Hvordan forberede seg på stor endring?

[umakenverdt]

Det kommer til å skje vesentlige endringer i mitt liv om noen måneder og historisk sett er jeg dårlig til å håndtere endringer. Jeg har en del utfordringer som har gjort at jeg har gått i terapi i over to år nå. Jeg opplever jeg har hatt bedring av dette, men har fremdeles en del utfordringer og har hatt større tilbakefall. De største utfordringene er unnvikende personlighetsforstyrrelse, angst, depresjon og spiseproblematikk. 

Jeg vil forsøke å legge best mulig til rette for at jeg skal tåle endringen det er med flytting, ny by og ny jobb. Jeg tar en sjanse ved å gjøre dette, men noen ganger må man gjøre det også. Etter å ha tenkt mye frem og tilbake, valgte jeg ikke å fortelle om mine psykiske plager på intervju, da jeg har et håp om at jeg kan gjøre den jobben på tross av mine plager, men jeg vet jo selvsagt ikke. 

Hvordan har dere forberedt dere mentalt på store endringer i deres liv i de tilfellene dere har vært klar over endringene på forhånd? Noen med samme problematikk som har erfaring eller andre som har råd? Jeg vil så gjerne ruste meg selv best mulig til denne endringen. 

[Gjest]

Det beste rådet jeg kan gi deg er «just do it». Bare hoppe i det og ikke gruble på alt mulig. Rett og slett «just do it - not think». Har (hatt) samme pf. 

[Trine]

Flytter du så langt at du vil trenge en ny behandler? I såfall ville jeg ihvertfall hørt med psykologen om det er noe som kan/må gjøres for at du raskest mulig får en ny behandler. Men ellers har jeg ingen gode råd desverre, jeg er ikke noe god på endringer selv. Men du har jo klart det fær, så du klarer det nok igjen

[yellow ledbetter]

47 minutter siden, MxxM skrev:

Det beste rådet jeg kan gi deg er «just do it». Bare hoppe i det og ikke gruble på alt mulig. Rett og slett «just do it - not think». Har (hatt) samme pf. 

Stikk motsatt av meg. Jeg må  bruke god tid og detaljplanlegge absolutt alt. Tenke gjennom hvordan jeg skal gjøre ting, hva som kan gå galt, vurdere hvor stor sjansen er for at det faktisk skjer (den viser seg som regel å være minimal), og hva jeg skal gjøre hvis det mot formodning går så ille som det kan gå. Da må jeg ha en plan for å løse det også, hvis det er mulig. En sånn prosess ender som regel med at det meste blir overkommelig til slutt. 

Den ene måten er neppe bedre eller verre enn den andre. Vi har bare ulike måter å løse sånt på, og hver enkelt må finne det som funker best. 

[umakenverdt]

Hei takk for råd

Jeg flytter så langt at jeg ikke kan gå til nåværende behandler. Må snakke litt med henne om det er mulig med henvisning til ny behandler der jeg flytter, er litt redd for å stå helt på bar bakke. Tror kanskje ikke det er så lurt, men har jo hatt mye hjelp til nå da, så har litt dårlig samvittighet hvis jeg skal ta opp plass der også. Har jo også nettopp begynt på nye medisiner og jeg vet jo ikke hvordan jeg vil håndtere videre opptrapping på dem.

Det er en del planlegging jeg må gjøre, for jeg er ikke noe flink med å flytte og må jo få i orden det praktiske. Men det er jo folk som har flyttet over lange avstander før, så må vel la seg gjøre på et vis.

Jeg vet det kommer til å bli tøft, men dette er en fantastisk mulighet. Jeg vil bare være så godt forberedt mentalt på det som kommer, at jeg har best mulig forutsetninger for å klare det. 

Men det er så overveldende at det er vanskelig å ta inn over seg. Men jeg har dessverre og heldigvis flere måneder på å tenke og ordne praktiske ting. 

 

[frosken]

4 timer siden, umakenverdt skrev:

Hei takk for råd

Jeg flytter så langt at jeg ikke kan gå til nåværende behandler. Må snakke litt med henne om det er mulig med henvisning til ny behandler der jeg flytter, er litt redd for å stå helt på bar bakke. Tror kanskje ikke det er så lurt, men har jo hatt mye hjelp til nå da, så har litt dårlig samvittighet hvis jeg skal ta opp plass der også. Har jo også nettopp begynt på nye medisiner og jeg vet jo ikke hvordan jeg vil håndtere videre opptrapping på dem.

