Om dødslengsel (destruktivt) NHD/andre

[Gjest Slem]

Jeg veit at alle synes at selvmord er trist, egoistisk, og at det løser ingenting.

Men jeg ønsker ikke å leve mer.

Jeg har gidd opp. Det er ikke noe mer i livet jeg vil oppnå.

Jeg vil ta farvel på en god måte, sørge for at familie og venner får det lettest mulig, og at ikke mitt valg skal på noen måte ødelegge livet til andre.

Skrive til dem, forklare hvorfor, og si at det ikke var noe de kunne gjøre for å hindre utfallet. Det er kun jeg som har valgt.

Det er ikke det at jeg hater livet, jeg har hatt det veldig bra tidligere, men nå er det som om livet er over, jeg føler at det er min tur nå. Samt at vårHerre synes det er greitt (hvis han finnes dah)

Jeg er deprimert, jaja... kanskje ikke akkurat det, jeg er ikke trist, jeg er kommet lenger ned enn det, til gi fa*** stadiet.

Jeg vil ikke skade noen, jeg vet jo at familien min kjemper for meg, at de er livredde for at jeg skal dø.

Men jeg kan ikke lenger leve bare for andres del, jeg har lett lenge etter håp, livsmot, krefter, glede, bare så enkelt som noe å kjempe for, noe som gjør at jeg synes at livet er verdt strevet.

Jeg finner ikke løsningen på livet mitt i livet, jeg tror at løsningen ligger på den andre siden, at jeg får fred da, en fred jeg aldri har fått i dette livet, selvsagt har jeg hatt det bra, avogtil kanskje, men jeg har alltid vært trist, sørgmodig og dødslengtende.

Jeg prøver hver dag og skjerpe meg, begynne med blanke ark, men jeg kommer ingen vei.

I Norge er det tillat med abort, det er også et liv -uønsket liv.

Jeg valgte ikke å bli født, men jeg har valget om å avslutte livet.

Men hvorfor skal det være så vanskelig?

Du psykiateren, dere i helsevesenet kjemper en besatt kamp for å redde liv og folk som sikkert er galere enn meg, men jeg er sikker på at dere gjør det av ren rutine og ikke avdi dere absolutt ønsker at DET livet skal leve, den som dere redder.

Blir man tatt på fersken i å ta livet sitt, blir man sperret inne, fordi det er sinnsyklig handling. Men hva om jeg ikke er sinnsyk da, hva om jeg bare har funnet ut at livet er oppskrytt og ikke verdt lidelsen og kampen i det hele tatt.

Synes dere det da også er egoistisk, feigt og uakseptabelt?

Jeg har prøvd livet, hoppet ut i det, snust på det, forsøkt å leve, forsøkt å elske det, forsøkt å finne mening. Men jeg greier det ikke. Jeg klarer ikke å finne andre løsninger.

Så hva skal jeg gjøre da..?

Finnes det mennesker som kan snu denne "utviklingen" er det verdt å legge livet i en psykologs hender og forsøke en gang til? Er det råd å få hjelp, selv om samfunnet taper på å hjelpe meg å leve?

[Gjest Efex]

Jeg kjenner meg alt for godt igjen i det du skriver. Men det finnes løsninger. Det gjorde ihvertfall for meg. Etter flere år med slike følelser og tanker og tre alvorlige selvmordsforsøk med dertil innleggelser på psyk, kom jeg i kontakt med en flink psykiater som også var full av ekte medmenneskelig varme og empati. Samtaler med ham og ikke minst riktig medisinering reddet livet mitt. For meg var SSRI helt fantastisk! (Dette var før disse preparatene ble godkjent i Norge, men jeg fikk dem på registreringsfritak).Selvmordstankene som kvernet rundt i hodet mitt døgnet rundt ble raskt mye svakere og sjeldnere.

Noen bivirkninger selvfølgelig, men heller det enn å ha det slik. etter en tid var jeg kommet langt nok til å starte på en "tilfriskningsprosess", en vei tilbake til et mer normalt liv.

