Hypokonder

[Gjest hypoavkommet]

Er ikke sikker på om jeg er på riktig forum nå, men jeg prøver meg...

Det har seg nemlig sånn at jeg er temmelig sikker på at min mor er hypokonder. Jeg lurer derfor på hvordan denne sykdommen/lidelsen diagnoseres og hva som blir sagt til pasienten. Kan nemlig se for meg at pasienten vil føle at en ikke blir tatt alvorlig hvis legen sier at vedkommende er hypokonder.

Grunnen til at jeg tror at hun er hypokonder er at hun alltid er syk... og det er bestandig noe alvorlig som feiler henne. Jeg kan nevne noen av "sykdommene" hun har fortalt hun har/har hatt: MS, kreft, astma, allergi, gikt, migrene +mye mer... husker nemlig ikke alt. Det er ganske slitsomt å høre på klagingen hennes for hun har som sagt alltid vondt en eller annen plass - rygg, hodet, mage, armer, ben, ledd osv osv... Jeg vet ikke lengre hvordan jeg skal oppføre meg overfor henne for jeg synes til tider det er lattelig å høre på. Spesielt siden jeg kjenner folk med noen av de nevnte sykdommene og som aldri klager... Når vi er blandt folk som spør hvordan hun har det er svaret aldri: "Jo takk, jeg har det bare fint". Og er det noen som forteller at de er, har vært eller kjenner noen som er syke så har hun det alltid mye verre. Det virker som om det er for å få oppmerksomhet...

Er hypokonder en som klager over sykdommer for å få oppmerksomhet?? Jeg merker nemlig at jo mer medfølelse hun får fra en person, jo mer øser hun ut med sykdomshistorien sin. Når hun f.eks snakker med sin mamma (som er over 90 år og aldri klager over noe som helst) er hun skikkelig dårlig... puster og peser og hoster som bare det... for da har hun nemlig et astmaanfall på gang. Merkelig at det går over når f.eks telefonrøret blir lagt på. Jeg har sagt at jeg ikke er interresert i å høre på henne... men kan tenke meg at jeg får skikkelig dårlig samvittighet hvis det virkelig viser seg at hun er så alvorlig syk som hun skal ha det til. Ille synes jeg det er over alle medesinene som hun spiser. Allergimedesiner og smertestillende og sikkert mye mer går ned på høykant daglig! Det kan da umulig være sundt.

Så - er dette en hypokonder? Hvordan skal jeg forholde meg til det? Hva skal jeg si til alle bekymrede mennesker som lurer på hvordan det går med den stakkars mammaen min?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei

Ja, dette er typiske "sykdomstegn" på hypokondri som du fremstiller det.

Men, har hun oppsøkt legen sin for sine plager? Man kan godt ha plager i kroppen

og bli kalt for hypokonder av sine nærmeste uten å tenke på at hun kanskje

ER syk.

Hvis hun virkelig har blitt legeundersøkt og legen ikke finner noe spesiellt, så kan vi nok kalle dette hypokondri eller angst for sykdom.

Det er veldig vanskelig å "helbrede" en hypokonder, en må regne med å ha denne

"sykdommen" mer eller mindre livet ut.

Det finnes jo medikamenter som roer ned angsten noe, men det er ikke noe å anbefale hvis hun ikke er ekstrem plaget.

Mye av medikamentene er vanedannede.

Frisk luft og mye mosjon samt være forsiktig med kaffe og alkohol er å anbefale.

Røyk bør også kuttes ut.

Håper dette er noen råd.

Mvh.

[Gjest hypoavkommet]

Hei

Ja, dette er typiske "sykdomstegn" på hypokondri som du fremstiller det.

Men, har hun oppsøkt legen sin for sine plager? Man kan godt ha plager i kroppen

og bli kalt for hypokonder av sine nærmeste uten å tenke på at hun kanskje

ER syk.

Hvis hun virkelig har blitt legeundersøkt og legen ikke finner noe spesiellt, så kan vi nok kalle dette hypokondri eller angst for sykdom.

Det er veldig vanskelig å "helbrede" en hypokonder, en må regne med å ha denne

"sykdommen" mer eller mindre livet ut.

Det finnes jo medikamenter som roer ned angsten noe, men det er ikke noe å anbefale hvis hun ikke er ekstrem plaget.

Mye av medikamentene er vanedannede.

Frisk luft og mye mosjon samt være forsiktig med kaffe og alkohol er å anbefale.

Røyk bør også kuttes ut.

Håper dette er noen råd.

Mvh.

Hei - og takk for svar

Mammaen min er ofte hos legen... sikkert flere ganger i måneden. Hun har vært hos spesialister av ymse slag og tatt tester på det meste... uten å finne noe som helst. "leger nå til dags kan jo ingenting", er ei setning vi ofte hører... I tillegg til sykdommene jeg nevnte over har hun også "alsheimer" og hatt opp til flere "slag"... uten at jeg vet når det har skjedd. For å si det sånn - hun har aldri vært innlagt på sykehuset for annet enn å prøve å finne ut hva som feiler henne... aldri fordi hun har vært så syk.

Jeg har foreslått frisk luft for henne... men hun skylder på astmaen og allergien og holder seg hjemme... (om vinteren er det pga astma om sommeren pga pollenallergi) Hjemme er hun hele dagen siden hun er for syk til å jobbe. Og ironiskt nok så røyker hun... masse!! Dette skal visstnok ikke forverre hennes sykdommer... i følge henne selv.

Men hva gjør man med sånt...? Hva skal jeg si til henne...? hun har jo skremt vekk flere av vennene hennes som ikke gidder å høre på (det er hvertfall min teori) Har jeg lov å ringe legen hennes for høre hva de har konkludert med eller skal jeg bare gjøre ikkeno??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hypokondri er egentlig en angstlidelse. Den hypokondre har irrasjonell angst for å være syk.

Dessverre er/blir det slik med svært mange syke og bekymrede at de liker så alt for godt å snakke om sine bekymringer og plager til andre. Til slutt blir de en pest og en plage å være sammen med. Noen har innsikt i dette - andre ikke.

Jeg foreslår en arbeidsdeling. La fastlegen hennes, som du gjerne kan konferere med, ta seg av hypokondrien/sykdomsangsten.

Du kan snakke med henne om sykdomspraten. La henne forstå at dere ikke vil finne dere i dette lenger. La ordene følges av handling.

Dette må vanligvis skje etter adferdsterapeutiske prinsipper: Ønsket adferd belønnes. Dersom hun lar være å snakke om sykdom, plager og bekymringer, be henne på middag og utflukter.

Uønsket adferd fører til tap av belønning. Forlat henne straks hun begynner med sutringen. Fortell henne hvorfor, si og vis at dere alltid vil gjøre det. Belønn henne de gangene hun greier å endre seg.

Lykke til med en svært krevende, men nødvendig jobb.