Det er en del planlegging jeg må gjøre, for jeg er ikke noe flink med å flytte og må jo få i orden det praktiske. Men det er jo folk som har flyttet over lange avstander før, så må vel la seg gjøre på et vis.

Jeg vet det kommer til å bli tøft, men dette er en fantastisk mulighet. Jeg vil bare være så godt forberedt mentalt på det som kommer, at jeg har best mulig forutsetninger for å klare det. 

Men det er så overveldende at det er vanskelig å ta inn over seg. Men jeg har dessverre og heldigvis flere måneder på å tenke og ordne praktiske ting. 

 

I tillegg til å diskutere med nåværende behandler hvordan få organisert at du får et behandlingstilbud også etter flyttingen, så synes jeg du skal prøve å få planlagt alt det praktiske på en god måte. Noe av det første du må gjøre er vel å si opp husleiekontrakten der du bor nå? Hvis du har tre måneders oppsigelse, så pass på å få levert oppsigelsen før 1. desember. Samtidig må du i gang med å tenke ut hvor du vil bo i den nye byen og undersøke hvordan finne ny bolig i et område du kan tenke deg å bo i. 

Det hadde vært fint om du kunne få organisert det hele slik at du er på plass i ny leilighet noen dager før du skal starte opp i den nye jobben. 

[umakenverdt]

17 timer siden, frosken skrev:

I tillegg til å diskutere med nåværende behandler hvordan få organisert at du får et behandlingstilbud også etter flyttingen, så synes jeg du skal prøve å få planlagt alt det praktiske på en god måte. Noe av det første du må gjøre er vel å si opp husleiekontrakten der du bor nå? Hvis du har tre måneders oppsigelse, så pass på å få levert oppsigelsen før 1. desember. Samtidig må du i gang med å tenke ut hvor du vil bo i den nye byen og undersøke hvordan finne ny bolig i et område du kan tenke deg å bo i. 

Det hadde vært fint om du kunne få organisert det hele slik at du er på plass i ny leilighet noen dager før du skal starte opp i den nye jobben. 

Takk, ja må si opp leiligheten, da jeg har tre måneders oppsigelse. Jeg får litt dårlig samvittighet for huseierne har vært skikkelig fine med meg, men kan jo ikke la det styre om jeg skal ta sjansen eller ikke... 

Det er mye jeg ikke kan gjøre ennå, for det er jo noen måneder til. Usikker på når jeg bør begynne å se på sted å bo, når det er noen måneder til jeg flytter.

[Gjest Gargamel]

Jeg satser stort sett på å ikke forberede meg for mye.

På forhånd har man lite oversikt, og alt virker komplisert og vanskelig. Ting blir mye klarere og enklere når man står oppi det.

Endret 26. november 2017 av Gargamel

[Gjest Kanuttius]

Dette klarer du så bra Umaken, jeg har tro på deg 👍

 

[umakenverdt]

Hei igjen. Fortsetter litt her jeg med litt flere spørsmål knyttet til dette. Jeg har vært veldig åpen med mine plager her jeg bor nå, fordi det ble så synlig. Jeg forstår ikke så mye  av det sosiale og normene for dette og spør dermed de rundt meg hva som er greit og hvordan jeg skal forholde meg til en del situasjoner og slik. Her blir det akseptert selv om jeg sikkert oppfattes som litt spesiell og rar. Tror imidlertid ikke skal være like åpen i det miljøet jeg kommer til. Må jo kanskje være litt åpen i noen situasjoner dersom det er helt åpenbart, men her jeg er nå har jeg vært ekstremt åpen. Har til og med tatt opp med alle kolleger at min måte å te meg på er noe jeg jobber med og at jeg får hjelp, så ingen behøver å være bekymret. Men så blir det da, hva synes dere; er det greit å si som ny i en jobb at man er klossete sosialt og ikke er så flink der, selv om man liker å prøve å være sosial og prøver seg frem. Min nåværende behandler trakk igjen frem at jeg etter hennes fyller flere av kriteriene for asperger, særlig forståelsen av det sosiale. Jeg har ikke diagnosen, men problemene på det sosiale og forståelsen der er nok synlig når jeg prøver å være sammen med andre. Hva hadde dere tenkt dersom en ny kollega sa at hun ikke var så flink sosialt, og så at hun hadde satt pris på at noen så fra hvis hun plumpet ut med noe upassende eller sårende. Masse rotete tanker fra meg dette, håper det gir noen mening spørsmålene 😊

[umakenverdt]

Vil det være lettere eller vanskeligere å forholde seg til en keitete og rar kollega dersom dette er åpent uttalt?

