Min familie takler ikke å høre om problemer

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen altså. Husker at min ekssamboer foreks : han kunne prate med familien sin om alt mulig. Alt som skjedde i livet. Mens jeg har det veldig anderledes. Jeg har slitt en del psykisk. Men jeg har aldri kunne prate med familien min om det fordi jeg vet at de ikke vil prate om sånnt. I en annledning da jeg var på besøk hos familien min. Så begynte min mor og far og spørre om dette med hvorfor jeg ikke søkte mer jobb osv. Du må komme i gang, skjerp deg.. søk mer jobb osv. Da svarte jeg : Skal jeg si dere årsaken rett ut.. ? Jeg sliter psykisk. Da jeg skulle forsøke å forklare hva jeg slet med så bare fikk jeg høre den: "nei nei nei, vi prater om noe hyggeligere...nok om det". 

Jeg er litt overrasket over at familien min ikke kan prate mer åpent og vil høre mer om hva det gikk i når de hører noe sånnt. Jeg er sånn selv når noen sier noe sånnt til meg så vil jo jeg høre mer hva det går i. Var det dumt av meg å komme innpå hvorfor jeg ikke søkte mer jobbing? Eller er dette noe man normalt sett kan si i de fleste familier? Jeg følte meg så rar som forsøkte å forklare hvorfor jeg ikke kunne jobbe mer.... Men det er mulig de som ikke takler slike ting. Jeg skal ivære veldig forsiktig med hva jeg sier til dem heretter. 

Hva mener dere? 

Anonymkode: d604d...59d

[Kalevaala]

Jeg er ikke så pratsom selv, men synes allikevel det var en noe spesiell reaksjon fra familien din.

De burde tatt imot betroelsen din på en mye bedre måte.  Antakelig visste de ikke hva de skulle si, og ble usikre. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Kalevaala skrev:

Jeg er ikke så pratsom selv, men synes allikevel det var en noe spesiell reaksjon fra familien din.

De burde tatt imot betroelsen din på en mye bedre måte.  Antakelig visste de ikke hva de skulle si, og ble usikre. 

Jeg tror familien min vil meg godt altså. Det vet jeg at de vil. Men de har litt spesielle måter å reagere på. Jeg følte jo at de burde være nyskjerrig på hva som plaget meg. Men det var de ikke. Faktisk var det min mor som pleide alltid å lytte mer til hva jeg hadde å si om slike ting før, men det viste seg at min far var flinkest å lytte denne gangen for han hadde slitt med noe lignende en tid selv. Men det er sånn at jeg kan ikke prate med min familie om alt. Herretter må jeg også reise på ferier uten at de vet det. For ellers får jeg kritikk om at jeg burde latt vær, og den plassen du velger er ikke så bra som den plassen de velger osv. Så nå holder jeg heller stille om slike ting. Men vet at de vil meg godt, men de kan frustrere meg av og til med at de kan komme med kommentarer jeg synes er litt flaue. 

Anonymkode: d604d...59d

[emilie321]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er godt voksen altså. Husker at min ekssamboer foreks : han kunne prate med familien sin om alt mulig. Alt som skjedde i livet. Mens jeg har det veldig anderledes. Jeg har slitt en del psykisk. Men jeg har aldri kunne prate med familien min om det fordi jeg vet at de ikke vil prate om sånnt. I en annledning da jeg var på besøk hos familien min. Så begynte min mor og far og spørre om dette med hvorfor jeg ikke søkte mer jobb osv. Du må komme i gang, skjerp deg.. søk mer jobb osv. Da svarte jeg : Skal jeg si dere årsaken rett ut.. ? Jeg sliter psykisk. Da jeg skulle forsøke å forklare hva jeg slet med så bare fikk jeg høre den: "nei nei nei, vi prater om noe hyggeligere...nok om det". 

