Dilemma - eller ikke

[AnonymBruker]

Har tenkt på det i åresvis. Livsituasjonen er uutholdelig. Går ikke an å løse. Har prøvd lenge. Det gir meg enorm trøst å tenke på at jeg kan avslutte når jeg må. Leser mye på nettet om hvordan, osv. Det er beroligende, som valium. Grubler mye på metoder, og hvor. Har tenkt ut noen alternativer. Sier ikke det til noen. Vil ikke uroe andre og lage drama. Er faktisk innlagt nå og skal skrives ut på fredag. Ingen vet om tankene mine. Jeg vet de ansatte hater meg og mener jeg ikke bør være her. Så skal ikke være til bry. Vil det ikke. Men er også redd for det mørke og skremmende som er så forlokkende for meg. Situasjonen min er veldig komplisert. Jeg er forvirra. De kommer til å tro at jeg bare truer og lager drama. De hater meg NOK fra før.

Bør jeg gjøre eller si noe? Har veldig dårlige erfaringer med å være åpen. Stoler ikke på noen.

Anonymkode: 1b3ce...51d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har tenkt på det i åresvis. Livsituasjonen er uutholdelig. Går ikke an å løse. Har prøvd lenge. Det gir meg enorm trøst å tenke på at jeg kan avslutte når jeg må. Leser mye på nettet om hvordan, osv. Det er beroligende, som valium. Grubler mye på metoder, og hvor. Har tenkt ut noen alternativer. Sier ikke det til noen. Vil ikke uroe andre og lage drama. Er faktisk innlagt nå og skal skrives ut på fredag. Ingen vet om tankene mine. Jeg vet de ansatte hater meg og mener jeg ikke bør være her. Så skal ikke være til bry. Vil det ikke. Men er også redd for det mørke og skremmende som er så forlokkende for meg. Situasjonen min er veldig komplisert. Jeg er forvirra. De kommer til å tro at jeg bare truer og lager drama. De hater meg NOK fra før.

Bør jeg gjøre eller si noe? Har veldig dårlige erfaringer med å være åpen. Stoler ikke på noen.

Anonymkode: 1b3ce...51d

Faktisk så innser jeg at jeg faktisk lager drama her. Sorry...slett innlegget mitt!!

Anonymkode: 1b3ce...51d

[AnonymBruker]

Kjære deg. Tror ikke personalet hater deg. Du bør fortelle de om tankene dine. Det er faktisk deres oppgave å hjelpe deg. Det et faktisk derfor det finnes psykiatriske avdelinger. Hele poenget med psykiatrien er for å hjelpe mennesker som deg og meg. Men i travelheten og profesjonaliteten i dette systemet kan man føle seg liten og ubetydelig. Jeg har også hatt tanker som deg. Det blir en fluktvei når man føler seg trengt opp i et hjørne. Jeg følte at det var en enkel utvei. Egentlig er det en løgn. Sannheten er at du er verdifull og unik. Livet ditt er dyrebart og du trenger å bli elsket.  De profesjonelle kan virke likegyldig, men de bryr seg. Fortel dem hva du tenker og føler. Hva har du å tape på det ?. Gi deg selv den gaven fordi du er verdt det. 

Anonymkode: 5c0a6...fb5

[cilie]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har tenkt på det i åresvis. Livsituasjonen er uutholdelig. Går ikke an å løse. Har prøvd lenge. Det gir meg enorm trøst å tenke på at jeg kan avslutte når jeg må. Leser mye på nettet om hvordan, osv. Det er beroligende, som valium. Grubler mye på metoder, og hvor. Har tenkt ut noen alternativer. Sier ikke det til noen. Vil ikke uroe andre og lage drama. Er faktisk innlagt nå og skal skrives ut på fredag. Ingen vet om tankene mine. Jeg vet de ansatte hater meg og mener jeg ikke bør være her. Så skal ikke være til bry. Vil det ikke. Men er også redd for det mørke og skremmende som er så forlokkende for meg. Situasjonen min er veldig komplisert. Jeg er forvirra. De kommer til å tro at jeg bare truer og lager drama. De hater meg NOK fra før.

Bør jeg gjøre eller si noe? Har veldig dårlige erfaringer med å være åpen. Stoler ikke på noen.

Anonymkode: 1b3ce...51d

Tenker du at du bør være der lenger? Hjelper det noe? Du bør være åpen og på jakt etter hjelp som kan hjelpe. Jeg anerkjenner at noen ikke ønsker å leve mer - men samtidig vet vi jo aldri hva livet kan bringe rundt neste sving. Tunge depresjoner kan gå over, og livet kan føles verdt å leve. 

[stjernestøv]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har tenkt på det i åresvis. Livsituasjonen er uutholdelig. Går ikke an å løse. Har prøvd lenge. Det gir meg enorm trøst å tenke på at jeg kan avslutte når jeg må. Leser mye på nettet om hvordan, osv. Det er beroligende, som valium. Grubler mye på metoder, og hvor. Har tenkt ut noen alternativer. Sier ikke det til noen. Vil ikke uroe andre og lage drama. Er faktisk innlagt nå og skal skrives ut på fredag. Ingen vet om tankene mine. Jeg vet de ansatte hater meg og mener jeg ikke bør være her. Så skal ikke være til bry. Vil det ikke. Men er også redd for det mørke og skremmende som er så forlokkende for meg. Situasjonen min er veldig komplisert. Jeg er forvirra. De kommer til å tro at jeg bare truer og lager drama. De hater meg NOK fra før.

Bør jeg gjøre eller si noe? Har veldig dårlige erfaringer med å være åpen. Stoler ikke på noen.

Anonymkode: 1b3ce...51d

Jeg tenker også at du burde være der lenger? Vær åpen om det, man skal ikke ta livet av seg i tunge stunder. Da ser man ikke klart. 

[AnonymBruker]

Man må bare kjempe mot sånne tanker med siste trevl.

Vi er mange som har problemer med å få hjelpen vi trenger og har rett på i helsesystemet slik at vi kan komme ovenpå igjen å " bidra" i samfunnet igjen. Man tror ofte at andre er så vellykkede og perfekte og en selv ikke. Folk juger ofte så det renner etter.

Føler du deg ensomså husk der er folk på alle kanter. Er ikke din egen historie " bra nok" så har vi som menneskehet en felles historie og kulturarv vi kan øse av.Mye kan finnes i arkiver og biblioteker.Det er ofte så mange måter å tenke om ting på.  Det er folk bak oss i løypa og folk foran. Vi er alle tett omsluttet og all urett kommer en gang for dagen og da sprekker kanskje trollene. 

De som styrer og steller og har ansvar for adekvat og rett helsehjelp må stilles til ansvar. Vi har alle vårt selvstendige ansvar og vi må stå sammen for å få til et godt tilbud til alle som trenger det. Feilen for alle mangler ligger i at de som styrer og steller har vært for lite ute i det virkelige liv og lever i sin egen boble og verden. Du kan bruke pennen og skrive til Pasientombudet og be dem se på dinsak og be dem sjekke om der er rettigheter du ikke nå får som kanskje er selvsagte. Det er offentlige stønadsordninger man kan få hjelp av sosionom til å søke. Man må ofte ta en ting og en dag av gangen.

Hver enkelt av oss er verdifulle i det store puslespillet og får du bedre kunnskap om dine muligheter får du kanskje livsgnist tilbake eller for alvor.

Baksida av hat er alltid kjærlighet og ikke vise versa.

Håper de vonde tankene slipper taket og det går deg godt og at du får nødvendig og god helsehjelp der du er nå. 😊

 

Anonymkode: 37928...ea8