisk og en latsabb, eller i verste fall arrogant og avvisende, men hvis vi sier fra på en høflig og grei måte så er det i så fall deres problem og ikke vårt.

Jeg går hjem og denger løs på sofaputene, så unngår jeg de personene som har forårsaket kaoset.

Ja, det er det å ikke finne unnskyldninger som bare forsyver problemet. Jeg er også der at det bør være uforpliktende, men så viser det seg at selv om man tror noe er uforpliktende så smyges det inn plikter alikevel. Jeg har jo ikke familie eller jobb så jeg burde takle noen forpliktelser på fritiden. Men f.eks dugnadsarbeid, det skjer ikke. "Så koser vi oss med grilling...." Nei!!! Det gjør vi ikke. Jeg er her for å trene hund, ikke for å prate slarv og spise grillpølser! Det er muligens det sosiale rundt alle sånne fritidsaktiviteter jeg sliter mest med. Kan jeg fokusere på hund så går det som regel relativt greit. Verv og styre holder jeg meg langt langt unna.

Heldigvis har jeg for tiden ingen nabo, bor noen nedi veien, men dem kan ikke se meg når jeg er ute, så jeg slipper å være sosial med naboer. Er ganske spent på hvem som flytter inn i huset ved siden av meg da. Jeg orker ikke å stå og skravle med naboen. Skjønner at det er mye jeg trenger å øve meg på. Hvordan sier man f.eks høflig til en nabo at man ikke orker prate med vedkommende?

8 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Haha. Jeg også. Noe litt på siden, men som gjør meg rimelig frustrert innimellom, er når noen (mannen min, for eksempel) spør om vi skal finne på noe, velge noe spesielt til middag eller hva det måtte være, (valg mellom to eller flere alternativer) og jeg sier "samme for meg". Og så presterer han å tolke det negativt. At jeg liksom er negativ til alt sammen. Men jeg mener jo at jeg er fleksibel og synes at alt sammen er greit og like bra. Kan ikke folk bare høre på det jeg sier uten å tolke det? Jeg pakker ikke inn ting, og det hadde vært utrolig mye enklere om andre lot være å gjøre det også. Men jeg sier selvsagt ikke alt jeg tenker. Det er ikke alt en behøver å kommentere, i alle fall ikke negative ting. Men å si én ting og mene noe annet er totalt meningsløst.

Ja, hva er greia med det? Om jeg sier "samme for meg" så er det faktisk det samme for meg. Folk er utrolig flinke til å tolke, men de er jo også like flinke til å tolke feil. Om jeg ikke bryr meg om jeg får det ene eller det andre til middag så er da ikke det negativt!

[laban]

1 time siden, Trine skrev:

Så da kan jeg øve meg på å si ifra?

Ja, jeg er enig med XbellaX ovenfor her.

[Trine]

22 minutter siden, emilie321 skrev:

Hei Trine !

Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Selv holder jeg på å lære meg å si nei. Terapeuten sier ofte til meg at jeg skal huske å sette meg selv først. Prøver å lære meg at et NEI står like sterkt som et JA. Dvs, sier en ja så pleier en ikke å forklare hvorfor en sier ja, så et nei skal heller ikke måtte forsvares (noen ganger er det naturlig da) 

Opplever at noen godtar et nei, men langt ifra alle. Det er gjerne de samme som gjentatte ganger ikke godtar et nei.

Har lyst til å skrive mer, men er redd det bare blir rot, har vært hos terapeuten nå så da er det fullt i hodet.

Ja, det er det å sette seg selv først. Jeg har i alle år trodd at om jeg bare øver så får jeg til det samme som andre får til, etterhvert blir det sikkert en vane. Men nå har jeg forstått at det ikke er tilfelle. Så gjelder det bare å akseptere at det er helt greit.

Det er slitsomt med folk som ikke godtar et nei. Jeg blir ganske lei meg når jeg endelig har tøffet meg opp til å si nei, så blir det ikke akseptert.

Blir fort litt kaos når man har vært hos terapauten. Altfor mye tanker man ikke har fått sortert enda. Men skriv gjerne mer når hodet har fått tømt seg.