Idag, mange år etter, bruker jeg fortsatt medisiner og etter en lang pause har jeg også gjenopptatt terapien, men jeg lever!

Tankene er der enda, men svakere og sjeldnere. Jeg er blitt vant til disse tankene og klarer ofte å jage dem unna.

Jeg kommer nok til å bruke medisiner resten av livet, men jeg lever et brukbart liv, om enn noe amputert i forhold til de fleste andre.

Idag er jeg veldig glad for at jeg to ganger våknet etter flere døgn i koma...........

Livet er mer enn slike tanker. Kjemp litt til. Ta en dag av gangen og ikke gi opp! Søk hjelp på nytt og ta imot den hjelpen du kan få.

Lykke til videre

[Gjest ikke nå]

Har hatt en liten diskusjon med min psyk i det virkelig er noen som ville bry seg om jeg ble borte. Psyken min påstår hardnakket at jeg er et fint menneske og at det er mange som ville savne meg hvis jeg ble borte, inkludert han selv. Da kom jeg med påstanden om at han vil bare hindre meg i å ta livet mitt fordi han er nødt pga den jobben han har. Da sier han at han vil faktisk ikke miste meg. For han liker meg. Han synes det ville være trist å miste meg så derfor gjør han ikke dette bare for at det er jobben hans men også for at han faktisk bryr seg om meg og fordi at han vet at dette er en fase i livet som vil gå over.

Akkurat den biten vet jeg ikke om jeg tror på.

Men poenget mitt med dette innlegget var å fortelle deg at det er ikke sikkert behandleren din gjør dette bare fordi h*n er forpliktet til det men også fordi h*n faktisk liker deg og ikke vil miste deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dersom dødsønsket skyldes en sykdom som f.eks. depresjon, synes jeg an skal prøve alle behandlingsmetoder før en evt velger å ta sitt liv.

Det finnes noe som heter eksistensielt selvmord. En person ved sine fulle fem har etter lang tids overveielse funnet ut at døden er bedre enn livet.

Det ville aldri falle meg inn verken å fordømme eller forsøke å hindre et slikt selvmord.

[Simen]

Dersom dødsønsket skyldes en sykdom som f.eks. depresjon, synes jeg an skal prøve alle behandlingsmetoder før en evt velger å ta sitt liv.

Det finnes noe som heter eksistensielt selvmord. En person ved sine fulle fem har etter lang tids overveielse funnet ut at døden er bedre enn livet.

Det ville aldri falle meg inn verken å fordømme eller forsøke å hindre et slikt selvmord.

Nå provoserer du meg kraftig!

Er det ikke din plikt som lege å gjøre alt du kan for å redde liv? I begrepet "redde liv" ligger vel også å forhindre at folk dør, uansett om de ønsker det selv.

[rodell]

Har hatt en liten diskusjon med min psyk i det virkelig er noen som ville bry seg om jeg ble borte. Psyken min påstår hardnakket at jeg er et fint menneske og at det er mange som ville savne meg hvis jeg ble borte, inkludert han selv. Da kom jeg med påstanden om at han vil bare hindre meg i å ta livet mitt fordi han er nødt pga den jobben han har. Da sier han at han vil faktisk ikke miste meg. For han liker meg. Han synes det ville være trist å miste meg så derfor gjør han ikke dette bare for at det er jobben hans men også for at han faktisk bryr seg om meg og fordi at han vet at dette er en fase i livet som vil gå over.

Akkurat den biten vet jeg ikke om jeg tror på.

Men poenget mitt med dette innlegget var å fortelle deg at det er ikke sikkert behandleren din gjør dette bare fordi h*n er forpliktet til det men også fordi h*n faktisk liker deg og ikke vil miste deg.

De fleste som velger ett yrke der de behandler psykisk syke, gjør det vel fordi de liker å hjelpe mennesker, og liker mennesker generellt. Da vil de vel neppe miste noen i det hele tatt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå provoserer du meg kraftig!