Jeg er litt overrasket over at familien min ikke kan prate mer åpent og vil høre mer om hva det gikk i når de hører noe sånnt. Jeg er sånn selv når noen sier noe sånnt til meg så vil jo jeg høre mer hva det går i. Var det dumt av meg å komme innpå hvorfor jeg ikke søkte mer jobbing? Eller er dette noe man normalt sett kan si i de fleste familier? Jeg følte meg så rar som forsøkte å forklare hvorfor jeg ikke kunne jobbe mer.... Men det er mulig de som ikke takler slike ting. Jeg skal ivære veldig forsiktig med hva jeg sier til dem heretter. 

Hva mener dere? 

Anonymkode: d604d...59d

Tror nok flere har det slik. Flere i min familie godtar meg bare i gode perioder. De er i grunnen ikke særlig interessert i å høre hva jeg gjør eller hvordan jeg har det heller.

Når det er slik så er det like greit å ikke si noe.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, emilie321 skrev:

Tror nok flere har det slik. Flere i min familie godtar meg bare i gode perioder. De er i grunnen ikke særlig interessert i å høre hva jeg gjør eller hvordan jeg har det heller.

Når det er slik så er det like greit å ikke si noe.

Ja jeg er anderledes. Mine barn kan komme til meg når som helst å prate med meg om det er noe de sliter med. Men jeg velger da å la vær å si noe til min familie ellers . Jeg har også funnet ut at jeg må dra på ferie uten at de vet om at jeg drar fordi ellers blander de seg inn, og kritiserer. Så like greit å bare være stille om enkelte ting  

Anonymkode: d604d...59d

[Caprioli]

Min familie har utstedt besøksforbud og trent opp krokodillene i vollgraven til å angripe meg.

Neida...god helg 

[Trine]

Når de maser om at du må søke jobber, får de tåle å høre hvorfor du ikke søker. Syns ikke du trenger å føle deg dum fordi du sa det. At de ikke takler å høre det får jo være dems problem. Men de burde kanskje vurdere å slutte å blande seg oppi hva du gjør og ikke gjør, dersom de ikke takler å høre sannheten.

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Når de maser om at du må søke jobber, får de tåle å høre hvorfor du ikke søker. Syns ikke du trenger å føle deg dum fordi du sa det. At de ikke takler å høre det får jo være dems problem. Men de burde kanskje vurdere å slutte å blande seg oppi hva du gjør og ikke gjør, dersom de ikke takler å høre sannheten.

Det er sant. Jeg trodde at jeg kunne si det, fordi de spurte hvorfor jeg ikke søkte aktivt på jobber, og så ba de meg ta meg sammen. Da svarte jeg med at jeg faktisk vet at jeg er flink med tanke på hvordan jeg har det. Jeg gjør mer enn det jeg egentlig føler jeg klarer. Og så forklarte jeg hvordan mine psykiske plager påvirker meg. Og hvordan de hemmet meg. Da sa de at de ikke ville høre mer av det. Jeg følte meg litt dum da. Men jeg vet at de gjerne har sitt å stri med selv siden de ikke takler det. De har gjerne ikke nerver til det. 

Men jeg er enig med deg Trine. Jeg har egentlig ikke dummet meg ut i det hele tatt, for de må tåle å høre svaret når de spør: . 

Anonymkode: d604d...59d

[Trine]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant. Jeg trodde at jeg kunne si det, fordi de spurte hvorfor jeg ikke søkte aktivt på jobber, og så ba de meg ta meg sammen. Da svarte jeg med at jeg faktisk vet at jeg er flink med tanke på hvordan jeg har det. Jeg gjør mer enn det jeg egentlig føler jeg klarer. Og så forklarte jeg hvordan mine psykiske plager påvirker meg. Og hvordan de hemmet meg. Da sa de at de ikke ville høre mer av det. Jeg følte meg litt dum da. Men jeg vet at de gjerne har sitt å stri med selv siden de ikke takler det. De har gjerne ikke nerver til det. 

Men jeg er enig med deg Trine. Jeg har egentlig ikke dummet meg ut i det hele tatt, for de må tåle å høre svaret når de spør: . 

Anonymkode: d604d...59d

Skjønner at du følte deg dum da, det hadde sikkert jeg gjort også. Men det er egentlig de som burde følt seg dumme