[yellow ledbetter]

De dugnadsgreiene du nevner er som jeg skulle skrevet det selv. Eksen min er sånn hypersosial, så vi løste det på et vis da ungene var små. Han gikk på "julekos for foreldre" i barnehagen og pyntet til jul og pratet pjatt med de andre foreldrene. Og når han ikke kunne gå, var det fordi han var på jobb, og da hadde jo jeg gyldig fravær fordi noen faktisk måtte legge ungene. Én gang var det ettermiddagsdugnad på skolen når han var på jobb, men før ungenes leggetid. Jeg var høygravid og arbeidsufør, og trodde jeg hadde gyldig fravær, men neida, jeg kunne jo steke vafler. Bah. Jeg gikk ikke, bare så det er sagt. Tror ikke jeg fant på noen unnskyldning, en gang, bare at jeg var sliten og hadde ikke ork, og det er jo sant, selv om det var småpraten og kaoset som sleit mer enn selve vaffelstekinga, og at den tjukke magen min ikke hadde noe med saken å gjøre.

Han jeg er gift med nå er omtrent som meg, og han ser seg godt og grundig rundt før han går ut for å jobbe i hagen, i tilfelle den hypersosiale pratsomme naboen skal være ute. Heldigvis kan han ta sånt når naboene er på jobb, så det går da på et vis. Ellers er naboene greie nok de. Vi hilser i forbifarten og det er det, liksom.

[laban]

1 time siden, Trine skrev:

"Så koser vi oss med grilling...." Nei!!! Det gjør vi ikke.

[Trine]

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

De dugnadsgreiene du nevner er som jeg skulle skrevet det selv. Eksen min er sånn hypersosial, så vi løste det på et vis da ungene var små. Han gikk på "julekos for foreldre" i barnehagen og pyntet til jul og pratet pjatt med de andre foreldrene. Og når han ikke kunne gå, var det fordi han var på jobb, og da hadde jo jeg gyldig fravær fordi noen faktisk måtte legge ungene. Én gang var det ettermiddagsdugnad på skolen når han var på jobb, men før ungenes leggetid. Jeg var høygravid og arbeidsufør, og trodde jeg hadde gyldig fravær, men neida, jeg kunne jo steke vafler. Bah. Jeg gikk ikke, bare så det er sagt. Tror ikke jeg fant på noen unnskyldning, en gang, bare at jeg var sliten og hadde ikke ork, og det er jo sant, selv om det var småpraten og kaoset som sleit mer enn selve vaffelstekinga, og at den tjukke magen min ikke hadde noe med saken å gjøre.

Han jeg er gift med nå er omtrent som meg, og han ser seg godt og grundig rundt før han går ut for å jobbe i hagen, i tilfelle den hypersosiale pratsomme naboen skal være ute. Heldigvis kan han ta sånt når naboene er på jobb, så det går da på et vis. Ellers er naboene greie nok de. Vi hilser i forbifarten og det er det, liksom.

Sånn sett var det kanskje greit du hadde en oversosial mann på den tiden Du skulle ha stekt vaflene hjemme, levert dem og gått Det hadde vært litt festlig å sett reaksjonen dems da.

Jeg ble ganske fort god til å se meg om da jeg flyttet hit og den gamle gubben i huset ved siden av fant ut at jeg var slik en fornøyelse å prate med. Får jo litt vondt av sånne gamle, selskapsyke mennesker også, så jeg hadde ikke hjerte til å si at jeg ikke kunne stå der og høre på han. Så om jeg så han gå ut så skyndte jeg meg inn. Slitsomt! Men værre var det da jeg bodde i blokk. Det er jo umulig å ikke møte på en nabo da. Og når man har hund i tillegg, da skal jo alle andre hundeeiere stoppe og prate. Sånn sett er jeg glad han ene min bjeffer på andre hunder, ingen som vil stoppe og prate med oss da Hilse i forbifarten er jo greit, det gjør jeg med et par stk her.

Endret 22. august 2017 av Trine

[Trine]

47 minutter siden, laban skrev:

Ok, nå måtte jeg flire litt her jeg satt. Godt du ser humoren i det 

[yellow ledbetter]

Det er jo komisk. Tragikomisk, faktisk. Og apropos den gamle selskapssyke naboen din, både mannen min og jeg har ofte fåttt høre at vi er "gode lyttere". Ja særlig. Vi blir bare paralysert av ubehag når vi blir trengt opp i et hjørne av folk som durer i vei om elendighetene sine, og så sitter vi der og fortrenger så godt vi kan uten å høre etter. Hehe.