Er det ikke din plikt som lege å gjøre alt du kan for å redde liv? I begrepet "redde liv" ligger vel også å forhindre at folk dør, uansett om de ønsker det selv.

Jeg kjente en gang en eldre hedersmann som hadde levd et rikt liv på alle måter, intellektuelt, fysisk osv.

Hans barn var voksne og flyttet langt hjemmefra.

Hans elskede kone var død for flere år siden.

Hver dag gikk han tur i skogen med sin gamle elghund.

En dag snublet han og falt. CT viste hurtigvoksende hjernetumor (glioblastoma multiforme). Han fikk høre at han om høyst tre måneder ville være en lam, siklende grønnsak.

Han syntes dette var en uverdig slutt på et rikt liv. Han sa ganske direkte at han en dag om ikke lenge ville sørge for å dø på en for han verdig måte. Jeg uttrykte min forståelse for dette.

Noen dager senere gikk han på nytt tur i skogen med Bamse og Krag-Jørgensen. På favorittplassen med utsikt over dype skoger og en stilleflytende elv ble to skudd løsnet.

Langt mer verdig enn en slutt på lukket avdeling eller kommunens sykehjem.

Fred over en stor manns minne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har hatt en liten diskusjon med min psyk i det virkelig er noen som ville bry seg om jeg ble borte. Psyken min påstår hardnakket at jeg er et fint menneske og at det er mange som ville savne meg hvis jeg ble borte, inkludert han selv. Da kom jeg med påstanden om at han vil bare hindre meg i å ta livet mitt fordi han er nødt pga den jobben han har. Da sier han at han vil faktisk ikke miste meg. For han liker meg. Han synes det ville være trist å miste meg så derfor gjør han ikke dette bare for at det er jobben hans men også for at han faktisk bryr seg om meg og fordi at han vet at dette er en fase i livet som vil gå over.

Akkurat den biten vet jeg ikke om jeg tror på.

Men poenget mitt med dette innlegget var å fortelle deg at det er ikke sikkert behandleren din gjør dette bare fordi h*n er forpliktet til det men også fordi h*n faktisk liker deg og ikke vil miste deg.

Dette har du helt rett i. For oss behandlere betyr faktisk pasientene mye. Et selvmord går sterkt inn på oss. Noen må slutte i jobben fordi de ikke klarer et selvmord til.

[Gjest Slem]

Dersom dødsønsket skyldes en sykdom som f.eks. depresjon, synes jeg an skal prøve alle behandlingsmetoder før en evt velger å ta sitt liv.

Det finnes noe som heter eksistensielt selvmord. En person ved sine fulle fem har etter lang tids overveielse funnet ut at døden er bedre enn livet.

Det ville aldri falle meg inn verken å fordømme eller forsøke å hindre et slikt selvmord.

Takk for svarene jeg fikk :-)

Jeg vet ikke hva som kom først av høna eller egget...Jeg skulle dog ønske at jeg visste det.

Jeg vet at depresjonstilstanden kom etter at jeg fant ut at livet ikke er min greie.

og da jeg forsøkte å gå videre i livet på tross av det. Å bite tennene sammen og late som.

Det er når jeg forsøker å gå videre i livet, dvs å komme meg oppover og engasjere meg i livet, samt å være sosial, jeg blir møtt med en vegg av vil ikke mer-tanker.

Ut i fra de erfaringene har jeg kommet frem til at reisen er slutt.

Dette ble nok litt kynisk skrevet, men jeg det hjelper meg kanskje å drøfte tankene mine på dette planet. Jeg vil ikke komme med konkrete selvmordsplaner, trussler elns.

Takk for at du aksepterte mitt syn, psykiater.

Det er ikke dermed sagt at det er dråpen som skal til..

Skjønner..?

[goliane]

Hei Slem.