 

[XbellaX]

Hva ville vært best for deg umaken? 

[Littbekymret]

Jeg synes det er befriende når noen sier det de går rundt og tenker på eller mener om seg - det er helt innafor å si at en er litt klossete sosialt og at en setter pris på tilbakemelding. Stå på, så flott av deg å gå ut i noe nytt! Tror du kommer til å få det kjempefint. Og om ikke, så går det an å endre på det óg. 😊💐

[AnonymBruker]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Hei igjen. Fortsetter litt her jeg med litt flere spørsmål knyttet til dette. Jeg har vært veldig åpen med mine plager her jeg bor nå, fordi det ble så synlig. Jeg forstår ikke så mye  av det sosiale og normene for dette og spør dermed de rundt meg hva som er greit og hvordan jeg skal forholde meg til en del situasjoner og slik. Her blir det akseptert selv om jeg sikkert oppfattes som litt spesiell og rar. Tror imidlertid ikke skal være like åpen i det miljøet jeg kommer til. Må jo kanskje være litt åpen i noen situasjoner dersom det er helt åpenbart, men her jeg er nå har jeg vært ekstremt åpen. Har til og med tatt opp med alle kolleger at min måte å te meg på er noe jeg jobber med og at jeg får hjelp, så ingen behøver å være bekymret. Men så blir det da, hva synes dere; er det greit å si som ny i en jobb at man er klossete sosialt og ikke er så flink der, selv om man liker å prøve å være sosial og prøver seg frem. Min nåværende behandler trakk igjen frem at jeg etter hennes fyller flere av kriteriene for asperger, særlig forståelsen av det sosiale. Jeg har ikke diagnosen, men problemene på det sosiale og forståelsen der er nok synlig når jeg prøver å være sammen med andre. Hva hadde dere tenkt dersom en ny kollega sa at hun ikke var så flink sosialt, og så at hun hadde satt pris på at noen så fra hvis hun plumpet ut med noe upassende eller sårende. Masse rotete tanker fra meg dette, håper det gir noen mening spørsmålene 😊

Jeg er redd det vil virke mot sin hensikt. 

Anonymkode: 7d1df...e15

[laban]

15 timer siden, umakenverdt skrev:

Vil det være lettere eller vanskeligere å forholde seg til en keitete og rar kollega dersom dette er åpent uttalt?

Jeg tror ikke jeg ville startet et nytt arbeidsforhold med å gå ut med noe sånt.  Husk på at det er helt normalt å virke litt tilbakeholden, sjenert eller "bortreist" når man skal inn i noe helt nytt, så ingen vil reagere på det.  Dessuten synes jeg du skal la de som ikke kjenner deg fra før, bli kjent med deg uten noen slags forhåndsbeskrivelser eller "advarsler". 

Vent til du har blitt varmere i trøya, blitt kjent med de nye oppgavene og miljøet, og ikke tenk så mye på det sosiale mens du er nødt til å ha høy konsentrasjon om å komme inn i alt det nye.  Det forlanges ikke så mye på den fronten når man er helt ny.  Når du har blitt kjent med kollegene, kan du - hvis du fortsatt ønsker det - nevne med en humoristisk vinkling at "jeg kan være klønete sosialt, det har dere sikkert merket - ikke ta det personlig, det er ikke min sterkeste side" eller noe sånt, en gang du synes det er nødvendig.  Men jeg synes ikke du skal være så sikker på at alle synes du er spesiell og rar, folk er forskjellige - og du er ofte altfor streng mot seg selv. 

Det er helt normalt å føle seg overveldet og mislykket i starten, jeg synes du er flink og tøff som satser og ønsker deg lykke til!

[umakenverdt]

Tusen takk får for råd. Jeg er ganske sikker på at jeg oppfattes veldig klønete sosialt. Jeg kaver med det, men vil jo ikke være helt usosial heller. Jeg vet ikke helt hva som er best for meg. Jeg trenger å føle meg litt trygg på mennesker som er rundt meg, men jobber jo med å ikke be om bekreftelse på alt det sosiale jeg gjør. Jeg trenger også klare å fokusere på det faglige, men vet ikke om jeg vil klare det med alt det nye sosiale. 

Men det er nok et godt råd å begynne uten å advare helt med en gang. Det er jo en fare for at det virker mot sin hensikt. Hvis det blir uutholdelig for meg eller andre kan jeg kanskje si litt slik du sier laban.