[Trine]

1 minutt siden, yellow ledbetter skrev:

Det er jo komisk. Tragikomisk, faktisk. Og apropos den gamle selskapssyke naboen din, både mannen min og jeg har ofte fåttt høre at vi er "gode lyttere". Ja særlig. Vi blir bare paralysert av ubehag når vi blir trengt opp i et hjørne av folk som durer i vei om elendighetene sine, og så sitter vi der og fortrenger så godt vi kan uten å høre etter. Hehe.

Hahaha...er som om jeg skulle sagt det selv Fikk ikke med meg noe av det han bablet om jeg. Men jeg er "flink" til å nikke og smile. Jeg har også fått høre at jeg er en god lytter. Selv om man ikke prater så betyr ikke det at man lytter

[frosken]

10 timer siden, Trine skrev:

Om noen hadde sagt til deg "nå kan jeg ikke få flere krav/forventninger på en stund for nå må stresset få lande så depresjonen ikke utvikler seg", hvordan hadde du oppfattet det? Hadde du klart å forstå eller ihvertfall akseptere det? Altså, selv om det er krav/forventninger som for deg anses som omtrent ubetydelige, hadde du klart å forstå at det for andre kan være uoverkommelig?

Jeg blir ekstremt stressa av hva jeg har forstått, er ganske små ting. Endring av avtaler, endring av arb.oppgaver, forventninger o.s.v. (for å gjøre det tydeligere, jeg er på nippet til å klikke om jeg må ha på ventilatoren på kjøkkenet mens jeg lager middag. Trenger ikke være mer enn en lyd som skal til for at det eksploderer i hue). Jeg forsøker å omgås folk via hundetrening, men jeg merker at det er vanskelig fordi alle jo så klart må bidra og sånne klubber tydeligvis liker å arrangere ting støtt og stadig. Jeg vil ikke fremstå som vanskelig eller lat, det er jo ikke det det er snakk om. Jeg prøver å kaste meg over oppgaver jeg vet jeg takler for å unngå oppgaver som stresser for mye. Andre tar på seg avanserte oppgaver, jeg blir jo frustrert bare av å tenke på hvordan de skal klare å løse disse oppgavene. Men de klarer det lett som bare det.

Nå sliter jeg veldig med å få fram poenget her. Greia er at jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan ta mest mulig hensyn til egne begrensninger uten at jeg fremstår som vanskelig og lat ovenfor andre. Men jeg aner jo ikke hvordan andre reagerer eller hva jeg skal si for at andre skal forstå. Det er det jeg vil ha hjelp til fra dere. Jeg vil ikke vite deres nøye gjennomtenkte tanker, jeg vil vite normale folks spontane reaksjon når noen sier de ikke takler noe som for deg er en selvfølge å takle.

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, men min umiddelbare reaksjon er at jeg synes du i forkant kan forsøke å forklare relevante personer noe om hvordan du har det. For eksempel når det gjelder hundeklubben, så er jeg overbevist om at dersom du forklarer at du er villig til å påta deg oppgaver (gjerne noen kjedelige noen) som er overkommelige for deg, så vil folk akseptere at du ikke er av de som kan stille opp på kort varsel og gjøre piruetter. Hvis jeg hadde vært deg, så ville jeg sannsynligvis forsøkt å ligge litt i forkant, være åpen som din situasjon og si deg villig til å gjøre litt mer enn "din andel" av oppgaver. Jeg tror folk vil vise forståelse for din situasjon så lenge du drar din del av dugnadslasset. 

[frosken]

Jeg synes av og til dette temaet forenkles litt for mye. Teorien om at alle bare skal være flinke til å sette grenser, vil i mange sammenhenger føre til at bidragene til fellesskapet (som kan være mange ulike ting), blir veldig magert. Jeg har ingen tro på at kabaler går opp om alle hele tiden kun skal være opptatt av egne behov. Det er sjelden at en gruppe menneskers behov er "synkrone", - gjensidige relasjoner innebærer etter min oppfatning også å strekke seg i forhold til andre. Jeg synes for øvrig også at det må være greit at man av og til spør på nytt,  selv om noen har sagt nei. 

Min løsning er at jeg i en del sammenhenger strekker meg (av og til for mye også), mens jeg andre ganger forsøker å sette grenser på en ok måte. Men jeg synes faktisk det er et poeng å kunne se situasjoner fra mer enn sitt eget perspektiv, - også når man skal sette grenser.