Jeg blir så forbauset når jeg leder sånne innlegg. For det første fordi noen ønsker å dø fordi livet ikke svarer til forventningene. For det andre fordi du ikke ser hvilke konsekvenser det kan få for dine nærmeste.

Om det å leve: Du kan ikke vite hva livet og framtida vil bringe. Mange gleder og utfordringer kan være rundt neste sving.

Om konsekvenser for dine nærmeste: Det vil nok forundre dem at du valgte å forlate dem, at de betydde så lite for deg at du ikke ville være der for dem lenger.

Tror det er hjelp å få. Det fins gode terapeuter, og det fins medisiner.

Gi livet en sjanse til!

[Simen]

Jeg kjente en gang en eldre hedersmann som hadde levd et rikt liv på alle måter, intellektuelt, fysisk osv.

Hans barn var voksne og flyttet langt hjemmefra.

Hans elskede kone var død for flere år siden.

Hver dag gikk han tur i skogen med sin gamle elghund.

En dag snublet han og falt. CT viste hurtigvoksende hjernetumor (glioblastoma multiforme). Han fikk høre at han om høyst tre måneder ville være en lam, siklende grønnsak.

Han syntes dette var en uverdig slutt på et rikt liv. Han sa ganske direkte at han en dag om ikke lenge ville sørge for å dø på en for han verdig måte. Jeg uttrykte min forståelse for dette.

Noen dager senere gikk han på nytt tur i skogen med Bamse og Krag-Jørgensen. På favorittplassen med utsikt over dype skoger og en stilleflytende elv ble to skudd løsnet.

Langt mer verdig enn en slutt på lukket avdeling eller kommunens sykehjem.

Fred over en stor manns minne.

Det er vel en viss forskjell på en dødssyk gammel mann og en som sliter hardt med eksistensielle spørsmål?

Folk som har fått en dødelig diagnose og som bare har et smertehelvete å se fram til før de dør, bør få avslutte livet på en verdig måte hvis de ønsker det, men det er vel ikke dette det er snakk om her.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vel en viss forskjell på en dødssyk gammel mann og en som sliter hardt med eksistensielle spørsmål?

Folk som har fått en dødelig diagnose og som bare har et smertehelvete å se fram til før de dør, bør få avslutte livet på en verdig måte hvis de ønsker det, men det er vel ikke dette det er snakk om her.

Jeg har hatt pasienter som har hatt et helvete i tiår. De har jobbet hard i terapi hos de beste terapeuter. Likevel har livet føltes uutholdelig.

Jeg kan ikke fra min høye hest i et relativt ukomplisert liv ta moralsk avstand fra deres dødsønske, selvmordsforsøk eller selvmord. Jeg kan ikke si at jeg ville vært sterkere enn dem om jeg var i deres situasjon.

Tvert i mot har jeg stor forståelse for deres tanker og ønsker. Dette ikke i motsetning til at jeg alltid vil fortsette å tilby min hjelp så lenge de velger livet.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg kjente en gang en eldre hedersmann som hadde levd et rikt liv på alle måter, intellektuelt, fysisk osv.

Hans barn var voksne og flyttet langt hjemmefra.

Hans elskede kone var død for flere år siden.

Hver dag gikk han tur i skogen med sin gamle elghund.

En dag snublet han og falt. CT viste hurtigvoksende hjernetumor (glioblastoma multiforme). Han fikk høre at han om høyst tre måneder ville være en lam, siklende grønnsak.

Han syntes dette var en uverdig slutt på et rikt liv. Han sa ganske direkte at han en dag om ikke lenge ville sørge for å dø på en for han verdig måte. Jeg uttrykte min forståelse for dette.

Noen dager senere gikk han på nytt tur i skogen med Bamse og Krag-Jørgensen. På favorittplassen med utsikt over dype skoger og en stilleflytende elv ble to skudd løsnet.

Langt mer verdig enn en slutt på lukket avdeling eller kommunens sykehjem.