Jeg er så overrasket over at jeg flere ganger blir kalt tøff, forstår det ikke helt. Men liker betegnelsen modig reddhare som jeg har fått.

[Gjest]

16 timer siden, umakenverdt skrev:

Tusen takk får for råd. Jeg er ganske sikker på at jeg oppfattes veldig klønete sosialt. Jeg kaver med det, men vil jo ikke være helt usosial heller. Jeg vet ikke helt hva som er best for meg. Jeg trenger å føle meg litt trygg på mennesker som er rundt meg, men jobber jo med å ikke be om bekreftelse på alt det sosiale jeg gjør. Jeg trenger også klare å fokusere på det faglige, men vet ikke om jeg vil klare det med alt det nye sosiale. 

Men det er nok et godt råd å begynne uten å advare helt med en gang. Det er jo en fare for at det virker mot sin hensikt. Hvis det blir uutholdelig for meg eller andre kan jeg kanskje si litt slik du sier laban.

Jeg er så overrasket over at jeg flere ganger blir kalt tøff, forstår det ikke helt. Men liker betegnelsen modig reddhare som jeg har fått.

Det er du selv som tror at du er sosialt klønete. Du tror på det med hele deg, og dette er et trekk av din/vår pf. Jeg var sikker på det samme. At du har behov for å være trygg på folk rundt deg er også et trekk. Det er mulig å endre dette når du er klar over det. 

Nå jobber jeg selv for å finne ut hvorfor folk gidder å bruke tid sammen med meg - hvilke kvaliteter jeg har som gjør at folk bruker av sin tid sammen med meg der de kan velge. 

Ps. Grunnen til at du ikke klarer å tro på at folk mener du er tøff er kansjje fordi selvbildet ditt forteller deg noe annet.  Jeg får også høre at jeg er tøff, men det er langtifra slik jeg _føler meg_ fordi selvbildet mitt sier at jeg er svak. 

Endret 21. desember 2017 av Gjest

[Gjest Maggie55]

Jeg tror mye har å gjøre med at om man spør såkalt friske mennesker så kjenner de på mye av de samme følelser og ting. Enkelte trykker ned all " syting og klaging". Det er ikke bra for " butikken". Tror det henger sammen sånn. For noen er alt " jobb" tror jeg.

[umakenverdt]

På 21.12.2017 den 9.54, MxxM skrev:

Det er du selv som tror at du er sosialt klønete. Du tror på det med hele deg, og dette er et trekk av din/vår pf. Jeg var sikker på det samme. At du har behov for å være trygg på folk rundt deg er også et trekk. Det er mulig å endre dette når du er klar over det. 

Nå jobber jeg selv for å finne ut hvorfor folk gidder å bruke tid sammen med meg - hvilke kvaliteter jeg har som gjør at folk bruker av sin tid sammen med meg der de kan velge. 

Ps. Grunnen til at du ikke klarer å tro på at folk mener du er tøff er kansjje fordi selvbildet ditt forteller deg noe annet.  Jeg får også høre at jeg er tøff, men det er langtifra slik jeg _føler meg_ fordi selvbildet mitt sier at jeg er svak. 

Jeg kjenner meg så godt igjen. Kan ikke forstå at noen vil bruke tid med meg av andre grunner enn høflighet eller at de synes synd på meg. 

Jeg kan ikke forstå at jeg ikke er klønete og keitete, men man kan jo aldri vite hva andre faktisk tenker.

 

[Gjest]

15 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg kjenner meg så godt igjen. Kan ikke forstå at noen vil bruke tid med meg av andre grunner enn høflighet eller at de synes synd på meg. 

Jeg kan ikke forstå at jeg ikke er klønete og keitete, men man kan jo aldri vite hva andre faktisk tenker.

 

Det vil endre seg på sikt, det tar bare litt tid å endre slikt  

jeg sliter også med den at jeg ikke skjønner hvorfor noen gidder å bruke tid på meg. Har prøvd å jobbe med det i lang tid uten særllg fremgang. 

 Jeg har også erfart at jeg skal holde tanker og følelser for meg selv, for jeg fikser ikke å vite at noen kjenner til dem, det har ødelagt veldig mye for meg den siste tiden. Jeg skammer meg betydelig over hvordan jeg er på innsiden og har fått erfare at jeg har god grunn til det. Jeg skal jobbe videre med dette. 

Det er for øvrig gode prognoser for oss som har en slik pf har jeg lest. Så det er håp for oss, vi må bare bruke tida til hjelp og jobbe mye med oss selv  

Endret 25. desember 2017 av Gjest