Fred over en stor manns minne.

oj.... vet ikke helt hva jeg skal si.......

men, ville du syntes det samme om meg som ønsker det samme, som er en 18år gammel jente? innerst inne håpet jeg egentlig på at noen skulle riste meg kraftig slik at jeg kan åpne øynene og se livet på en annen måte, men jeg klarer ikke. akkurat nå har jeg ikke lyst til noe annet en å bare sove... sove lenge, sovne stille inn.....

....og hvis jeg hadde oppsøkt en psyk., og han hadde syntes det var greit? da hadde jeg blitt enda mer lei meg.....

[Gjest zuuul]

Jeg kjenner meg alt for godt igjen i det du skriver. Men det finnes løsninger. Det gjorde ihvertfall for meg. Etter flere år med slike følelser og tanker og tre alvorlige selvmordsforsøk med dertil innleggelser på psyk, kom jeg i kontakt med en flink psykiater som også var full av ekte medmenneskelig varme og empati. Samtaler med ham og ikke minst riktig medisinering reddet livet mitt. For meg var SSRI helt fantastisk! (Dette var før disse preparatene ble godkjent i Norge, men jeg fikk dem på registreringsfritak).Selvmordstankene som kvernet rundt i hodet mitt døgnet rundt ble raskt mye svakere og sjeldnere.

Noen bivirkninger selvfølgelig, men heller det enn å ha det slik. etter en tid var jeg kommet langt nok til å starte på en "tilfriskningsprosess", en vei tilbake til et mer normalt liv.

Idag, mange år etter, bruker jeg fortsatt medisiner og etter en lang pause har jeg også gjenopptatt terapien, men jeg lever!

Tankene er der enda, men svakere og sjeldnere. Jeg er blitt vant til disse tankene og klarer ofte å jage dem unna.

Jeg kommer nok til å bruke medisiner resten av livet, men jeg lever et brukbart liv, om enn noe amputert i forhold til de fleste andre.

Idag er jeg veldig glad for at jeg to ganger våknet etter flere døgn i koma...........

Livet er mer enn slike tanker. Kjemp litt til. Ta en dag av gangen og ikke gi opp! Søk hjelp på nytt og ta imot den hjelpen du kan få.

Lykke til videre

guri malla så håpløst alt er.......

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

oj.... vet ikke helt hva jeg skal si.......

men, ville du syntes det samme om meg som ønsker det samme, som er en 18år gammel jente? innerst inne håpet jeg egentlig på at noen skulle riste meg kraftig slik at jeg kan åpne øynene og se livet på en annen måte, men jeg klarer ikke. akkurat nå har jeg ikke lyst til noe annet en å bare sove... sove lenge, sovne stille inn.....

....og hvis jeg hadde oppsøkt en psyk., og han hadde syntes det var greit? da hadde jeg blitt enda mer lei meg.....

Nei, om deg som attenåring ville jeg aldri ment noe slik.

Du har ikke prøvd alle behandlingsmuligheter og du har heller ikke levd lenge nok til å kunne trekke en slik konklusjon.

[Gjest Mari]

Hei Slem!

Synd å lese om dine tanker om livet! Det gjør meg fryktelig trist! Jeg har selv også hadt mine stunder der alt føles nyttesløst...men ALDRI med tanke på å gjøre slutt på alt! Jeg er rett og slett for glad i livet og alt..alt...for redd for å dø...

Ikke for å gi deg noen skremselskudd eller dårlig samvittighet men... jeg har en vennine som mistet sin kjære i et selvmord for noen år siden, som hun dessverre var tvunget til å se på! Og når jeg nå ser hva dette gjorde med henne og alle oss andre! Ber jeg deg så inderlig....snakk med noen få hjelp....prøv det som prøves kan for så å finne nåla i høystakken!? Jeg tror det hjelper...og med tiden, hvem vet? Kanskje kan du hjelpe andre i samme situasjon, til å finne sin nål?

[MsSophie]

Jeg kjente en gang en eldre hedersmann som hadde levd et rikt liv på alle måter, intellektuelt, fysisk osv.

Hans barn var voksne og flyttet langt hjemmefra.

Hans elskede kone var død for flere år siden.

Hver dag gikk han tur i skogen med sin gamle elghund.

En dag snublet han og falt. CT viste hurtigvoksende hjernetumor (glioblastoma multiforme). Han fikk høre at han om høyst tre måneder ville være en lam, siklende grønnsak.

Han syntes dette var en uverdig slutt på et rikt liv. Han sa ganske direkte at han en dag om ikke lenge ville sørge for å dø på en for han verdig måte. Jeg uttrykte min forståelse for dette.

Noen dager senere gikk han på nytt tur i skogen med Bamse og Krag-Jørgensen. På favorittplassen med utsikt over dype skoger og en stilleflytende elv ble to skudd løsnet.

Langt mer verdig enn en slutt på lukket avdeling eller kommunens sykehjem.

Fred over en stor manns minne.

....men uansett hvor verdig denne mannen etter eget ønske tok farvel så har det vært et eller annet menneske som har funnet han og hunden skutt der ute i skogen. Jeg regner med at det er et syn de fleste ønsker å bli spart for.

Dette er selvfølgelig irrelevant for en død person, men man burde kanskje i forkant, i respekt for et intetandende medmenneske, finne en annen måte å gjøre det på.

.....kanskje på tide at samfunnsdebatten rundt aktiv dødshjelp kommmer på agendaen igjen.....

[Gjest pi@-m@rtine]

Dette har du helt rett i. For oss behandlere betyr faktisk pasientene mye. Et selvmord går sterkt inn på oss. Noen må slutte i jobben fordi de ikke klarer et selvmord til.

Tror dette er et av de beste innleggene jeg har lest her på forumet. Flott at du tør ta debatten NHD !! ........og svarene dine gir meg mer trøst enn noen noen gang har kunnet gi meg ! Takk, Nils Håvard !

[Gjest oppned]

Kjære deg

Jeg vil bare fortelle deg at jeg skrev et brev til mine nærmeste for noen måneder siden som inneholdt bortimot nøyaktig de samme tankene som du beskriver her.

Jeg orket ikke kampen mer, og jeg ga dem rett til å bli sinte på meg - jeg så selv at jeg sviktet dem - men veien ut til et godt liv synets håpløst. Det var virkelig veloverveid, mente jeg.

Vel - her er jeg fremdeles og jeg er fakttisk glad for at jeg lever i dag. veien er der og den er ikke lett å gå. Men som Eidsvåg synger "eg skal gå den med deg".

Jeg ønsker virkelig at du holder ut og finner en mening i livet ditt.

[Singularity]

Takk for svarene jeg fikk :-)

Jeg vet ikke hva som kom først av høna eller egget...Jeg skulle dog ønske at jeg visste det.

Jeg vet at depresjonstilstanden kom etter at jeg fant ut at livet ikke er min greie.

og da jeg forsøkte å gå videre i livet på tross av det. Å bite tennene sammen og late som.

Det er når jeg forsøker å gå videre i livet, dvs å komme meg oppover og engasjere meg i livet, samt å være sosial, jeg blir møtt med en vegg av vil ikke mer-tanker.

Ut i fra de erfaringene har jeg kommet frem til at reisen er slutt.

Dette ble nok litt kynisk skrevet, men jeg det hjelper meg kanskje å drøfte tankene mine på dette planet. Jeg vil ikke komme med konkrete selvmordsplaner, trussler elns.

Takk for at du aksepterte mitt syn, psykiater.

Det er ikke dermed sagt at det er dråpen som skal til..

Skjønner..?

Hvis du er den jeg tror du er, så vet du at du omfattes av de forbehold NHD tok.

Du har ennå mye uprøvd for å håndtere sosial angst og annet.

Taster gjerne med deg om dette neste gang du kommer deg på nett.